«Han kaller meg mamma!»

Tekst: Elin Einseth Blom, familieveileder ved Betanien Familieveiledning, i samarbeid med RVTS Sør.

Når mennesker lever liv med store og vanskelige utfordringer vil dette prege hvilket syn de har på seg selv, men også hvordan de ser på omverdenen. De kjenner ofte på skam og følelsen av å ikke strekke til, og det blir vanskelig å stole på andre for beskyttelse, støtte og trøst.

Dette er en fortellingen om «Tines» deltagelse på et foreldretreningskurs «Foreldre på alle strenger» og hvordan hun fikk en gyllen mulighet til å bli trygg i foreldrerollen ved å tørre å ta i mot hjelp.

Det krevde stort mot av Tine til å si ja til hjelp. Det betyr at hun innrømmer sin sårbarhet og våger å la noen andre hjelpe seg. Det gir oss som hjelpere et stort ansvar, og samtidig en gyllen mulighet til å bistå Tine med å bygge tillitt til seg selv, andre mennesker og omverdenen. 

«Tine» ble mamma i ung alder, men sønnen ble plassert i fosterhjem da han var rundt 1 år. Begrunnelsen for plasseringen var bekymringsfullt samspill mellom gutten og mor, og guttens forsinkete utvikling. Mor hadde samvær med gutten, men gutten kalte fostermor for «mamma». Det gjorde så vondt å høre når han sa det til fostermoren. Tilsynsføreren måtte ta mor til side og be henne forsøke å ikke gråte under samværene.

Så ble «Tine» gravid igjen, og hun fikk tilbud om å delta på foreldretreningskurset «Foreldre på alle strenger», i regi av Stiftelsen Betanien i Oslo. Frykten for å miste også det neste barnet var nesten for mye å bære. Hadde hun noe valg? Kunne dette kurset bety at de lot neste barn få bli? Tine takket ja til tilbudet.

Å bli kjent med Tine
Tine startet kurset som ble holdt av tre familieveiledere på Stiftelsen Betanien i Oslo. Oppstartssamtalene hadde fokus på å få frem Tines egne historier, refleksjoner og selvforståelse av seg og barnet.

I samtalene observerte kursholderne mors kontakt med egne kroppsreaksjoner, selvregulering og følelsesuttrykk. Slik at det jobbet med på kurset skulle ligge så nær som mulig hennes nærmeste utviklingssone i samspillskunnskap.

Oppstartsamtalenes utforsking av Tines historie gjør at Tine føler seg sett, hørt og forstått. Men like viktig i disse oppstartssamtalene er alt det som ikke sies.

Gjennom kursholdernes fokus på mors følelser, kroppsreaksjon og regulering – på alt det som ikke sies i samtalen, øker de mors følelse av å være påkoblet, bli sett og føle seg trygg.

Tine fikk bli med i en liten gruppe med andre mødre. Noen hadde mistet omsorgen for sine barn, slik som henne. Noen hadde barna hjemme, med tiltak fra barneverntjenesten. Sammen jobbet de seg gjennom programmet «Foreldre på alle strenger». Det vil si øvelser, leker, videoer og samtaler om ulike temaer, der de jobbet seg «nedenfra og opp».

Ved å først kjenne kroppens reaksjoner. Så kjenne på følelsene. Og så hvilke tanker det skapte. Kurset gjennomgår flere temaer, som hjernens utvikling, selvregulering av høy og lav energi, behag og ubehag. Hvordan få og dele oppmerksomhet og gi pauser, turtaking, dagsrytme. Hvordan være til stede her og nå med barnet sitt. Følelsenes uttrykk, innlevelse i andres følelser og hvordan vise sine egne. Håndtering av positive og negative følelser. Forbindelsen mellom kroppen- følelser- tanker. Selvivaretakelse og bevissthet rundt hva vi har med oss i «bagasjen», og hvordan det påvirker våre reaksjoner og hvordan vi er foreldre.

Etter noen kursøkter, fortalte Tine om noen av endringene hun merket seg i seg selv:

• «Jeg lærer ting på kurset som jeg bruker sammen med sønnen min på samvær.»
• «Jeg stoler på dere.»
• «Jeg blir glad her, jeg gleder meg til kurs.»
• «Dette var et spesielt kurs for meg, jeg lærte mer her enn på familiesenteret. Dette er meg. Jeg er veldig glad for å være en del av det. Jeg er sint på barneverntjenesten, men kanskje de ønsket å hjelpe meg.»

Ikke lenger i forsvar
Tine føder sitt neste barn, og blir plassert på familiesenter rett fra sykehuset. Samme familiesenter som hadde vurdert henne som ikke god nok for første barnet.

Hun ba om at en av kursholdere fra Stiftelsen Betanien skulle besøke henne på familiesenteret, og delta på samvær med den første sønnen. Barneverntjenesten vurderte det til at hun skulle få videre familieveiledning i hjemmet. Etter mors ønske, samtykket barneverntjenesten til at en av oss kursholdere fikk gjøre denne videre oppfølgingen.

Mor åpnet seg til oss som kursveiledere, om frykten. Såre, vonde minner og vonde tanker. «Psykologen her ved familiesenteret spør meg om å fortelle om vonde ting som skjedde før. Men jeg stoler ikke på dem her,» fortalte hun.

Familiesenteret fortalte om endringene de så i mor. De kunne jo sammenligne med hvordan hun var bare to år tidligere.

De rapporterte om en mor som ikke lenger gikk like mye i forsvar og opposisjon. Hun tok til seg veiledningen og fulgte råd, klarte å ikke bli så sint. Hun hadde godt samspill med babyen sin. Var oppmerksom på babyens signaler, og møtte babyens behov på en god måte. Etter noen måneder fikk hun lov til å flytte hjem sammen med en glad, pludrende, sterk gutt, som utviklet seg normalt og sunt.

I dag er gutten snart ett år, og har akkurat begynt i barnehage.

Både barneverntjeneste og helsestasjon forteller at de ser en fortsatt god utvikling, og en gutt som utvikler seg normalt, virker glad og trygg.

Familieveileder Elin sier: «Da jeg besøkte dem sist, fortalte mor med et stolt smil: – Nå har han begynt å kalle meg mamma!»