Når er det jeg mister «kapteinen» min?

Å være en trygg og varm voksen er kanskje den viktigste jobben ansatte på barnevernsinstitusjoner gjør. Men det er ikke alltid like lett når den du skal hjelpe viser sterke, noen ganger skremmende, smerteuttrykk. Nå har fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf – i samarbeid med Dag Nordanger, Brynjulf Stige og Anne Marita Milde – forsket på hvilke faktorer som går igjen når de ansatte blir emosjonelt uregulerte. Og hvorfor bevisstheten rundt dette kan hjelpe dem å bli enda tryggere i seg selv, og kanskje også hjelpe andre i samme situasjon.

Foto: Therese Skauge Klokset
Foto: Therese Skauge Klokset
Siri L. Thorkildsen

Siri L. Thorkildsen
Fagformidlingsansvarlig, RVTS Sør
03.12.2021, kl. 11:00


Les om den første forskningsartikkelen: «Hva trenger hjelperen for å stå støtt når det stormer som verst?»

Les om den andre forskningsartikkelen: «Traumebevissthet - treffsikre tiltak eller famling i blinde?»

Her finner du den tredje forskningsartikkel i sin helhet på engelsk.

Steinkopf, som nå har disputert og fått godkjent sin PhD i traumebevisst omsorg, har i sin forskning utført dybdeintervjuer med ansatte ved omsorgsinstitusjonen Orion, Buskerud Ungdomshjem. Ungdommene som bor på denne institusjonen har høye traumebelastninger, sammenliknet med mange andre jevnaldrende. De har hatt det smertefullt og krenkende over en lang periode av livet, og kjent på mye nederlag. Nå er de på institusjon, etter å ha prøvd en hel rekke andre tiltak.
– Et slags «siste forsøk» på å hjelpe dem til å få det bedre i livene sine, forteller Steinkopf.

– På Orion skal de møte omgivelser og mennesker som er helende og utviklende for dem, og som skal hjelpe dem med alle skadene, skuffelsene og nederlagene som de har med seg. En slags 24-timers terapi, kan man kalle det. Og terapien er de voksne som jobber der, i kraft av å være trygge, varme voksne som arbeider traumebevisst.

De trenger at de voksne hjelper dem med å regulere følelsene deres, og da må hjelperen selv være regulert når det stormer som verst.
 Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

Viktigheten av en trygg voksen
På Orion har de tatt i bruk traumebevisst omsorg som sin arbeidsramme. Betydningen av selvreguleringskapasiteten til de ansatte er spesielt viktig når man jobber traumebevisst, ettersom andre-regulering med barnet er en viktig terapeutisk faktor.
– Trygge, varme, regulerte voksne er nøkkelen til å få til denne andre-reguleringen med barnet, forteller Steinkopf.

Her gjenkjenner den voksne omsorgspersonen stresset og den indre uroen til barnet, og gir en betryggende og beroligende opplevelse gjennom tilstedeværelse og støtte. Dette innebærer bevisst bruk av kroppsholdning, øyekontakt, tonefall, fysisk berøring og oppmerksomt nærvær. Barnet lærer å regulere sine egne følelser ved å oppleve responsen til den voksne. Over tid internaliserer barnet disse erfaringene som sin egen selvreguleringskapasitet.

Howard Bath trekker fram viktigheten av tre faktorer i traumebevisst omsorg:
1. Trygghet – å føle seg trygg, fysisk, følelsesmessig, relasjonelt og kulturelt,
2. Forbindelser – med omsorgsfulle voksne, det normale fellesskapet og kulturelle røtter,
3. Coping – med indre stress og indre utfordringer.

– Å ha fokus på disse tre faktorene er alfa og omega. Men det er ikke alltid så lett å holde hodet kaldt og hjertet varmt når det stormer som verst, og det kan sette selv de beste intensjoner – og faglig trygghet – på prøve, forteller Steinkopf.

De ansatte her er utsatt for stressfaktorer som har stort potensiale til å være dysregulerende.
 Heine Steinkopf

– Internasjonal forskning har vist at ansatte i barnevernsinstitusjoner ofte jobber lange vakter for med forholdsvis lav lønn. I tillegg er de utsatt for stress når de møter utfordrende atferd. Noen ansatte har også oppfattet at overordnede ikke lytter til deres innspill eller verdsetter dem som ansatte. Flere studier har i tillegg oppdaget at denne typen arbeid innebærer en forhøyet risiko for utbrenthet, sekundære traumer og medfølelsestretthet. Det er rett og slett en ganske tøff jobb de står i, og det krever mye av dem som mennesker, forteller faglederen.

Slike stressende forhold kan påvirke ikke bare ansattes velvære, men også deres arbeidsprestasjoner, og studier viser at dette kan føre til strengere straffer og reaksjoner fra de ansatte.

– Det vil ikke være gunstig for ungdommen de skal hjelpe.

– Gjør vi de rette tingene?
Det er tre ting som går igjen i Steinkopfs funn av hva som kjennetegner de ansattes opplevelse av å bli dysregulerte.

– Det første er at de blir usikre på seg selv, eller sine verdier, faglige grunnlag og metoder, og spør seg selv: «Gjør vi de rette tingene?».

Tvil og følelsesmessig belastning dukker opp når de er usikre på om deres handlinger, tiltak og valg vil være til nytte for ungdommens utvikling.
 Heine Steinkopf

Ungdommens ofte plutselige og uventede skifte av tilstand og handlingsmodus kan føre til en økt følelse av uforutsigbarhet, usikkerhet og tvil for de ansatte.

En av de ansatte beskrev i et intervju med Steinkopf hvordan hun og ungdommen satt sammen en kveld, og tilsynelatende hadde det hyggelig. Så skiftet ungdommen plutselig atferd – fra å være en som setter pris på å være nær, var øm og viste kjærtegn, til en person som truet med å ta overdose, drepe seg selv, og skrek til den ansatte.

– Slike situasjoner krever en tilstand av årvåkenhet, der personalet må være forberedt på et plutselig skifte når som helst; personalet kan ikke slappe av og nyte de lykkelige øyeblikkene med ungdommen. Slike opplevelser kan føre til tvil, usikkerhet, frykt for å mislykkes og uforutsigbarhet. De ansattes evne til å forbli regulerte i slike situasjoner settes på prøve, fordi det hele er så uforutsigbart. Og det kan fort lede til en tvil om man gjør det riktige, forteller Steinkopf.

– Mine barndomsproblemer dukket opp
Det andre funnet er at de ansatte koblet emosjonelt dysregulerende opplevelser til deres egne, tidligere livserfaringer.
– De blir dysregulerte på grunn av sin egen historie, ikke på grunn av situasjonen eller samspillet med ungdommen, forteller Steinkopf.

– De jeg intervjuet forteller at utfordrende situasjoner her og nå er påvirket av deres egne tidligere erfaringer. Deltakerne beskriver hvordan minner om motgang fungerer som triggere for stressende følelser.

Påminnelser om stressende minner fra barndommen kan både provosere emosjonell dysregulering, og samtidig støtte mestring ved å gi fortrolighet med ubehagelige situasjoner.

Å koble denne følsomheten til barndomsminner, og sette det i sammenheng med hvilke situasjoner man lettest kan miste besinnelsen, kan hjelpe dem med å finne nye strategier for å unngå å bli dysregulert.
 Heine Steinkopf

Heine Steinkopf forsvarer sin PhD, 3. desember 2021.– Savner andre man stoler på
Det tredje funnet av hvilke faktorer som førte til emosjonell dysregulering hos de ansatte, var opplevelsen av manglende støtte i utfordrende situasjoner. For eksempel kan vikarer forårsake usikkerhet ved at de er nye. I tillegg kan mindre erfarne, eller nye, ansatte ha ulike teoretiske perspektiver. Dette kan føre til mindre psykologisk trygghet i teamet.

– En av de jeg intervjuet fortalte om en situasjon med en ungdom med spesielt utfordrende væremåte. I denne situasjonen kan mindre erfarne ansatte kreve strengere grenser og mer begrensninger – mens vanlige ansatte, som er mer fordypet i traumebevisst omsorg, vil argumentere mot slike tiltak. Disse diskusjonene dukket opp med jevne mellomrom under sykefravær og perioder med ustabil ledelse.

Et annet aspekt er når de ansatte føler seg helt alene, eller ikke føler støtte. Da melder de om at de blir de mer sårbare. De trenger kollegaer som kjenner dem, og kjenner til deres utfordringer, og kan støtte dem når de blir usikre. Dette fører til en andre-regulering mellom de ansatte, som hjelper dem å opprettholde en følelsesmessig regulert tilstand.

– Dette viser også til det grunnleggende menneskelige behovet for å føle seg følelsesmessig knyttet til andre, og en nøkkelfaktor for denne forbindelsen er behovet for å bli forstått, forteller Steinkopf.

Hva kan vi lære av funnene?

Etter hvert som flere tjenester omfavner traumebevisst praksis for å møte behovene til traumatiserte ungdommer, er det stadig viktigere å erkjenne disse følelsesmessige kostnadene som de ansatte blir utsatt for.
 Heine Steinkopf

– I tillegg kan vi lære mye av å forstå effekten av stressende barndomserfaringer på emosjonell funksjon i senere stadier i livet. I studien fant jeg at følelsesmessige sårbarheter, som stammer fra de ansattes fortid, førte til at de ble følelsesmessig dysregulerte i møte med barna.

– Mange studier har vist sterke assosiasjoner mellom stressende barndomsopplevelser og et spekter av sosiale og emosjonelle utfordringer i voksen alder, inkludert tendensen til å bli lettere emosjonelt dysregulert.

Bevissthet rundt dette kan være spesielt relevant når det gjelder arbeid i en barnevernsinstitusjon.
 Heine Steinkopf

– For det første, som bemerket av informantene, involverer arbeidet deres eksponering og møter med mennesker som strever, noe som sannsynligvis vil utløse minner om utfordrende opplevelser tidligere i livet. I tillegg har de ansatte høy risiko for å bli utsatt for både fysisk og ikke-fysisk vold og aggresjon i forbindelse med sitt arbeid, forteller han.

For det andre tyder noen funn på at ansatte kan ha høyere nivåer av vanskelige barndomserfaringer, enn befolkningen generelt. I og med at de jobber med det de gjør, bør dette vies mer oppmerksomhet i framtiden, mener Steinkopf.

– Sekundære traumer blant barnevernsansatte bør tas opp på et organisasjonsnivå – for å ikke overlate det til ansatte som et individuelt ansvar å takle dette. Mye tyder på at bruken av egenomsorgsstrategier alene er ineffektive, når det gjelder å lindre sekundære traumesymptomer, så veiledere og ledere bør læres opp til å identifisere symptomer og adressere dem effektivt. Min studie har ikke fokusert på sekundær traumatisk stress, og heller ikke om hvordan minner eller opplevelser av en traumatisk karakter ble utløst. Samtidig fremhever de jeg har snakket med viktigheten av å adressere ulike typer tidligere negative erfaringer, som en del av organisasjoners kulturelle praksis.

En slik kulturell praksis kan bety å ivareta de emosjonelle erfaringene til ansatte, gjennom strategier som fremmer utviklingen av selv- og andre-reguleringsferdigheter inn i institusjonen.
 Heine Steinkopf

– Forskning har identifisert sosial støtte som den mest sentrale beskyttelsesfaktoren i tider med stress og motgang, og indikerer dermed at vårt behov for andre-regulering fortsetter gjennom hele livet. Det å engasjere seg i relasjoner vår primære kilde til emosjonell regulering og stressmestring. Når vi føler oss opprørt eller redde er vår primære forsvarslinje å nå ut til andre mennesker for selvregulering. Hvis denne strategien mislykkes, trekker hjernen vår seg tilbake til mer grunnleggende forsvarsmekanismer, som kamp, ​​flukt, fryse eller underkastelse.

– I tillegg, fordi man ikke kan regulere andre mens man selv er dysregulert, så blir de ansattes evne til å håndtere utfordrende atferd og emosjonelle uttrykk hos ungdom redusert når de selv har det vanskelig.

– Funnene fra denne studien kan gi oss mulighet til å reflektere over hvilke situasjoner som trigger oss mest, som gjør at vi blir dårligere til å hjelpe barn og unge med sine vansker. Det vi finner her er ikke hele sannheten, dette er et utdrag fra et lite utvalg mennesker. Det viktige kan være å stimulere til refleksjon over seg selv; når er det jeg mister kapteinen min? Det kan være lurt å vite noe om, avslutter Steinkopf.

Siri L. Thorkildsen

Siri L. Thorkildsen
Fagformidlingsansvarlig, RVTS Sør
03.12.2021, kl. 11:00


ORDLISTE

FØLELESESREGULERING
... Er de indre og de ytre prosessene som omfatter styring, evaluering og modifisering av følelsesreaksjoner. Følelsesregulering baseres på to gjensidige prosesser: Terskel for følelsesmessig aktivering og ferdigheter i å regulere følelsene. Følelsesregulering omfatter ferdigheter i å kunne framkalle, oppdage, overvåke, dempe/hemme, holde fast ved og forsterke følelsesmessige erfaringer og uttrykk hos seg selv, samt å tilpasse følelsesuttrykkene slik at de er hensiktsmessige og aksepteres.

Traumatiserte barn klarer ofte ikke å regulere følelsene sine alene, de trenger hjelp fra omsorgspersonene. Omsorgspersonenes vilje til å være med barnet i følelser og "føle noe av det de føler” gir dem en opplevelse av trygghet og samhørighet mens de lærer om følelser. Følelsesregulering handler om omsorgspersonenes evne til innlevelse, empati og mentalisering.
(Kvello, Øyvind, 2010: Barn i risiko.)

ANDRE-REGULERING
Traumatiserte barn kan i liten grad selv regulere ned stress og affekt. De er ofte avhengig av at voksne tar en andre-regulerende posisjon gjennom å fokusere på barnets følelser heller enn det atferdsmessige uttrykket. Dette kan gjøres gjennom at voksne kommer inn og trøster, signaliserer at her er det trygt og godt og forteller at de skal ivareta barnet. Det er den samme mekanismen som vi intuitivt gjør når vi skal trøste spedbarn som gråter. Vi regulerer ned pust, bruker stemme, vugger, setter ord på følelser og tilbyr hjelp til å takle det emosjonelle i situasjonen. Barnet lærer å regulere følelsene sammen med omsorgspersonen.

EMOSJONELL DYSREGULERING
Emosjonell dysregulering viser til uhensiktsmessig bruk av emosjoner, og svekkede ferdigheter i å engasjere seg i adaptiv sunn atferd ved emosjonelt stress. Det kan forklares med det traumatiserte barnets problemer med å regulere impulser og å forme responser.




Aktuelt
Siste nytt