Mennesker er ikke termostater – de skal ikke reguleres

Regulering til besvær: Det var en gang et ord som ble hentet inn i traumepsykologien for å hjelpe oss å beskrive noen fenomener og tilstander som er svært betydningsfulle, for å forstå og hjelpe. Ordet ga tydeligvis stor grad av mening, og gjennom sin popularitet begynte det å gjennomsyre språkbruken i den traumebevisste praksisen. Ordet er regulering. Jeg synes det er på tide å se med kritisk blikk på dette ordet. For det indikerer det motsatte av det egentlig er ment å bety.

Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Pål Solhaug

Pål Solhaug
Spesialrådgiver, RVTS Sør
22.11.2021, kl. 02:00



Ord skaper virkelighet.

Hvilke ord og begreper vi omgir oss med er betydningsfulle for hvordan vi forstår verden og de sammenhengene vi er i. Ordene kan skape glede og begeistring, nærhet og forståelse, de kan bygge broer og bidra til å løfte hverandre. Ordene kan også skape ubehag, avstand og usikkerhet.

Like ord kan vekke ulike følelser og assosiasjoner hos oss. Det avhenger selvsagt av hvilken sammenheng ordene blir brukt, hvordan de blir brukt, hvilke mening og erfaring vi har tillagt ordene og ikke minst hvem som bruker dem.

I en faglig sammenheng bruker vi ord og begreper for å forklare og forstå, for å samhandle og for skape felles grunnlag får å kunne gi god hjelp. I en utviklings- og traumebevisst praksis er det derfor ekstra viktig at vi har en begrepsbruk som fremmer god utvikling og tilfriskning. Jeg mener at det er lurt av oss fagfolk å bruke ord og begreper som skaper nysgjerrighet og engasjement, og som er nær det den enkelte erfarer og kjenner.

Ordet «Regulering»
Et raskt Googlesøk på «self-regulation» gir 700 millioner treff. Et søk på «affect-regulation» gir ca. 660 millioner treff.

Et ord eller begrep som er brukt i et slikt omfang er det ikke så lett å stille spørsmål ved, men jeg gjør det likevel.

Jeg gjør det fordi jeg lenge har hatt et ganske ambivalent forhold til ordet regulering innen vårt fagfelt.

Jeg hører og leser til stadighet; regulere..., selv-regulere…, andre-regulere…, følelses-regulere…, stress-regulere..., samregulere…, sanse-motorisk regulering..., reguleringsvansker…, reguleringsstøtte... og så videre, og jeg kjenner det gjør noe med meg.

Det er akkurat som om disse reguleringsordene formidler noe annet enn det de er ment å gjøre, og kanskje er det derfor jeg ikke får det ut av hodet. Det kan være at dette bare gjelder meg, ikke vet jeg, men uansett har jeg lyst til å dele noen av mine tanker og refleksjoner om regulering med dere.

Det instrumentelle
Ordet «regulere» kommer, i følge Store norske leksikon, opprinnelig fra latin; «regulare», som igjen er avledet av ordet «regel». Det betyr «å kontrollere eller styre ved hjelp av regler eller lover». Det betyr også å tilpasse eller justere.

Som sagt har utviklingspsykologien og traumepsykologien adoptert begrepet, og gitt det innhold. Det har tydeligvis gitt mening, og har gjennom sin popularitet vist seg nyttig. Likevel er det noe som skurrer.

For å være tydelig:

Det er ikke innholdet i traumebegrepet «regulering» jeg stiller spørsmål ved, det er selve ordet.

For meg er det et instrumentelt ord. Jeg regulerer temperaturen i huset med en termostat. Vi regulerer skattenivået. Noen av oss har tannregulering, og vi har reguleringsplaner for boligbygging, verneområder og mye mer.

Det oppleves kanskje som spissfindighet for noen, men for meg gir reguleringsbegrepet ikke assossiasjoner til å støtte gode utviklingsprosesser hos mennesker som strever. Tvert imot gir det assosiasjoner til å styre og kontrollere, og det er ikke det som er ment med reguleringsbegrepet i vår sammenheng.

Jeg tenker til og med noen ganger:

Hvis vi har kommet dit at vi skal lære barn og unge å regulere seg, så har vi skapt nok et prestasjonsmål.

Det mener jeg er en utrolig dårlig idé, og håper jeg tar feil.

Hør bare her:
Vi skal lære å regulere oss selv; selvregulering.
Vi skal bidra til å regulere andre; samregulering eller andreregulering.
Vi skal regulere våre følelser; affektregulering.

Vi skal regulere vårt stressnivå; stressregulering.

Det kan altså synes som om vi skal ha reguleringsferdigheter på de fleste områder.

Vi snakker også om at konsekvenser av å leve med store belastninger over tid, eller konsekvenser av å ha opplevd forferdelige hendelser, kan være at man får dårlige reguleringsferdigheter. Det gjelder både kroppslig, følelsesmessig, mellommenneskelig, atferdsmessig og til og med tankemessig. For meg er dette et rart, distanserende og instrumentelt språk.

Jeg tenker derfor at det er grunn til å stoppe litt opp, og undre på om det finnes andre – og kanskje bedre – ord å bruke, når vi skal beskrive hva som kan være til hjelp for mennesker som strever?

Ord som er nærmere menneskene
Når reguleringsbegrepet gjør at det skurrer i meg, er det rett og slett fordi jeg ikke har lyst til å «andre-regulere» barn og unge.

Jeg har lyst til å trøste, støtte, trygge og heie på, men ikke regulere.

Jeg har lyst til å hjelpe barn og unge til å kjenne igjen og akseptere sine følelser.

Jeg har lyst til at de skal erfare hva følelsene forteller dem, og derigjennom leve livet med sine oppturer og nedturer.

Jeg har lyst til at de skal skjønne hva som gjør dem redde, glade, sinte, nysgjerrige skamfulle eller stolte, ikke at de skal lære seg å regulere disse følelsene.

Jeg vil at vi skal være sammen, ta hensyn til hverandre, at vi skal ha respekt for hverandre, at vi skal våge å bry oss, at vi skal være opptatt av hva den andre trenger. Men jeg vil ikke «andre-regulere» eller «samregulere».

Da vil jeg mye heller være til stede, finne roen sammen, dele gode øyeblikk, være bevisst på min egen væremåte og «låne bort» litt trygghet til den andre.

Jeg vil at vi skal hjelpe barn og unge til å tolke og forstå kroppens ulike signaler, jeg vil at de skal kjenne at det kan gjøre godt å møte ett varmt blikk, ha en hånd å holde i, eller få en god klem når de er redde.

Jeg vil at de gjennom å bli beskyttet mot farer skal erfare at det å beskytte andre også kan gjøre godt.

Jeg vil ikke at de skal lære seg å regulere kroppen sin, jeg vil at de skal utforske og bruke den.

En dugnad
Det kan tenkes at mange av dere synes at jeg bommer stort med mine tanker, meninger og refleksjoner, men det kan jo også hende at noen av dere synes jeg er inne på noe. Jeg vil i hvert fall med dette påpeke at et ord som «regulering» ikke nødvendigvis er et veldig godt begrep når det kommer til mennesker.

Det finnes alternative ord til «regulering» som vi med fordel kan bruke. Det er rett og slett slik at jeg ønsker meg en «dugnad» for å synliggjøre, og bruke alternative ord til de ulike variantene av regulering.

Jeg ønsker å finne ord som støtter god utvikling, som ikke er instrumentelle, og som dermed har potensiale i seg til å styrke og myndiggjøre de som strever.

Velkommen med på dugnaden.

Relaterte artikler
Siste nytt