På lag

Hvis du ikke skjønner hva jeg skriver om, er du neppe den eneste.

Det jeg refererer til er det årlige verdensmesterskapet i e-sport, nærmere bestemt League of Legends. Bwipo er en spiller på et av de europeiske lagene i mesterskapet. Jungler er den rollen han har på laget. Mesterskapet ble sendt på kanalen Twitch nå i høst, og over flere uker var det kvalifiseringskamper, kvartfinaler, semifinaler og til slutt finale i Reykjavik på Island. Et koreansk og et kinesisk lag spilte finalen. Kina vant.

Unge mennesker fra hele verden møttes for å konkurrere i e-sport. Castere, eksperter og programledere er i full aktivitet foran kamera i tillegg til trenere og spillerne. Publikum var hovedsakelig med på nett grunnet koronarestriksjoner, men e-sport er en populær og publikumsvennlig sport.

Det kan virke rart å skrive om e-sport i en spalte som fortrinnsvis handler om hvordan møte barn og unge. Målet er ikke å verve flere tilskuere til Twitch eller Worlds. Temaet er derimot tett knyttet til spaltens øvrige tematikk.

Jeg skriver om e-sport fordi e-sport og gaming på nett er en av de mange tingene barn og unge i dag er opptatt av og engasjerte i, og som jeg derfor vil oppfordre voksne mennesker til å interessere seg for – på en positiv måte.

For ikke mange årene siden kunne jeg høre bekymrede mødre diskutere hvor man skulle sette grensene for skjermtid.

De snakket om dataspill som om det er én ting, og i tillegg et onde. Selv om det ikke er forskningsmessig belegg for det, er det også noen som hevder at barn blir voldelige av å spille dataspill.

Det har heldigvis skjedd en utvikling de siste årene.

Da Oslomannen Robert Steen for et par år siden stod fram i riksdekkende medier etter at sønnen hans døde, åpnet han nok manges øyne. Sønnen hadde en alvorlig sykdom, men gjennom MMOs (Massive Multiplayer Onlinespill) fikk han kjæreste og venner over hele verden, og mange av disse spleiset på reise til Oslo for deltakelse i begravelsen.

Å argumentere for at voksne skal interessere seg for barns liv på nett, betyr ikke nettspill er det eneste barn og unge skal drive med. Variasjon, fysisk aktivitet og menneskemøter IRL er selvsagt viktig, men når den innadvendte gutten blir kjent med andre gjennom lagspill, når han som ikke er så flink på skolen kommuniserer i rasende fart på engelsk med andre og når noen venter på at akkurat han som opplever å være utenfor i skolegården skal komme og fylle rollen sin for at laget skal lykkes i sitt oppdrag, ja, da kan vi ikke bare snakke om begrensing av skjermtid lenger.

Hvordan er det dessuten å vokse opp som ung mann dersom det som gir opplevelse av fellesskap og glede hele tiden blir redusert til «skjermtid», eller hele tiden blir snakket ned som noe som er ikke er virkelig, noe som er dårligere enn fotball og speideren.

«Det du liker å bruke tiden din på er noe dritt», er det som formidles gjennom slike holdninger.

Det at man førte laget sitt til seier gjennom avansert samarbeid og strategi på engelsk teller ikke.

Vi har kanskje lett for å glemme at å spille rollespill og være på spennende oppdrag sammen med venner er lek. Lek er viktig i seg selv.

Av og til taper man også. Å være frustrert og sur over tap på nett er like naturlig som å synes det er kjipt å tape en fotballkamp. Å møte ungdommens følelse med «du kan ikke spille så mye hvis du blir i dårlig humør av det», er det likevel ungdommer som opplever. Som om det gjelder helt andre regler for følelser som oppstår i den digitale verden.

Skal vi være trygge voksne for barn og unge, må vi respektere at det ikke er alt vi forstår.

Men vi kan likevel interessere oss for det barna og ungdommene våre er opptatt av, enten det er fotball på gress eller League of Legends. Vi kan være nysgjerrige på den delen av livet som leves der. Hva er det som er gøy med spillet? Hva er det du får til der, hva er det du mestrer?

Like naturlig som det er å spørre hvordan de har hatt det på skolen i dag, bør det være å spørre hvordan de har hatt det på nett.