Seksualiteten er overalt, også digitalt. I Norge i dag er det vanlig å gi smarttelefoner til barna når de er mellom 6-8 år. Flere kilder indikerer også at så mange som 40 % av de som har delt nakenbilder har følt seg presset til det. Det er kanskje på tide med et allment kunnskapsløft. Men velger vi dialog eller pekefinger?
RVTS Sør
Nyheter
12.11.2021, kl. 07:47
Av: Elisabeth Knutsen
Se tipsliste til hvordan du kan bli god på digisex nederst i saken.
– Alle må bli gode på digisex. Skal vi som voksne i tillegg klare å være gode veiledere og rollemodeller i møte med barn og unge rundt denne tematikken, tenker jeg at det viktigste er å tørre å erkjenne nyansene, sier Christian Lunde-Hanssen ved Bufetat/RVTS Øst.
Sammen med sine kolleger, Steinar Hvål og Cathrine Eide ved RVTS Vest har han studert unges forhold til digital sex. Et område som er stort, og som blant annet strekker seg fra sexting, flørting og porno – til grooming og utnyttelse.
– Vi bør, som foreldre, lærere, helsesykepleiere og hjelpetjeneste, være godt kjent med farene. Like fullt er det viktig å anerkjenne at digisex for mange mennesker gir anledning til å trene litt på å komme i kontakt med andre og få forståelse for egne grenser. Kontakten blir ikke så hard som å treffes ansikt til ansikt. Det kan for mange være mindre skremmende, sier Lunde-Hanssen.
Barn og unge har behov for å utforske.
Christian Lunde-Hanssen, psykologspesialist ved Bufetat/RVTS Øst
– Uavhengig av hva vi voksne sier vil flere fortsette – for eksempel – med å sende bilder av seg selv til hverandre. På et eller annet sted må vi derfor kanskje finne en aksept for at flørting og likeverdig seksuell kontakt mellom mennesker teknologisk kan være greit. Vi må tørre å gå i dialog i stedet for bare å løfte pekefingeren, fortsetter han.
– Kanskje må vi til og med si, at dersom du velger å sende et bilde av en pupp, så la i alle fall være å ta med ansiktet og velg en nøytral bakgrunn. På denne måten kan man slippe å bli identifisert senere i livet ut fra et bilde som var riktig den gangen det ble sendt.
Derfor må vi bli gode
Digisex når stadig nye sosiale flater, hvor barna våre er. Apper de fleste av oss bruker i det daglige, som Insta, Snap, YouTube og TikTok, gir med et par tastetrykk tilgang til en verden av spenning og gode opplevelser, men også potensiale for å utsette andre – eller selv bli utsatt for krenkelser og overgrep.
Lunde-Hanssen, Hvål og Eide, som til sammen har mange års erfaring som psykologspesialister i møte med barn og unge rundt denne problematikken, peker spesielt på noen forhold som utfordrer oss til å ta tematikken på alvor.
25 prosent av alle 9-åringer i Norge har sett porno. 5 prosent av unge har fått nakenbilder spredd mot sin vilje på nett.
Som voksne har vi et særskilt ansvar for å forebygge og stoppe grenseoverskridende eller skadelige seksuelle handlinger digitalt. Cathrine Eide, psykologspesialist ved RVTS Vest
Eide mener noe av utfordringen for barn og unge er å vite hvordan de skal navigere trygt i dette landskapet. Hvilken atferd er innenfor, og når tråkker man over?
– En av farene med kontakt på nettet er at man ikke klarer å lese reaksjonene til andre like godt. Sensitiviteten blir utfordret og redusert i møte med skjermen og gjør det ekstra vanskelig å skjønne hvor grensene går.
– For de voksne handler det om at du bør å ha en grunnleggende forståelse for hva digisex er. Hvis du har lite kjennskap til dette med hvor mange unge som har delt bilder, har fått bilder delt mot sin vilje, hvor mange som opplever press, eller hva som er fakta når det gjelder pornobruk i Norge, risikerer du å bli akterutseilt, supplerer Hvål.
Etter å ha jobbet med denne tematikken en stund, har han møtt mange barn og unge som har fått store problemer etter at noen har tråkket over grensa.
– Vi har i dag ikke noen systemer som på en effektiv måte kan håndtere bilder på avveie. Det finnes nyttige tips som kan redusere skadeomfang, men når noe først har blitt spredt på nett, får man aldri fjernet det.
– Mange sitter også med en opplevelse av at de ikke har kontroll på et materiale som plutselig kan bli delt. Det kan i seg selv være svært belastende og understreker viktigheten av å forstå hva dette faktisk handler om, sier han.
Slik blir vi gode
Foreldre har vært bekymret for barn i alle generasjoner. Responsen på det som oppleves farlig har ofte vært å gjøre det forbudt.
– Å forby noe vil for mange barn og unge ikke ha noen effekt, kanskje tvert imot virke mot sin hensikt, sier Hvål.
Jeg tror vi må være villige til å gå på akkord med noen prinsipper og tåle opplevelsen av å fire på krav.
Steinar Hvål, psykologspesialist ved RVTS Vest
– Digisex er kommet for å bli, understreker han.
Blant annet mener han at vi kan gjøre nettopp det ved å anerkjenne at det finnes både kjærlighet, erotikk og seksualitet mellom mennesker online, som ikke trenger å være feil.
Lunde-Hanssen, Hvål og Eide er enige om at veien til god digisex er en sunn seksualitet. Som voksne mener de vi må tørre å ta samtalene om porno, bildedeling og andre temaer som utfordrer og bevisstgjør i forhold til seksualitet. Ikke bare en gang, men kontinuerlig.
Det absolutt viktigste tipset for å kunne bli god på digisex er å være tilgjengelig for dialog.
Christian Lunde-Hanssen, Bufetat/RVTS Øst
– Vi må tørre å gå inn i det ubehagelige når det er ting vi reagerer på, anbefaler Lunde-Hanssen.
– Du må være den trygge voksne, som tør å hjelpe barn og unge til å forstå hvor grensene går, samtidig som du også evner å ta imot det barna forteller, og gi hjelp når noen har tråkket over. Det er det viktigste vi kan gjøre enten det er i rollen som foreldre, lærere eller som ansatte i hjelpetjenesten, sier Eide.
– Denne dobbeltkommunikasjonen er ganske krevende. For der du ønsker å sette grenser eller kanskje helst vil forby, skal du også åpne opp for dialog og hjelp hvis bilder er delt, for eksempel. Det blir her viktig å ikke påføre skam eller skyldfølelse, supplerer Lunde-Hanssen.
Dette krever at du tør å øve på gode inngangsporter til samtalen i det daglige, og at du har funnet de rette ordene. Jeg tror ofte språket vi bruker er den største utfordringen.
– Enten havner vi på penis eller vagina, eller så havner vi på fitte. Og hvis de ordene ikke funker, så funker ikke dialogen heller, sier Hvål.
– Kanskje har du noen setninger du kan øve på for å unngå å gå rundt grøten og rødme. Ut fra medier og det vi ser på tv kan vi få hjelp til å plukke opp tråden. Barn og unge vil fort skjønne om du er komfortabel i situasjonen eller ikke, sier han.
Lunde-Hanssen mener også at en samtale, hvor den ene parten baserer seg kun på holdning og teoretisk kunnskap, mens den andre parten har konkret erfaring via skjermen, kan bli veldig vanskelig på sikt.
De tre er opptatt av at man ikke gjør temaet digisex så vanskelig at man overlater ansvaret for samtalen til andre i stedet for å ta den selv.
Dette feltet er jo ikke så annerledes enn alt annet vi driver med, men mange opplever at det kan være vanskelig å snakke med barn og unge om seksualitet, og tenker kanskje at man må være ekspert for å kunne gjøre det.
Cathrine Eide, RVTS Vest
– Faktum er at vi trenger viktige, trygge, voksne i alle sammenhenger der barn og unge befinner seg, som kan ta imot og romme det de har å komme med av spørsmål og utfordringer, uavhengig av hva det måtte være, understreker Eide.
Hun peker sammen med sine kolleger på flere hjelpeverktøy som kan være nyttige for å trygge voksne i deres støtte til barn og ungdom som skal utvikle en sunn seksualitet digitalt, blant annet PROFESOR og Play it Right.
PROFESOR er et kartleggingsverktøy fagfolk kan bruke i arbeid med ungdom og unge voksne, som har utøvd grenseoverskridende seksuelle handlinger. Det er nylig oversatt til norsk. Verktøyet er velegnet for planlegging av form og intensitet på intervensjoner, og kan brukes både som sjekkliste og til bredere utredningsarbeid.
– Grunnen til at vi ikke tør å ta praten, er at vi er redd for å få mer informasjon av den andre som vi ikke kan håndtere, og hva gjør vi da? spør Lunde-Hanssen.
Han har selv vært med på å utvikle Play it Right, som består av en rekke samtalekort til bruk i hjemmet, på skolen, i behandling og også overfor dem som har utøvet skadelig seksuell atferd.
«Hvem ser på porno, og liker alle det?» og «Hva kan man lære av sex av å se på porno?», er eksempler på spørsmål som skal bidra til refleksjon og dialog.
Han kaller samtaleverktøyet en livbøye til hjelperne.
Det er vår fordømte plikt som voksne å utstyre barna våre med verktøy til å manøvrere i dette landskapet, når vi velger å gi dem mobilen i hånda. Den som gir dem tilgang til alt.
Christian Lunde-Hanssen, Bufetat/RVTS Øst
De tre kollegenes klare anbefaling til alle voksne som ønsker å bli gode rollemodeller og veiledere når det gjelder digisex, er å ta opp temaet lenge før det føles behagelig:
– Ikke vent med den praten til du finner det rette tidspunktet, for noe slikt finnes nemlig ikke, konkluderer de.
RVTS Sør
Nyheter
12.11.2021, kl. 07:47