– Hvis vi legger den pisken vi plager oss selv med på hylla, så skal du se at «AS Norge» ville blitt et mye mer effektivt og vennlig sted å være. Å piske seg selv framover er rett og slett dårlig samfunnsøkonomi. Det gjør oss ineffektive, syke, stressa og nedstemte. Hvem vinner på det? Absolutt ingen, ikke engang arbeidsgiver, forteller fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf.
Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør
11.11.2021, kl. 08:24
– Det er på tide at vi slutter å gjøre det samme som vi har gjort i alle år, og tenkt at det er det riktige å gjøre; nemlig å kritisere og piske oss selv. For det funker ikke. Ofte gjøres det i et forsøk på å bli litt bedre, nå målene, imponere, levere. Det gjøres fordi vi tenker at det er det som forventes av oss. Kanskje det til og med er det som forventes. Vi har rapporteringskrav og deadlines, budsjettmål og evalueringer. Både på jobb og på hjemmebane ser vi at vi faller i samme tralten. Bare tenk på det når du står på badevekta neste gang, eller vasker bak sofaen fordi du får besøk om en time, det er ikke bare på jobb vi krever mye av oss selv.
– Det er ikke så lett å være menneske som folk tror, sier psykologspesialisten med et smil om munnen.
– La oss snu om på flisa, og gjøre det stikk motsatte av det vi tror er det riktige å gjøre:
Vi må behandle oss selv godt.
Heine Steinkopf, fagleder og psykologspesialist ved RVTS Sør
Kan det bli for mye «slækk»?
Vi mennesker har noe latent i oss, som kalles ryggmargsrefleks. Den er formet av evolusjon, egen oppdragelse, og det vi tror samfunnet forventer av oss. Dette skinner spesielt igjennom i den barneoppdragelsen vi bedriver med våre egne barn. Men en annen ting vi avsløres på, det er hvordan vi snakker og behandler oss selv i hverdagen. Helt ubevisst, men desto mer virkningsfullt.
Og helt ærlig? De fleste av oss er ikke særlige greie med den vi kanskje burde vært aller greiest mot.
Joda, mange er flinke til å spise sunt, trene, puste med magen – når vi husker det. Men hvordan står det til med den indre dialogen hos «folk flest»? Den funker ikke særlig bra, og er ofte ikke særlig hyggelig, spør du fagleder Steinkopf.
– Det er dessverre et ekstremt utbredt fenomen, forteller han.
– Jeg slår derfor et slag for å gi seg selv litt mer slækk, begynner han.
Einstein sa en gang at «galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat».
– Det ser vi igjen i hvordan altfor mange behandler seg selv, disse tankene om at man må bli – og gjøre – bedre, og den stadige selvkritikken. Den går jo på repeat hos så mange av oss.
Jeg vil tørre å påstå at dette er et av våre samfunns største psykiske utfordringer – fordi det er så utbredt.
Heine Steinkopf
– Det gjør oss slitne, deppa, engstelige, syke. Og det har så store konsekvenser for mennesker, familier, arbeidsplasser og norsk økonomi, sier han.
– Og det gjelder oss alle, ikke bare de som har opplevd vanskelige eller traumatiske ting i oppveksten. Dette handler også om de som hadde gode foreldre, som gjorde så godt de kunne. Og det handler om de som hadde de voldelige foreldrene. Det handler om oss alle. Det er rett og slett så utbredt. Så gjenkjennelig. Vi er enkelt og greit mennesker, hele gjengen, sier han.
All you need is love
Steinkopf smeller til med en aldri så liten brannfakkel, servert med et skjevt smil om munnen. (Det aner meg at han prøver å framprovosere noen tanker her):
– Jeg sier ikke alt dette for at du skal få et bedre liv, men for at du skal gjøre en bedre jobb. Arbeidstakere som virker livet ut, som ikke går på en smell, som er effektive, som gjør en god jobb, det er det gamle Norge vil ha. Der du evner å møte mennesker på en god måte, elevene dine, pasientene dine, kollegaene dine. Du sparer AS Norge for penger ved å ikke kjøre deg ned i grøfta. Det er det som står på spill, hvis vi ikke er gode med oss selv.
– Bivirkningen er at du får det mye bedre med deg selv, da, legger han til og bryter ut i et smil.
Professor Paul Gilbert har funnet ut at de som er gode på å vise seg selv medfølelse, er mindre utsatt for depresjon. Mens professor Kristin Neff viser samtidig til at hvis du pisker deg selv, kritiserer deg selv, i stedet for å hvile i at det er godt nok – at du er god nok – så har det motsatt effekt. Når du tror at veien til effektivitet er å piske deg selv, så tar du feil, konkluderer hun.
– Dette henger sammen med å tro at man må gjøre seg fortjent til egen eller andres kjærlighet. Vi tror at hvis vi biter tennene sammen og jobber litt hardere så vil alt ordne seg, supplerer Steinkopf.
Å jobbe hardere og bite tennene sammen er en dårlig idé, altså.
Å ha medfølelse til seg selv, betyr, ifølge Neff:
– Å behandle seg selv med vennlighet, forståelse, empati og tålmodighet.
– Å huske på vår felles medmenneskelighet: Vi er uperfekte som mennesker, og det gjelder oss alle.
– Å øve på å være tilstede her og nå.
Forskning viser at vi mennesker tror vi trenger selvkritikk, for å motivere oss selv. Hvis ikke blir vi late. Det er det motsatte som er tilfellet.
Dr. Kristin Neff
Når vi kritiserer oss selv begynner vi å gå i overlevelsesmodus. Trusselen går på vårt konsept av selvet. Det utløser store doser kortisol, som er forbundet med stress.
Når vi gir oss selv medfølelse reduserer vi kortisolnivåene, og øker oxytocin og opiater – noe som fører til at vi føler oss trygge, gladere og mer motiverte. Medfølelse ovenfor for seg selv er dermed sterkt knyttet til god psykisk helse og gode relasjoner. Da klarer vi også bedre å være medfølende ovenfor andre, melder Neff.
– Du kan jo tenke på det på en annen måte: Behandler du barn bra, så sparer du samfunnet for mye i årene som kommer. All forskning tilsier at jo flere vanskelige barndomsopplevelser vi har, jo større sannsynlighet er det at vi strever som voksne, helsemessig. Vi blir sykere og vi dør tidligere, familier lider, relasjoner lider og landet lider – når du lider. Verden blir – enkelt og greit – et bedre sted når folk har det bra.
– Og er vi gode med våre barn, blir de gode med seg selv. Hvis du behandler deg selv bra, så er det dermed en viktig samfunnsøkonomisk gevinst i det. Bivirkningen er at du får det bedre, også, selvfølgelig. Og det unner jeg alle.
– Å bli glad i seg selv er rett og slett god samfunnsøkonomi, for å si det må en måte «mann, 40, med fuglehund og lederstilling» også kan forstå og omfavne, sier faglederen.
– At folk opplever at de gjør en god jobb, at de varer i jobben, det er utrolig viktig. Spesielt i yrker der de jobber med andre mennesker, der de skal hjelpe andre. Disse yrkene har dessverre samtidig ofte fryktelig mange krav på seg til å levere, rapportere, evaluere.
Hvis de ansatte har egenkjærlighet, og ser seg selv med et nådig blikk, så tror jeg at de klarer å møte andre på en bedre måte, og de klarer å hvile i jobben på en helt annen måte enn de som biter tennene sammen, går fortere i gangen og dropper lunsjen for å gjøre ferdig rapporten.
– Vi blir mer kreative, mer tilstede og mer fokuserte av å ha det bra.
Å gjøre seg fortjent til kjærlighet
Noe av det som var mest vanlig i barneoppdragelsen før i tiden, til ikke så altfor lenge siden, var at vi måtte gjøre oss «fortjent» til kjærlighet.
– Selv om foreldre elsket barn ubetinget da også, så var oppdragelsen slik at avvisning og straff var en del av å vise om barnet hadde gjort noe riktig eller galt. Dermed knyttet mange barn kjærlighet opp mot at de måtte gjøre seg fortjent til den. At de måtte oppføre seg på en spesiell måte, for eksempel. Fortsatt den dag i dag skjer dette, men vi er nok mer bevisste på det enn de var før i tiden, forteller faglederen.
Steinkopf bruker skrikekurer som eksempel.
– Her har vi lært opp barn fra en altfor tidlig alder til å tro at de må gjøre seg fortjent til kjærlighet, i god tro og med råd fra helsestasjoner i det ganske land. Hva lærer vi barnet med dette? At hvis jeg gråter eller lager bråk, så vil jeg ikke få det jeg trenger av nærhet og omsorg. At jeg må være snill for å få det jeg trenger.
– Jeg har selv som nybakt far gått i fella og fulgt dette rådet, og det skjærer i hjertet mitt den dag i dag når jeg tenker tilbake på da jeg og kona mi sto utenfor barnerommet og ville gå inn for å bysse, trøste, barnet vårt. Vi sto og trippet, og så på klokka. Jeg tror vi til slutt ga opp, det gjorde for vondt.
– Det strider mot instinkt og natur å la noen gjøre seg «fortjent» til kjærlighet. Den skal komme helt naturlig og ubetinget. Å gjøre det motsatte fører til at vi mister noe av oss selv, og den omsorgen vi bør ha til oss selv.
Vi lærer ikke å få omsorg til oss selv når vi ikke får den ubetinget av andre.
Videre i livet har mange barn blitt oppdradd til å ta hensyn til alle andre, men ikke seg selv. At å vise empati og medfølelse for andre er viktig, men å gjøre det samme for seg selv er egoistisk.
– Egenkjærlighet handler om å anerkjenne seg selv og andre. Ikke bare det ene eller andre. Forsker Brené Brown sier at det handler om å føle seg verdig andres kjærlighet og tilknytning. At noen har gitt deg tid og oppmerksomhet opp igjennom livet, slik at du bygger en solid opplevelse av at du har verdi. At du er verdifull nok til at andre bruker tid på deg. Da vil du igjen tro at du kan bety noe for andre.
Jeg avviser meg – før du avviser meg
Mange folk med plager eller vansker BER om å bli sett – men svarer «å, det går så fint» hvis noen spør om det går greit, forteller Steinkopf.
– De ønsker å bli tatt vare på, men så har de «ikke lov» til det, i egne øyne. De tør ikke si det høyt.
– Hvorfor? Hva kan skje hvis vi sier det vi trenger, høyt?
– Det som kan skje, er at andre minimerer det, eller avviser oss. De kan tenke at vi er svake, ikke flinke nok, eller så kan vi oppleve at vi ikke blir hørt. Frykten for å bli avvist i den følelsen, er vond. Det gjør at det blir lettere å avvise sine egne behov og følelser, enn å risikere at andre avviser oss.
Vi kommer stadig tilbake til dette, forteller Steinkopf. Redselen for å bli avvist, utstøtt, ikke være verdig.
– Hvorfor er vi redde for å bli avvist?
– Menneskets behov for å høre til i en flokk er viktigere enn egen helse og velvære. I alle fall fra naturens side.
Mange går på akkord med seg selv, for å få være «med», bli akseptert, elsket og sett.
Og å se, og bli sett, er det avgjørende her, mener faglederen.
– En mor som strever med å legge merke til hva barnet trenger, trenger ofte å kunne se på seg selv med et nådig blikk først. Fosterforelderen som føler seg mislykket, og har en indre dialog med seg selv om utilstrekkelighet og feilbarlighet mens barnet står og skriker til ham – vil miste fatningen. Ofte på grunn av egen skam og manglende evne til å vise seg selv medfølelse og kjærlighet. Ved å se på seg selv med aksept og medfølelse, så vil han også kunne møte barnet på en bedre måte.
– Det samme gjelder oss alle. Absolutt hver eneste en av oss, avslutter Steinkopf.
Kanskje verdt å prøve, om ikke annet enn for å være litt økonomisk smart?
Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør
11.11.2021, kl. 08:24