Hva skjedde med GLEDEN?

Hva skjedde med gleden? Den gleden som renner ut av bristene. Av det gode samværet. Den stille gleden over at noen er der for deg. Eller du er der for dem. Den kriblende fryden når latteren runger og du glemmer tid og sted og bare er glad for å være til.
Om det er sånn at gleden er nødvendig for å komme gjennom sorg, tåle påkjenninger og hente styrke nok til dagene, må det kanskje få konsekvenser for alle som arbeider med mennesker?

Om det er sånn at vi noen ganger må slippe til sorgen, før gleden kan få plass, hjelper det ikke å fylle på med glede før sorgen og smerten er møtt. Om det er sånn at vi trenger en medvandrer gjennom det smertefulle, før gleden igjen kan slippe til, da må vi kanskje bli hos hverandre den tid det tar? Noen ganger ligger gleden i at noen er hos oss når vi har det vondt. Da kan vi kjenne glede og sorg på samme tid. Uten snev av dyp glede, hadde vi kanskje ikke klart å komme gjennom det vondeste.

Gleden som grunntone
To av klodens gledesspredere Erkebiskop Desmond Tutu and Dalai Lama, utgir i disse dager ”Book of Joy”. Til tross for at de har kjent på mange typer motgang både i privatlivet og i sitt samfunnsengasjement verden over, er de klinkende klare når de på sine eldre dager skal løfte fram det som hjelper oss til å tåle det vonde: Kraften i gleden.

De to eldre, vise og blide herrer, inviterer til å spre glede. Fordi det virker. De skriver varmt om den største gleden – gleden ved å bety noe for noen andre. En kunne jo tro at to fredsprisvinnere ville oppsummert med en bok om fred, men nei. – Jo større smerte, jo mer trenger vi å søke glede, indre glede. Vi mener den dype varige gleden er nødvendig for å takle de påkjenningene livet gir, sier Lama og Tutu.

Gleden er ingen lettvekter
Det krever mot å ta gleden på alvor. Det kan ikke være lett å være i gleden. Å ligge der litt dysset ned, rett ved siden av sorgen. Like dypt i sinnet og kroppen. Allikevel oftere beskyldt for sin letthet og manglende dybde. Men hva om gleden er en av inngangsportene til hverandre, til relasjoner som heler og gir mening?

Vi står overfor et lite dilemma: Barn og unge trenger lekenhetens tilstedeværende glede, relasjonens gjenkjennende fryd, mens vi til tider selvbeskyttende og småslitne voksne ikke alltid orker for mye gladliv og håpsfokus. Men det er kanskje når vi er skadet, at vi trenger gledens ombyggende kraft mer enn noen gang? JA, sier forskningen. Det skjer noe bra i hjernen, i kroppen, i sinnet - når vi smiler til hverandre, ser hverandre i øynene, kommer nær hverandre, bygger tillit og relasjoner. ”Glede er en hensiktsmessig tilstand for hjernen å være i på veien mot heling.”(Heine Steinkopf) Når tiden står stille og vi tenker: ”Her vil jeg være. Her føler jeg meg trygg og velkommen som jeg er.” Noen bærer smerten og alt som er gått i stykker, sammen med meg. Da kan vi til og med for noen øyeblikk, glemme sammenligningen og la skamfølelsen få en pause.

Gleden er et annet sted enn i det tilgjorte eller perfekte
Gledens vesen er å vende blikket opp fra egen navle og ut til den andre, og også den andres behov. Det kan gi glede å koble oss på andre, kunst, natur eller noe meningsbærende utenfor oss selv.

Å vende blikket bort fra oss selv, kan være noen skritt i riktig retning i et individfokusert samfunn der barn og unge ikke lenger orker å bære byrden av å designe alt de bør VÆRE.

Og om gleden er den egentlige hensikten med livet, bør vi kanskje i større grad utforske hvor den befinner seg. Ikke den overfladiske eie -eller perfeksjonerte egolykken. Vi søker den gleden som ikke fins i ”fake-fasadene”, men den gleden som renner ut av bristene. Den dype gleden over å kjenne at vi er til, vi er nær og vi er ikke alene.
Den gleden som får murer til å senke seg og mennesker til å dele sårbarhet og gjenkjenne noe i hverandre. Gleden ved å berøre en annen og kjenne varmen i relasjonene. Gleden som ligger i samspillet når øyne møter øyne som ser så lenge på hverandre med vennlighet, at tillit skapes. Jeg snakker om den gleden som ikke kommer før sorgen har fått sin plass og sine navn. Den gleden som ligger rett ved siden av sorgen. Jeg snakker om den gleden som finnes der SAMTIDIG som alt det andre vi strever med.

Barn utsatt for store påkjenninger trenger kanskje mer enn noen, voksne som kan geleide dem gjennom den dype smerten og til den gleden som ligger og venter –gleden over at noen delte smerten. Noen forstod. Noen vandret sammen med dem. Slikt skaper glede. Glede og fryd dekker ikke over det som er vondt, men det kan være med å forløse dette.

Speilnevronenes evangelium – smil gir smil
Hjernen formes av bruken. Hele livet. Selv påkjenninger i voksen alder, skaper sår og trenger legedom. Det er det samme som virker på store og små: Samspill, relasjon tilhørighet og lekens fryd og glede. Hjerneforskning og interpersonell nevrobiologi viser at barn og unge trenger å speile seg i tilstedeværende voksne for å utvikle seg godt og for å heles når de er skadet og ikke har fått det de trenger i oppveksten. Smiler du til et menneske, vil du mest sannsynlig få et smil tilbake. Speilnevronene sørger for det. Men en voksen som ikke har kontakt med sin indre dype glede, den som bor rett ved siden av sorgen, hvordan kan hun da gi barnet hva barnet trenger? Hvordan kan hun gi omsorg og varme selv når barnet avviser?

Den dype gleden – hensikten med livet?
En lærd, klok mann, Joseph Salomonsen, sendte meg denne meldingen i forbindelse med sorgen etter min far som var kronisk syk størstedelen av sitt liv, men allikevel spredte mer livsmot og glede enn de fleste: “Jeg mener at svaret på det evige mysterium om hensikten med livet er glede…ikke pop-kultur eller flyktig-glede men vedvarende autentisk kjærlighetstonet-glede. Din far må ha funnet denne nøkkelen.”

Om gleden gir værekraft, da er gledespredning og glededeling en viktig del av jobben for alle som arbeider med mennesker – også når vi er utsatt for det vondeste. Ikke utidig, men det finner gleden ut av. Den venter til smerten er anerkjent, til sorgen har tatt sin tid i forsetet. Men gleden vil ikke bli glemt når vi har det vondt, nettopp fordi den vil være med å bære oss.

Født til fryd?
Vi er født til å leke (Brown S. 2015). Det vil si vi er født til fryd og glede. Lek skaper følelsene fryd og glede. Fryd og glede virker smertedempende. Reduserer nivået av stresshormoner, som cortisol. Øker nivået av immuglobulin og bedrer sårheling. Da er det ikke bare de medfølende øynene, hodet på skakke-munnen lukket som gir barn det de trenger, da kan det like gjerne være å hive seg rundt å bli med i leken.

Gleden er ikke overfladisk
Gleden må ikke renne ut av hjelpekunsten. I frykt for å ikke ta det vonde på alvor, har det noen ganger blitt større fokus på å hilse skam, sorg og frykt velkommen, enn å hilse gleden velkommen. Enten det er i hjemmene, klasserommene eller i terapirommet.

Av frykt for å virke overfladiske eller ikke ta våre sorger på alvor, merker jeg at det er lettere å skrive om å ta sorgen på alvor enn å ta gleden på alvor i arbeidet med fagpersoner som møter mennesker som er utsatt for store påkjenninger. Kanskje vi burde lage en ny formel. I stedet for at store påkjenninger er lik hjelper som viser sympati og deler sorgen. Kan vi lage formelen: Store påkjenninger er lik hjelper som anerkjenner smerte, men samtidig leter fram hva som kan glede den han skal hjelpe. Vi må bruke mer tid på å finne ut hva mennesker finner glede i, for det kan hjelpe dem å overleve og gjennomleve.

Det er viktig med en nyansering. Det er forskjell på å bruke latter og gledesøken for å dekke over eller flykte fra sorg og smerter og det å bruke latter og gleder for å klare å leve med og leve seg igjennom det vonde. Den dype varige og autentiske gleden er en undervurdert kraft for oss når vi utsettes for store påkjenninger.
Skal du finne nøkkelen til vedvarende glede, kan det være like mye å lære av mennesker som har levd med påkjenninger som av dem som fyller på med lykkeinjeksjoner.

”Lenge siden jeg har hørt noen le her.”
Jeg spurten en ung kvinne med erfaring fra mange innleggelser på ulike institusjoner og flere selvmordsforsøk bak seg, hva hun tenkte om glede. Hun svarte dette:

”Selv om jeg ler, så er det vonde der. Men De sekundene jeg ler, glemmer jeg det vonde for en liten stund, det vonde virker litt mindre. For meg er det veldig viktig at hjelpere kan le SAMMEN med meg av galskapen eller bare av noe morsomt. Uten glede og latter kan livet virke ennå mer håpløst enn det er.”

En gutt som slet med angst og utagering, bodde på en institusjon en periode. Jeg intervjuet han om hvordan han synes det var å være der, og han svarte:
Det er så veldig stille, bortsett fra når noen er sinte. Det er veldig lenge siden jeg har hørt noen le her.

Finnes det en kraft i gleden som ikke er tatt i bruk i moderne hjelpekunst?
Nils Eide-Midtsand skriver i en fagartikkel:
“Mye tyder på at latter og frydefull lek stimulerer vekstfaktorer i store deler av hjernen.
…I min erfaring betyr ikke det at man slipper gleden og latteren inn i terapirommet, at man samtidig stenger døren for mer alvorlige sider ved livet. Tvert imot virker det som frydefullhet også virker forløsende på det som er vondt og vanskelig.”

Gleden ønskes velkommen inn i klasserommene, hjemmene, institusjonene, inn i terapien og arbeidsmiljøene- vi vet den hører hjemme der. GledeKraften skal få slippe til. Det første tegn på at noe er i ferd med å gå i stykker, er når menneskene slutter å koble seg på hverandre med gode blikk, smil og varme, når latteren slutter å runge, smilet stivner og leken opphører. Den dype gleden har en kraft. Som kan bære alle oss som falt ut av ”lykkelandet.”