Hopp til hovedinnhold

– Vi må tåle å snakke om det skamfulle

– Vi trenger å avmonsterifisere utøvere av seksuelle overgrep for å tørre å snakke om dem, mener fagleder Heine Steinkopf.

Noen barn er redde, sinte og føler seg små. Endel barn har et vanskelig liv, og de vil, i større grad enn andre barn, kunne utføre seksuelle, krenkende handlinger. Om vi tenker at dette er monstre, at de må sperres inne, settes vekk og straffes, er det eneste vi gjør, er å øke skammen og tabuet. Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Noen barn er redde, sinte og føler seg små. Endel barn har et vanskelig liv, og de vil, i større grad enn andre barn, kunne utføre seksuelle, krenkende handlinger. Om vi tenker at dette er monstre, at de må sperres inne, settes vekk og straffes, er det eneste vi gjør, er å øke skammen og tabuet. Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Heidi Løland-Andersen

Heidi Løland-Andersen
RVTS Sør
06.10.2021, kl. 13:53


– Av alt som er tabu, er overgrep mot barn det mest skamfulle vi kan tenke oss. Og barn som forgriper seg på barn – hvordan forholder man seg i det hele tatt til det? 
​Det er Heine Steinkopf som spør. Han er spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi og fagleder ved RTVS Sør.

Av alt som er tabu, er overgrep mot barn det mest skamfulle vi kan tenke oss. Og barn som forgriper seg på barn – hvordan forholder man seg i det hele tatt til det? 

– Seksuelle overgrep mot barn er det mest skambelagte av alle tabuer. For hvem gjør vel sånt? Og fordi det er så vanskelig å ta inn over seg, og så umulig å forestille seg at noen kan forgripe seg på barn, lager vi monsterbilder av dem som gjør det. «De kan ikke være friske», tenker vi, «det må være noe som er stein hakkende galt». Det er rett og slett så utenkelig, og så ille, at vi ikke klarer å snakke om det. Vi blir tause, og dermed vokser tabuet rundt det, sier Steinkopf.

Seksualitet på avveie
Han peker på at «normal» seksualitet i seg selv er utfordrende nok å snakke om, og at for mange vil det være for nært og intimt til å ønske å dele. Seksualitet er, om ikke et tabutema, så i alle fall i nabolaget til et, mener han.

– Når vi så har å gjøre med seksualitet på avveie, og det handler om maktubalanse, krenkende adferd, noe som er ubehagelig, smertefullt og grenseoverskridende, da er vi over i et landskap hvor vi snakker om tabu og skam. To ord som for øvrig er svært tett knyttet opp til hverandre, sier psykologen.

Taushet forsterker tabuer
Ifølge Steinkopf er nemlig det store problemet med tabuer, at de er skambelagt. Når noe er skamfullt, opplever vi at vi ikke kan snakke om det.

– Og det vi ikke snakker om får vi ikke gjort noe med. Det blir en vond spiral som det er vanskelig å bryte ut av. Skam og tabu fører ofte til taushet, sier Steinkopf. 

– Taushet gjør at samtalen ikke kommer videre, og vi blir stående fast, rådville. Da øker tabuet og skammen, og vi løser ingenting.

Taushet gjør at samtalen ikke kommer videre, og vi blir stående fast, rådville. Da øker tabuet og skammen, og vi løser ingenting.

 

Mange snakker om skam som den mest intenst ubehagelige følelsen man kan ha, og evolusjonsmessig er den grei å forstå: Den konstruktive hensikten med skamfølelse er å bringe individet mot flokken. Et signal om å innordne seg, om å passe inn for ikke å bli utstøtt – for å overleve. Det er slik hjernen vår er konstruert, og i en tid hvor det var livsavgjørende å holde sammen, var det logisk nok. 

– I dag kan vi lure på hva vi trenger skamfølelsen til. Den er jo en markør på noe som ikke er helt bra, men oftere blir den en stemme som forteller oss at vi ikke er helt bra, at vi ikke er verdifulle. Derfor er det viktig at vi setter ord på den, sier Steinkopf.

Snakk skammen i hjel!
– De som utsettes for krenkelser i form av seksualitet på avveie, trenger at det snakkes om. Om ikke vi gjør det, blir det enda mer skamfullt og enda vondere. Mange som er blitt ofre for voldtekt og andre overgrep sier at det verste ikke er hendelsen og traumet i seg selv, men skammen og ubehaget som ligger i den. Og det kan vi faktisk gjøre noe med, sier Steinkopf.

Psykolog Halldis Leira beskriver tabu som «et kulturelt forbud mot å fortelle, se og høre» som fører til ugyldiggjøring av traumer og erfaringer. 

Må tåle ubehaget
– Dette er det viktig at vi tar på alvor. Er man utsatt for et overgrep, og ikke kan snakke om det, blir hendelsen gjort ugyldig. Og når man ikke får satt ord på det som er skjedd, får man heller ikke hjelp og behandling. Tabuisering og ugyldiggjøring legger vekstvilkår for utvikling av selvforakt, sier Steinkopf.

Derfor er det så avgjørende at vi tør ta i ubehaget, mener han. 
– Det er så mye lettere å trekke dyna over hodet og la være å ta de vanskelige samtalene.

Det er så mye lettere å trekke dyna over hodet og la være å ta de vanskelige samtalene.

 

Men vi som har «sluppet billig», ved ikke å være utsatt for dette, må tåle det ubehaget. Ikke for vår egen del, men for dem det gjelder, sier Steinkopf.

– Ikke monsterbarn
– Barn som forgriper seg mot barn, det går liksom ikke, det passer ikke inn, vi har ikke noen mentale skjemaer for det. Og når vi ikke har noe sted å «plassere» det, har vi det best når ikke vi snakker om det.

Men det er ikke et behag vi kan unne oss, ifølge Steinkopf. Statistikken viser nemlig at opp mot femti prosent av alle overgrep mot barn blir utført av barn og unge under 18 år. 90 prosent av disse barna er gutter. 

– Og så går vi omkring og later som om ikke det finnes, og trøster oss med at om det finnes, er det spesielt syke unger, psykopater eller hva det måtte være. «Det er ikke våre barn», tenker vi, «det kan ikke være mitt barn som gjør noe sånt». For den tanken er ikke til å tåle. Men jo, det er våre barn! Det er ikke monsterbarn som begår slike handlinger, men helt vanlige barn. Barn er nysgjerrige, de eksperimenterer og prøver seg frem, og de kommer i puberteten. Noen barn er redde, sinte og føler seg små. Endel barn har et vanskelig liv, og de vil, i større grad enn andre barn, kunne utføre seksuelle, krenkende handlinger som er vonde og ubehagelige for andre barn, sier Steinkopf.

Svært gode prognoser
– Om vi tenker at dette er monstre, at de må sperres inne, settes vekk og straffes, i den tro at det kommer til å hjelpe – det eneste vi gjør da, er å øke skammen og tabuet. Ja, visst må det markeres og stoppes. Det gjelder all type adferd som er skadelig mot andre. Men dette er vanlige barn som har gjort noe galt som de må slutte med. Vi må hjelpe dem med det, og med å kanalisere seksualiteten sin på en måte som blir bra for dem og bra for andre. Og det kan vi! Vi har faktisk veldig gode prognoser på dette. Men da må de behandles som vanlige barn, og ikke som monstre, understreker Steinkopf.

Den skadelige skammen
– Se for deg et barn som gjør galt, som er klar over at det er galt og som skammer seg. Noen får vite om det, og sier «æsj, så ekkel du er!». Det forsterker jo skammen og bekrefter for barnet at det er unormalt, ekkelt og sykt. Det bygger opp under barnets identitet som ekkel, unormal og skummel, og barnet blir mer og mer sikker på at det ikke er verd andres kjærlighet. Da snakker vi igjen om en negativ spiral. Det er det som er tabuets forbannelse. Det skamfulle stopper all samtale, slik at ting slipper under radaren og får utvikle seg. Så dukker det kanskje opp igjen, mange år seinere, på det mørke nettet, hvor vi ikke vil ha det, sier Steinkopf.

– Det er vanskelig å være den mammaen eller pappaen som må ta disse barna med til BUP, men det er helt avgjørende at terskelen inn dit er lav. At de klarer det, og at de blir møtt av noen som tåler det sammen med dem. Og at barnet blir sett som det det er, et barn som har det vanskelig og som trenger hjelp til å få det bedre. For den hjelpen er det mange som er gode til å gi, sier Steinkopf.

 

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar