Hopp til hovedinnhold

Ungdomshjernen: Gjengen foran alt, rammer foran regler

Det ungdommene trenger mest er en ramme å være i hvor de ikke utsetter seg selv for skadelig adferd. Fellesskap og vennskap har en avgjørende rolle, derfor er det så viktig at de har en trygg og god gjeng. Gode rammer er mer viktig enn strenge regler, sier den danske psykologen Susan Hart om tenåringshjernen.

Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Karen Kilane

Karen Kilane
Tekstforfatter
22.08.2023, kl. 00:00


I det siste har det vært skrevet mye i media om ungdomsgjenger som herjer og skaper frykt og uro på Agder. De siste årene har også  Overgrepsmottaket og Agder-politiet alarm om urovekkende mange og grove overgrep av og blant unge på Agder. Politiet fortalte om prislister, salg av bilder og seksuelle tjenester. Trendene som ble varslet om på Agder, viste seg også å være gjeldende i andre politidistrikt. Det har blitt sagt og skrevet mye om hva ungdommene gjør og hvordan, men et annet spørsmål oppleves stadig mer presserende: hvorfor skjer dette? «Varfor gör dom på detta viset»? Selv om spørsmålet er ikonisk på svensk, er det en dansk professor som får servert spørsmålet.
 
Susan Hart PhD har jobbet som psykolog innenfor både voksen, barne- og familieområdet – i både kommunal regi og i barnepsykiatrien. Kan hennes erfaring og kunnskap bidra til kaste lys over dette hvorfor-et?

– Jeg vet ikke hvordan det er i Danmark, men her i Norge skjer det mye med tenåringene nå. Er det noe med tenåringshjernen som gjør det vanskelig for ungdommene å forstå konsekvensene av handlingene sine? 

 – Menneskehjernen har stort sett vært uforanderlig i 30.000 år. Det er altså ikke tenåringshjernen som har forandret seg, det er kulturen rundt som hjernen responderer på. Spørsmålet er: Hvordan tar kulturen i dag imot tenåringene og den energien de har med seg? 

– Det er først og fremst kulturen vi må se på, tenåringene selv gjør stort sett det de er programmert til å gjøre.

Det er først og fremst kulturen vi må se på, tenåringene selv gjør stort sett det de er programmert til å gjøre.

– Vi har lett for å stille spørsmålet om hvorfor ungdom kan finne på å sende nudes, selge seksuelle tjenester eller bruke mye tid på pornografi på nett. Men det er altså ikke ungdommen som selv alene skal bære ansvaret for dette?

– Tenåringene gjør som de er programmert til å gjøre, og nettet gir dem en plattform med andre muligheter enn tidligere. Vi voksne må stille oss det samme spørsmålet som vi stiller om ungdommene – hva i vår kultur er det som gjør at ungdommene handler som de gjør? 

– Jeg håper flere voksne legger vekk avmakten og heller tenker: Jeg er den voksne, her kan jeg gripe inn og gjøre noe, sier Susan Hart.

Jeg håper flere voksne legger vekk avmakten og heller tenker: Jeg er den voksne, her kan jeg gripe inn og gjøre noe, sier Susan Hart.

Hjernen tilpasser seg kulturen
Selv om prosessene i tenåringshjernen stort sett har vært de samme i flere tusen år, kan de likevel oppleves overveldende for tenåringen og de som står rundt dem. Å friske opp kunnskapen om hva som skjer i hjernen i disse årene, kan gi hjelp til å forstå tenåringen. 

– Vi mennesker fødes med en veldig uferdig hjerne som skal bli preget og formet av miljøet vi vokser opp i. Ved to tidspunkt i utviklingen skjer det spesielt store utviklingsprosesser i hjernen: ved toårsalderen og i tenårene, sier Susan Hart. 
 
Hun forklarer videre at vi gjennomsnittlig blir født med 100 milliarder hjerneceller, og hver hjernecelle har i gjennomsnitt mulighet for å forbinde seg med 10 000 andre nevroner. Når vi kommer inn i verden, er omtrent 25 % av kretsløpsforbindelsene ferdige, de resterende 75 % av nervecellene skal forbinde seg fra vi er født til vi dør. Men det er ikke sånn at når de kobles, så er forbindelsen der for alltid. Koblingene trenger å brukes, hvis ikke forsvinner de. Enkelt forklart er det sånn at de koblingene vi bruker, blir kraftigere. De vi ikke bruker, dør vekk.

– Vi blir altså født med de fleste hjernecellene vi skal ha, men koblingene mellom dem er ikke ferdige. Dette gir mange muligheter for utviklingen, sier Hart.  
 
Susan Hart går over til å snakke om mulighetsvinduer, tidspunkt i livet hvor noen former for stimuli er ekstra viktige for hvordan hjernen kobler seg opp mot kulturen som omgir barnet.  

Hjerne under ombygging
Vekstperioden i hjernen til tenåringen følger kroppslig pubertet, og for jentene startet den omtrent et år tidligere enn for guttene. 
– Kjønnshormonene setter i denne perioden press på hele organismen, også hjernen. Dermed skjer det en omfattende omorganiseringsprosess i tenåringshjernen, og denne fortsetter gjennom hele tenåringsperioden. Gjennomsnittlig starter prosessen når barna er omtrent 12-13 år, den peaker når de er omtrent 16, og flater så litt ut. For jenter pleier prosessen å avsluttes når de er omtrent 23 år, for guttene tar det litt mer tid. 

– Når tenåringen får mer hormoner, får de mer av det som gir energi og lyst på livet, - det som igjen kan gi risikofylt adferd.

Når tenåringen får mer hormoner, får de mer av det som gir energi og lyst på livet, - det som igjen kan gi risikofylt adferd.

Og så legger hun til: Nå starter det også en stor prosess med koblingene i hjernen. En tenåring kan miste opp til 30 000 synapser hvert sekund. Det igjen betyr at halvparten av synapsene i hjernen reorganiserer seg i løpet av tenårene. Det som skjer i tenåringens hjerne, er som en bølge som starter bakfra og beveger seg framover. Først når bølgen parietal-lappene bak i hjernen, den påvirker kropps-sansingen. Deretter beveger bølgen seg framover i tenåringens hjerne til den når frontal-lappen. Det er her fornuften sitter. Når frontal-lappen svekkes, ved omtrent 14- til 16-årsalderen, gir vi mer etter for impulser her og nå. Vi er rett og slett ikke så velregulert som tidligere, sier Susan Hart.

Barn fortjener å måtte ta hensyn til andre
– Oppskriften til nå er altså flere hormoner, mer lyst på livet, samtidig med at mye av det som har vært stabilt til nå, raser sammen. Det er mye på en gang?

- Ja, det er mye. Og først og fremst er det mye for tenåringen selv. Ut fra dette forstår vi jo at hele persepsjonen, hele tenåringenes identitetsfølelse, forandrer seg. Men tenåringene gjør stort sett det de er programmert til å gjøre. Spørsmålet er heller: Hvordan tar vi og kulturen imot tenåringen i denne prosessen? Vi gir ofte barna mer selvstendighet når de kommer i tenårene, men vi kan jo spørre oss selv: Burde vi egentlig gjort det motsatte? 

– Mindre selvstendighet? Det er ikke det jeg er vant til å høre.  

– Nei, det er det nok ikke. Og det er ikke sikkert at det jeg sier nå vil gjøre meg populær.  
 
Likevel fortsetter Susan Hart videre: Vår oppdragelse av barn har endret seg. Det er mulig at det vi nå ser er at vår demokratiske oppdragelse av barn kommer tilbake i tenåringene i former vi ikke liker. I dag er barn mye mer medbestemmende, noe vi forventer av dem allerede fra tidlig alder. Vi tar mye hensyn til barna, men vi forlanger ikke alltid at de tar hensyn til oss. I dag ser vi mange flere prosjekt-barn enn før. Det synes som om at vi ikke har like lett for å si nei til barn, og at mange av oss ikke makter at barna opplever å være ulykkelig.  
Hvis vi ikke tidlig i barndommen lærer barna å ta hensyn til andre, hvis vi ikke lar dem bli vant til å få et nei, men helst lar dem få det som de vil, da har vi et problem når barna kommer i tenårene. Da står vi i fare for å få en narsissistisk kultur. Jeg skulle ønske at flere foreldre tenkte: Hvem skal barna bli som voksne? Det kan være ubehagelig å skulle begrense barn og ungdom, men det er vi foreldrene som må ta det ansvaret, sier Susan Hart før hun legger til det som hun sier må være premisset for hele oppdragelsen: At barna blir møtt med trygghet og kjærlig, og at barna gjennom hele oppveksten må vet at de kan stole på trygge voksne som tar ansvar for dem med på en kjærlig måte.

Ungdom må ikke stå igjen med ansvaret for ungdomstiden alene
Så trekker hun fram bildet om å peke på en annen, og oppdage at tre fingre peker på seg selv. Hart er tydelig på at foreldre ikke må la ungdommene stå igjen med ansvaret for ungdomstiden alene.  
 
– Ungdommene har indre drifter og et indre press. I tillegg til å styre dette, skal de styre tilknytningene til jevnaldrende, de skal finne ut av moral, livssyn og identitet. Det legger jo et enormt press på den unge. Legger du til element som at foreldre ikke ønsker at barna skal være frustrert, eller at barna ikke er vant til å bli satt grenser for, ja, da blir dette vanskelig. Det er naturlig at ungdom protesterer når vi vil begrense dem, det er det ungdom skal gjøre. Men det er de voksne som skal og må ta ansvaret her. Selv om det kan oppleves ubehagelig å begrense og sette rammer for tenåringen, sier Hart.  

Hart minner om at tenåringene er i en løsrivelsesprosess og en identitetskrise. Foreldre skal bli mindre viktige, og ungdommene skal knytte seg til andre.  

– For å ikke stå i veien for denne løsrivelsen, trenger barna at vi er foreldre og ikke venner. Bestevenner kan foreldre finne andre steder. Men det betyr ikke at barna ikke trenger deg som forelder, de trenger absolutt å vite at det finnes et voksent menneske som viser kjærlighet til dem og som de kan stole på, sier Susan. 

Unngå isolasjon
Hun snakker varmt om generasjonshierarki, at barn må være trygge på at det er trygge voksne i toppen av hierarkiet. Selv om tenåringen skal få mulighet til å løsrive seg fra foreldrene, kan andre voksne være mer betydningsfulle i denne perioden. 

– Foreldre kan bruke sin innflytelse til å dytte barna sine i retning av andre gode mentorer, sier Hart. 
 
Mens foreldrenes allmakt svekkes, vokser andre grupper fram i tenåringens liv. Vennegjengen får en ny rolle, og Hart forklarer at noe av det viktigste i denne perioden er å unngå at tenåringen blir isolert.  

– Tenåringen trenger å tilhøre en gruppe og skape identitet i en gruppe. Samtidig er det sårbart, for i en gruppe kan ungdom ta skadelige valg. Det er kanskje det vi ser eksempler på i ungdomskulturen nå, sier Hart.  

Gode rammer er viktigere enn regler
Det siste året har ungdom opplevd isolasjon. Vanlige idrettslag, klubber og kor har mer eller mindre gått i dvale. De gruppene som har voksenledere, har hatt færre møtepunkt. I stedet har ungdommene funnet nye gjenger. Også på nett.

– Tenåringene lytter mest til de andre de omgir seg med i sin egen, lille ungdomskultur. Her skaper ungdommene en egen virkelighet. Noen ganger ser vi at grupper kan endres og få sine egne spilleregler. Alle grupper har en eller annen form for ledere, og disse lederne kan bevisst eller ubevisst få de andre til å ta uhensiktsmessige valg. Barn vil gjøre hva som helst for å passe inn i en gruppe, sier Hart.  
 
Hun sier at ungdommene trenger en ramme å være i hvor de ikke utsetter seg selv for skadelig adferd. Ungdommene skal ikke roes ned, men de trenger et fellesskap hvor de innenfor rammer kan få brukt all den energien de har. Gode rammer er mer viktig enn strenge regler.
  
– Det er foreldrenes oppgave å varsomt, men besluttsomt å skape rammer for tenåringene, sier Hart før hun gir et eksempel. 
– Kan jeg både si at tenåringen ikke har lov til å drikke alkohol, og samtidig la ham reise på en hyttetur hvor de har alkohol? Når musikken drønner og gjengen drikker, når frontallappen er svekket og han ønsker å passe inn i gjengen, kan jeg da forvente at han står der alene og tar utelukkende gode valg? Som voksen er det mitt ansvar å sette grenser for tenåringen, og det er galt av meg å overlate et slikt valg til ham selv. En ungdom som utsetter seg selv og andre for skadelig adferd, vil kunne se tilbake på tenårene med skyld og skam. Det er synd å gi barna skam- og skyldfølelse fordi vi selv ikke makter å sette grenser for dem. Vi må gi barna trygge rammer, og vi må gjøre det i kjærlighet for barna.  

Ungdom trenger trygge voksne
Susan Hart siterer Jesper Juul som sier: Barn og unge vet godt hva de har lyst til, men de vet ikke hva de har behov for.  
– Vår jobb er å sikre at barna får det de har behov for, og ofte kan dette oppleves som en motsetning til hva barn og unge har lyst til.  

– Hvis det er noen tenåringsforeldre eller andre som jobber med tenåringer som nå kjenner tyngden av tre fingre som peker tilbake mot dem selv, har du noen gode råd?

– Ta imot kontakten fra tenåringen når du får den. De trenger trygge voksne som lytter og som er der. Tenåringene vil gjerne at vi reagerer med følelser, de ønsker ofte å ha med de voksne inn i følelsene. Likevel må vi unngå å være tenåringer i møte med dem. Vi må prøve å holde oss i skinnet. Her blir vi testet på hvor robuste vi er. Og ja, jeg vet veldig godt at det er vanskelig, smiler Susan Hart.

Denne er artikkelen er oppdatert. Først publisert 24.09.2021.

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar