«Jeg ønsket ikke å dø, jeg visste bare ikke hvordan jeg skulle orke å leve...»
Eva Dønnestad
Spaltist
07.09.2021, kl. 09:59
Sitatet kommer fra en ung kvinne jeg intervjuet etter flere selvmordsforsøk. Hun var en av flere innringere til en krisetelefon som hadde flere samtaler med gjennom et år.
Kanskje det viktigste selvmordsforebyggende arbeidet vi kan gjøre, er å gi mennesker rundt oss grunner til å leve.
Være der for dem slik at de finner sine grunner til å leve. Eller enda modigere – være sånn mot mennesker at de får lyst til å leve og kjenner seg levende.
Høyt tall blant studenter
Folkehelseinstituttet gjennomførte denne våren en tilleggsundersøkelse av Studentenes helse - og trivselsundersøkelse, der 62000 studenter deltok. 23 prosent av studentene i undersøkelsen oppgir at de har tenkt seriøst på å ta sitt eget liv, men ikke faktisk forsøkt å gjøre det. 54% av studentene er ensomme. Hvordan vi har det, har noe å si for hvordan vi lærer og hvordan vi utøver arbeidet vårt.
MenneskeMøteKompetanse
De første ukene på UiA har jeg hatt opplæring i MenneskeMøteKompetanse for studenter ved ulike fakultet. I kortversjon handler menneskemøtekompetanse om å trene på å bli et menneske det er godt for andre å møte, som kobler seg på andre, samskaper og åpner dører til fellesskapet. Menneskemøtekompetanse trekker tråder mellom livsfortelling og fag. Bevisstgjør på hvordan verdier, holdninger, erfaringer og kunnskap kan settes ut i livet i respektfulle og verdsettende møter med andre.
Anerkjenne smerte og grave etter gull
Hvordan bli et menneske som inkluderer, anerkjenner feil og mangler, verdsetter ressurser og graver etter gull i andre?
For å få til å være noe for andre, må vi kjenne oss selv.
Deltakerne jobber derfor med JEG-fortelling, VI-fortelling og FLOKK-fortelling for å bli kjent med selv som menneskemøter, hvordan de kan koble seg på og kommunisere slik at andre blir trygge, finner tilhørighet og får bidra i flokken.
Hvordan kobler vi oss på hverandre? Vennlighet virker.
Vi jobber deltakende og studentene bidrar engasjert i å dele hva de trenger for å ha et godt studentliv - både menneskelig og faglig. Hvordan de kan ta kontakt og inkludere flere. Livsfortelling og fag henger sammen. Psykisk helse og læring henger sammen. Studentene forteller om press, perfeksjonisme og frykt for å feile. De kjenner seg igjen i tallene trivselsundersøkelsen som også angir at hele 45 prosent av svarer at de har hatt eller har alvorlige psykiske plager.
Vennskap og tilhørighet betyr mye
Studentene deler eksempler på hva som har gjort at de har vurderte å droppe ut.
En mannlig student fortalte om ensomhet og manglende tilhørighet:
«Jeg visste ikke hvem jeg skulle sette meg ved siden av på forelesninger. I lunsjen gikk jeg en tur, for jeg hadde ingen å sette meg sammen med i kantina. Når en blir gående mye alene, kommer fort selvforakten. Men rett før jeg droppet ut, var det en som spurte om jeg ville være med på trening. Og han er med på opplæringen her nå. Det ikke bare reddet studentlivet mitt, det gjorde en forskjell i livet mitt.»
En annen fortalte om en episode som forteller at et smil kan være et første skritt fra utenforskap til å bli inkludert:
«Jeg gikk på UiA i tre måneder uten å få et smil fra noen. Jeg forsøkte virkelig å få kontakt. Da det endelig skjedde, var det som om en dør åpnet seg inn i fellesskapet.»
Jeg spør studentene: Hvordan skal vi koble oss på hverandre? Hvordan møter vi de høye tallene som forteller om ensomhet, depresjon, angst og selvmordstanker? Og de deler:
Vi må invitere folk med. Smile. Være vennlige. Inkluderende. Ikke plassere folk i båser. Bli kjent med nye. GI av oss selv. Invitere til kollokviegrupper.
Gode menneskemøter
Deltakerne deler gode møter de selv har hatt med mennesker. Mennesker som har egenskaper og måter og være på som de verdsatte, som gjorde dem trygge. De snakker om hva de kan lære av disse personene og hvordan de med sine ulike personligheter kan utvikle seg til å bli gode menneskemøtere. Dette finnes det ingen oppskrift på, her verdsettes forskjeller, men det gir kvalitet og troverdighet å være åpen, respektfull, interessert.
Mange nevner personer som har varme, humør, som bryr seg, er åpne og verdsettende. Personer som har satt spor, kan være læreren som så dem og tok seg tid til å spørre, læreren som var vennlig, en venn som brydde seg litt ekstra da de hadde det vondt, en ansatt ved familievernkontoret som hadde kontakt med familien da hun var barn, som fortsatt inviterer en 25-åring på kaffe en gang i året. Det kan være den ansatte i barnevernet som kom på håndballkamp, det kan være helsesykepleieren som gav fra seg telefonnummeret sitt og sa: Du kan ringe når som helst.
Noen nevner også forelesere på UiA som har møtt dem og gitt dem tro på seg selv og deretter faget. Flere nevner at det hjelper når noen har tro å dem- faglig og menneskelig. Men dessverre har de også opp igjennom i skolesystemet møtt voksne som ikke verken ser, er vennlige eller virker som de bryr seg. Studentene er enige om at det psykososiale snakker høyt, og kan overdøve det faglige om en ikke har det bra.
Selvfølelse er noe annet enn selvtillit
Å trene på å bli et menneske det kan være godt for andre å være med og utvikle seg med, er en livslang reise. Selvtillit henger sammen med hva vi gjør – tilbakemeldinger på prestasjoner. Det kan svinge. God selvfølelse henger sammen med hvem vi ER, verdifulle, mennesker på godt og vondt, som kan gråte når vi trenger å gråte og le når vi trenger å le. En god følelse av seg selv kan hjelpe oss å få et mer avslappet forhold til alt vi ikke får til. Verden raser ikke, det er sånn det er å være menneske. Vi har sorger og vi har gleder.
God selvfølelse utvikler seg lettere med mennesker som verdsetter oss som vi er, som vil oss vel. Som tåler feilbarlighet, og leter etter storheten i oss.
Det handler ikke om de andre
Vi kan gå glipp av mange fine menneskemøter om vi mener for mye, plasserer i båser, kategoriserer andre. De som har det vondt og de som har det godt, kan ikke deles i to grupper. Vi har det både vondt og godt alle sammen. Det er ikke DE ANDRE – det er VI.
Det er ikke en homogen gruppe som er ensomme, som skader seg selv, som tenker på å ta livet sitt. Det er komplekst og sammensatt. Alle kan havne i situasjoner der det vanskelige er større enn livskraften. I alles liv finnes det uansett belastninger, en livskraft vi kan hjelpe hverandre å finne inn til.
Verdsette forskjellighet
Studentene er også opptatt av å verdsette forskjellighet. Noen bruker beskrivelser av seg selv som beskjedne, introverte – andre beskriver seg som utadvendte og trygge. Samtidig utvider vi og sprenger kategoriene. For de fleste har flere sider i seg. Er litt av både det ene og det andre. Og alle har potensial de gjerne vil utvikle.
En student delte:
«Jeg har alltid blitt kalt stille og beskjeden, jeg ble så lei av den kategorien, for jeg visste jeg hadde noe annet i meg. Gjennom dette får jeg trene på å bli den jeg er.»
«Jeg har alltid fått høre at jeg tar for mye plass, det er trist. Det kan jo være fint å ta plass om en gir noe bra og får fram andre.»
«Jeg er introvert, men skjønte at alle på hver sin måte kan koble seg på andre. Vi trenger ikke si det samme eller være på samme måte.»
Også i forhold til selvmordsforebygging er det viktig å ta på samtidigheten på alvor. At et menneske både ønsker å dø og leve på samme tid At vi bærer på sorger, skam, smerte – samtidig som vi har ressurser i oss og et ønske om å leve.
Vi må møte hverandre som hele mennesker. Vi trenger å nå inn til grunnene til å leve, livskraften som gjør oss i stand til å bære det smertefulle eller meningsløse som stjeler livsgnist.
Bare for profesjonelle?
Hva er så selvmordsforebygging? Jo, det er handlingsplaner, forskrifter, sikkerhetsregler og beskyttelse – som er viktig og livsnødvendig. Men bare selve ordet selvmordsforebygging, begrepet, høres konstruert og litt distansert ut. Lett å distansere seg i fra. Det kan være lett å tenke at det må profesjonelle til for å klare å bedrive selvmordsforebyggende arbeid. Og det er riktig. Noen ganger trenger vi virkelig hjelp av profesjonelle hjelpere for å håndtere det smertefulle. Men det sitter hundrevis, kanskje tusenvis av frivillige på ulike hjelpetelefoner som bidrar til å gi mennesker grunner til å leve, som tar imot det meste smertefulle og deler det med dem som ringer inn. De gir mennesker grunner til å leve, de redder også liv.
Livreddende vennskap
Noen ganger kan det være de små hverdagsmøtene, handlingene som betyr en stor forskjell.
I intervjuet Cathrins grunner til å leve, formidler hun dette:
– I de verste situasjonene, når jeg har hatt mest lyst til å dø, har det alltid vært noen venner eller andre som har stilt opp for meg. Jeg føler meg av og til så lite verdt at når mennesker stiller opp for meg, klarer jeg så vidt å tro at de virkelig bryr seg. En gang da jeg ble akuttinnlagt, ringte jeg noen venninner og lurte på om de hadde noen aning om hvor kortet mitt kunne være. De lette i timevis og kom til akutten med bankkortet. Da innså jeg hvor fantastiske venner jeg har. I ett glimt innså jeg at de ikke hadde gjort det for hvem som helst. En liten del av meg begynte å tro på at de må bry seg litt. Det gjorde at jeg fikk litt kampvilje.
Uten flokken, er vi mer sårbare.
Uten noen å dele sorger og gleder med, er vi mer sårbare.
Vi kan alle på ulike tidspunkt trenge invitasjon, at noen kommer oss i møte, sitter ved siden av oss til det gjør litt mindre vondt, anerkjenner oss når vi feiler og er sårbare, verdsetter oss når vi ikke verdsetter oss selv, ser potensialet vårt midt i alt vi ikke klarer for tiden. Noen som tror på oss når vi ikke tror på oss selv.
Vi trenger å bli sett, favnet, berørt. Bli forstått, men vi trenger også å BIDRA – kjenne at vi tilhører flokken og at vårt bidrag er viktig. Skal vi gi andre grunner til å leve, krever det at vi løfter blikket fra egen navle og begynner å dele smil, varme, vennlighet. Vi inviteres til å se andre på en måte som senker murer, ikke med terningkastblikk, men med betingelsesløst blikk. Radikalt inkluderende.
Les også Cathrins grunner til å leve her
https://rvtssor.no/aktuelt/30/cathrins-grunner-til-a-leve/
Flere relevante artikler :
https://rvtssor.no/aktuelt/324/hun-var-elsket-av-mange-men-elsket-aldri-seg-selv/
https://rvtssor.no/aktuelt/100/cams-involverer-pasienten/