Når kapteinen går i land

Han har levd et yrkesliv i tjeneste for de barna som trenger det mest. Avtroppende senterleder ved RVTS Sør, Ivar Kjellevik, vet bedre enn de fleste hvordan historien preger oss, og hvordan et menneske forstås i lys av hva en har opplevd.

Foto: Therese Skauge Klokset, RVTS Sør
Foto: Therese Skauge Klokset, RVTS Sør
Siri L. Thorkildsen

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør
12.06.2021, kl. 00:30


Ivar Kjellevik er en sjøens mann, en skipper-sønn og sønnesønn som selv ble kaptein – om enn ikke på ei skute. I sin gjerning, for barns beste, har han likevel stått i røff sjø og til tider selv skapt bølger. Hele tiden mens han har holdt stø kurs, og stolt på sitt indre kompass.

De mange, lange samtalene, mailene og telefonene som har resultert i dette intervjuet har foregått i et meget annerledes år. Å gå av med pensjon etter førti år i arbeidslivet kan være sjelsettende nok, om ikke man skal gjøre det midt i en pandemi. Og det er ikke bare et langt arbeidsliv som skal oppsummeres og analyseres når Ivar ser tilbake. Det er selve livet. Og hvordan oppsummerer man egentlig et 69 år gammelt liv, som er langt fra over? Det vekker noen spørsmål og tanker, som ikke alltid har så enkle svar.

– Livet består – slik jeg ser det – av tre deler, oppsummerer pensjonisten.
– Det er oppdraget, det er familien og det er leken. Disse tre tingene har vært med på å forme meg. Oppdraget, altså jobben, har vært viktig for meg. Men det har også familien, og all leken jeg har hatt – spesielt i naturen.

Å se tilbake på alt i et større bilde har vært både nyttig – men også krevende.
 Ivar Kjellevik

Og Ivar Kjellevik gjør sjelden noe i raskt tempo. Han foretrekker å leve livet i dorgefart, maks fem knop, men med stø kurs. Han vet hva han vil, og hvor han vil med det. Og med det kommer han langt, selv om det kanskje stormer rundt ham til tider.

Nostalgikeren som skulle rydde seg ut
Barndomshjemmet, som ligger rett ved ham der han sitter på brygga, er hans og kona Birtes. Det hvite, gamle trehuset ved brygga er fylt opp av nostalgi, men også et rikt familieliv. Med barn og stebarn, historie og her og nå. I huset finner vi minner i og på veggene, originaldører intakt og affeksjonsverdi i hver krik og krok. I andre etasje står Ivars barnerom som det alltid har stått. Med detektivbøker i hylla og en enkeltseng pent oppredd, tas vi tilbake til en tid da Beatles fortsatt hadde potteklippen «Arthur».

Langenes i Søgne var, på denne tiden, ikke det vi nå ser på som en «perle ved skjærgården», heller et tynt befolket fiskevær med mennesker som arbeidet hardt og nettopp hadde opplevd – og overlevd – en verdenskrig. Et sted der mennene var lenge ute på sjøen – vekk fra kone og barn – og der de visste så altfor godt hva et levd liv faktisk kunne innebære.

Med all denne nostalgien i en aldrende kropp kan man lett se for seg at det ikke har vært enkelt å rydde seg ut av kontoret på RVTS Sør. Fire tiår med jobben som en stor del av livet, og «mild» samleglede, har ført til et innholdsrikt hjørnekontor. Det tok noen uker, og mange turer innom «gamlejobben» før kontoret var tømt.
– Jeg fant stadig dokumenter mens jeg rydda, som minner meg om alt det jeg har vært med på. En del hadde jeg faktisk glemt. Det er helt utrolig hvor mye jeg har fått lov til å oppleve, smiler han.

Lang og tro tjeneste
Siden sent på 70-tallet har Ivar jobbet for barn og unge som har hatt vanskelige opplevelser, dårlige oppvekstsvilkår, opplevd traumer, neglekt og omsorgssvikt. For barna som har vist de sterkeste smerteuttrykkene, de som har falt utenfor, som har blitt avvist av sine nærmeste og av storsamfunnet. De barna ingen andre trodde kunne få til å oppføre seg bedre, de barna mange mente at han – og systemet – «sydde puter under armene» på.

Livsvalget har ikke kommet tilfeldig, forteller han.
– Jeg har levd et helt liv i nærkontakt med traumatiserte mennesker, også i min egen familie. Og det har lært meg at mennesker er så mye mer enn traumene sine. Men de er også preget av traumene, og det er viktig å huske, forteller han.

– Hvor jeg kommer fra preger meg. Mange prøver å hoppe bukk over historien sin. Noen klarer det, og noen klarer ikke forholde seg til sin egen historie i det hele tatt.

I løpet av livet får vi noen ganger møter med oss selv og vår fortid, det er ikke til å komme unna.

Historien som formet ham
Ivars historie begynner i Kristiansand i 1952, da han så dagens lys. Født av mor Eve Langfeldt og far Tomas Kjellevik, den yngste av to barn. Men Ivars historie ble til lenge før 1952. Allerede med bestefaren, skipperen Johan, kan Ivar finne viktige fortellinger om hvordan hans eget liv har blitt.

For høsten 1939 tok bestefaren, far til Eve, sitt eget liv. Alene igjen med sorgen og skammen satt kona Alberta, med sine fem barn i alderen 5-20 år. De bodde i Antwerpen, og omtrent samtidig med mannens selvmord brøt andre verdenskrig ut. Antwerpen lå midt i krigssonen og det ble noen vanskelige krigsår for dem.

I 1939 hadde også moren og faren til Ivar truffet hverandre, og de klarte på forunderlig vis å holde kontakt gjennom hele krigen. Hun bosatt i Antwerpen, med sine stadige evakueringer og bombinger, mens Ivars far tok utdanning som skipper og seilte på norskekysten under tøffe forhold. De klarte å møtes i Norge sommeren 1945, og 19. desember 1945 ble de mann og kone.

I 1944 ble hele familien til Tomas Kjellevik satt på Grini. Dette var for å tvinge ham hjem fra Sverige, etter at han hadde seilt inn til Gøteborg og overlevert skipet han seilte til Nortraship. Tomas´ far, mor, søsken – totalt 40 familiemedlemmer ble satt i fangeleiren.
– Min far var bare 28 år og «ansvarlig» for at dette skjedde. Familien fikk sendt en beskjed til ham om at han måtte ikke gi seg, de skulle klare å holde ut. De ble sittende på Grini fram til krigen var slutt. Da kunne også Tomas seile ut fra Gøteborg til Kristiansand, som ett av de første skipene som kom med last fra Sverige i mai 1945.

Krigen satte sine spor i Ivars far. Men først da han var 65 år fikk han krigsinvalidepensjon.
– Så lenge han kunne seile og være på sjøen, så klarte han å takle krigstraumene. Men han var alltid en urolig sjel. Jeg kan se for meg hvordan han ikke klarte å være rolig med hendene. Han holdt alltid på med noe, spilte yatzy, la kabal, bøta garn, dro ut for å fiske, forteller Ivar.

– Krigen prega ham. Men han ville ikke snakke om det.

Det gjaldt å glemme det, komme videre.

– Denne arven, som går i generasjoner, hva tenker du om det?
– Dette var sterke historier som prega både min mor og far, og det prega familien. Men det ble aldri snakka om. Det var en løsning mange valgte på den tida, og er en motsetning til hvordan vi nå ser på – og forstår – traumer og traumebehandling.

Ivar er født syv år etter krigen.
– Det er jo ikke lenge etterpå. Krigen var en voldsom historie for mange, men det var en kollektiv forståelse om at vi måtte komme oss videre, bygge landet. Det hadde ingen hensikt i å grave i dette, mente de fleste. Forståelsen av traumebearbeiding, den var ikke kollektivt til stede på den tida.

I dag ville vi gjort det helt annerledes.

– Den gangen ble det forsøkt tiet i hjel, legger han til.

– Vi visste ikke bedre, Ivar
– Familien min var sjøfolk. Mennene var borte både ett og to år av gangen. Det var mye savn. I min familie var alle menn kapteiner, og de kunne ha med seg familier og konene på sjøen. Men det var jo ikke alltid det passa å ha med oss barna, så vi ble plassert litt «rundtforbi», forteller Ivar.

– Det var fosterhjemsplasseringer uten godkjenning, for å si det sånn. Dette skapte savn og sårhet, spesielt for barna.

– Jeg snakket med min mor en gang, i voksen alder – om dette. Hun hadde fryktelig dårlig samvittighet, og sa «vi visste ikke bedre, Ivar». Og det stemmer nok, det. De visste ikke bedre. Det var en kollektiv forståelse av at «vi gjør det sånn».

Det var ikke bare uvitenhet, det var rett og slett sånn man gjorde det på den tida.

– I dag vet vi hvor viktig det er for barn å være sammen med foreldrene sine, og at atskillelse kan være både vanskelig og traumatiserende.

– Når vi kunne, var vi med på sjøen med min far. Fra jeg var ett til jeg var to år var vi med om bord, hele familien. Jeg har vært opptil flere ganger vært med på «rundtur», ned til Sør-Amerika tilbake til Europa. Det var fint! Livet om bord for en liten gutt, det er et eventyr.

– Men vi skulle jo på skolen. Så mine foreldre var mye borte i oppveksten min.

– Hva har det gjort med deg?
– Det har prega meg. Jeg tror det at jeg opplevde å bli forlatt av foreldrene mine som barn i flere perioder, har satt sine spor. Det har også bidratt til at jeg yrkesmessig har villet hjelpe barn som ikke blir tatt vare på.

Jeg har lært av min historie å gå den motsatte veien av hva mine foreldre gjorde: Jeg VIL snakke om det det som er vanskelig og vondt.

Om å finne seg selv
Da Ivar sto på terskelen til voksenlivet begynte han på «skipsteknisk» i Trondheim.
– Jeg begynte rett etter gymnaset, men holdt bare ut i tre-kvart år. Jeg gikk der fordi jeg var glad i båter, men det var jo bare matematikk og fysikk. Det var ikke noe for meg, så jeg hoppa av.

Dette var tidlig på 70-tallet, og rommet til Ivar Kjellevik var fullt av både Mao-plakater og Beatles-plater. Det var studentopprør, hippie-bevegelsen, anti-autoriter bevegelse, og ikke minst var det «nei til EEC». Det var demonstrasjonstog og Woodstock, det var rock, Vietnamkrig og masse engasjement. Ivar var ung voksen i en verden i brann. En samfunnsengasjert ung mann, og etter hvert ble han klar over at han ønsket å jobbe med mennesker. Så han begynte på psykologi grunnfag i Trondheim.
– Jeg var interessert i faget, men syntes det var fryktelig vanskelig å være i fokus. Jeg sa ikke ett ord i plenum. Jeg tenkte mye, men klarte ikke si det høyt, forteller han.

Etter grunnfaget ønsket han å begynne på sosialskolen. For å få begynne der trengte han praksis – så Ivar begynte å jobbe på Langtidsavdelingen på Dikemark sykehus.
– I 1972 var dette en totalinstitusjon – også for de ansatte. Veldig mange av de som jobba der fast bodde i personalboliger på området. Det var mange ufaglærte i tillegg til legene og sykepleierne, sivilarbeidere, og «poengsamlerne» – unge mennesker som jobba for å kunne komme inn på medisin- og sosialstudiene. Vi «poengsamlerne» bodde i brakker, og vi jobba og festa og var sammen hele tiden. Og vi jobba med de sykeste pasientene, forteller han.

– Jeg bestemte meg for at her skulle jeg tørre å si det jeg mente, og på det første personalmøtet skulle jeg si noe. Og da ble barrieren mot å snakke i plenum brutt.

Av og til var Ivar og de andre samfunnsengasjerte studentene en stor plage for overlegene og sykepleierne.
– Men vi var flinke også, smiler han.

I denne tiden fikk Ivar stifte bekjentskap med virkelig syke mennesker.

De var psykisk syke, og de gjorde så mye rart, men jeg hadde så sansen for noen av dem. Og vi syntes det var en uverdig behandling av mange av dem.

Etter ett år på Dikemark begynte Ivar på grunnfag i kriminologi, og flytta inn i et kollektiv i Asker. Et sted med «radikale folk», som han kaller det.
– Vi leide en stor sveitservilla av Erik Gjems-Onstad, i Anders Langes Parti – nå FrP. En dag hadde han med seg hjem en stortingskomité han satt i, og da sa han høylydt foran oss: «Ja, her har jeg AKP-ML boende!», ler Ivar.

Mens han studerte kriminologi ble han valgt til leder for studentutvalget. Med politisk ladede rødvinsseminarer, kombinert med studier og nattevakter på Dikemark var livet på mange måter en fest for Ivar Kjellevik. En strevsom, men lærerik tid. Og det formet ham mye, både som menneske og leder.
– Det var en fin tid, en slitsom tid – og jeg lærte utrolig mye, minnes han.

Så kom han endelig inn på sosialskolen i Trondheim, høsten 1975. Her ble Ivar leder for Fellesrådet for sosialskolestudentene. Han satt i sentralstyret, dro inn til Oslo på møter, og kjempet mot distriktshøgskole-systemet.
– Av en eller annen grunn ble jeg stadig valgt til lederverv, og det har jeg egentlig alltid blitt. Jeg har aldri strevd etter disse leder-vervene, men det har bare blitt sånn. Jeg tror jeg inngir tillit på en eller annen måte, og når jeg først begynte å snakke hadde jeg noe å si. Jeg var nok litt uredd, mimrer han.

På sosialskolen var du enten ML´er, eller SV´er. Å være SV´er var nesten som å være høyremann.

– Det hele var ganske politisert, og jeg var en ML´er. Man kan si mye om AKP-ML, men jeg lærte mye som jeg har tatt med meg videre i livet om hva som er riktig og viktig for å få ting til organisatorisk, forteller han.

– Vi lærte at vi måtte tørre å stå opp for ting og kjempe for det vi tror på. Det å være analytisk og strukturert også, det var bra. Men det var mye som var dårlig også, med det vi trodde på. Etter hvert reagerte jeg på hvordan det var. Det var autoritært og ensretta, og lite rom for annerledestenkning. Det var mange flinke folk i den tida som engasjerte seg veldig, og som «brant seg» på dette. Mange av oss har holdt oss unna politikk etterpå. Det gikk nok en generasjon tapt for politikken.

«Sydde puter under armene»
Etter et kort opphold i militæret – hvor han også var hovedtillitsvalgt – fikk Ivar et vikariat på Sentrum Distriktsosialkontor i Kristiansand. Her jobbet de etter familieprinspippet, det vil si at de tok alle typer saker en familie kunne komme borti.
– Det var et interessant – og snedig – prinsipp. Men det ble mye å sette seg inn i for en nyutdanna sosialarbeider. Det var krevende og lærerikt, det var store saker. Det var en helt annen måte å tenke på enn det vi gjør i dag. Her kom jeg borti barnevernssaker, edruskapssaker, adoptivforeldre som ikke ville ha sine barn lengre, det var så mye.

Da vikariatet gikk ut gikk veien videre til utekontakten.
– Dette var gjengen som var «på parti med ungdommsgruppa», og som jobba oppsøkende i ungdommenes miljø.

For å si det sånn, jeg har spilt mye biljard og drukket mye cola på Kristiansand Kommunes regning.

– Vi hadde tro på at så lenge du fikk skaffa ungdommen bolig og jobb, og gode fritidsaktiviteter, så kom det til å gå bra. En del instanser mente vi dekka over ting og sydde puter under armene på dem.

I utekontakten var Ivar i rundt seks år.
– Det som var bra, var at vi var der ungdommene var, og var opptatte av å behandle dem ordentlig. Det ikke var så mye arkiver og systemer. Vi var solidariske med ungdommene. Men det som ble klart for meg da jeg begynte å jobbe i barnevernet, var at vi ikke var nok opptatte av familien, og hvor de kom fra.

I dag ville jeg vært mer opptatt av hvilken historie de hadde med seg.

– Da var vi opptatte av «her og nå», og å ikke være for opptatte av det de kom fra, forteller han.

En kaffekolbe i veggen
Etter ett år på utekontakten ble Ivar for første gang ansatt som leder på en arbeidsplass. De ansatte på utekontakten var opptatte av flat struktur og at personalmøtene var «høyeste organ». Overgangen fra å være en «på gølvet» til å bli leder ble stor – spesielt for kollegaene, som nok trodde at Ivar skulle forbli den samme personen, samtidig som at Ivar kjente på at stillingen som leder krevde at han måtte ta en annen rolle og mer ansvar. Dermed startet en aldri så liten maktkamp – der kollegaene kjørte sitt eget løp, og Ivars frustrasjon vokste.

Det hele toppet seg i et personalmøte, der Ivar opplevde å ikke bli hørt eller respektert som leder.
– Midt på bordet sto det en glasskolbe med kaffe. Så var det et eller annet som skjedde, og jeg ble forbanna! Så tok jeg kolben – det var nok ikke helt bevisst – og pælma den i en murvegg! Så det spruta glass og kaffi over hele... Og det ble dødsens stille, forteller Ivar.

– Det var herlig! Og det var en forløsning.

– Det hjalp meg med min egen rolleforståelse. Og det førte til mange endringer i personalgruppa, om hvordan de så på meg, og tenkte om meg. Det var en veldig tydelig markering, og det virka.

Selv om kaffekolbene ikke smeller i veggene lengre, kan Ivar ennå si tydelig ifra om det må til.
– Jeg er en raus og tålmodig fyr. Men markere grenser, det gjør jeg.

I en båt er det ikke noen tvil om at det er én skipper. Slik er det også på en arbeidsplass.

– Jeg griper inn før det går for langt. Men jeg lar folk prøve seg ut, utforske og kanskje gå på noen skjær. Som min far, kapteinen, sa: For å lære å kjøre båt må du gå på noen skjær.

Banebrytende arbeid
I 1985 gikk veien videre, og Ivar ble prosjektleder for det som ble kalt «samarbeid og utviklingstiltak i barne- og ungdomsvernet i Vest-Agder» (SUBU). Her ble det testet ut mange nye tiltak.
– Dette var de mest krevende ungdommene. De som hadde gjort mange alvorlige og skadelige ting og som var blitt gitt opp av andre.

– Vi fikk lov til å gjøre mye som aldri var gjort før. Vi startet for eksempel en krise- og utredningsinstitusjon som i dag er St. Hansgården. Vi etablerte familiehjem, der en eller begge foreldrene ble fulltidsansatt for å jobbe hjemme med ungdommen. Vi lagde hybler med tilsyn. Vi satte i gang tiltak hvor vi hyrte miljøarbeidere som var med én ungdom kontinuerlig. Vi hadde fosterhjem, forsterka med all verdens tiltak, vi sendte ungdom på seilturer med miljøarbeidere. Vi jobba masse med familiene, vi til og med bodde sammen med noen av dem. Vi var på mange måter langt foran vår tid, minnes han.

– Vi hadde det spennende og gøy på jobb.

En av grunntankene var at hvis alle instansene jobba sammen, og vi jobba litt utradisjonelt, så ville vi se gode resultater.

– Vi brukte fantasien, trakk sammen, jobba tett med familiene der det var mulig. Det gikk ganske bra. Nå er mange av disse tiltakene vanlig i barnevernet.

Ivar tok så etterutdanning i administrasjon og ledelse, og tilbake i barnevernet fikk han i oppgave å skrive ny barnevernplan for Vest-Agder Fylkeskommune. Som følge av denne planen ble Fylkesbarnevernet etablert som en egen enhet, der det skulle ansettes direktør.
– Den jobben fikk jeg i 1991, forteller han.

Fylkeskommunene fikk ansvar for å drive alle institusjoner og fosterhjemstjenester, og familievernet.
– Jeg skulle bygge opp dette, og vi var en gjeng dyktige mennesker som jobba skikkelig bra og lagde gode institusjoner og andre tiltak. Vi etablerte en virksomhet som mange sa var det beste fylkesbarnevernet i Norge. Vi hadde det gøy, et utstrakt samarbeid med andre instanser, og vi hadde styring.

– Dette var gode og viktige år i mitt arbeidsliv, og jeg lærte enda mer om ledelse og administrasjon. Disse årene det forma meg mye som leder. Der ble jeg til staten overtok i 2004, forteller han.

Da staten skulle overta barnevernet, ble Ivar ansatt av Barne- og familiedepartementet for å være med på å planlegge den reformen som skulle tre i kraft 1. januar 2004.
– Det var en interessant prosess å få være med på. Og det var ikke måte på oppvartning, jeg fikk god lønn, statssekretærleilighet på St. Hanshaugen, fri en gang i uka for å reise hjem. Vi etablerte da Bufetat med regionskontorer og Bufdir. Jeg fikk blant annet ansvar for personaloverføringen og ansettelser av nye folk. Jeg fikk også stilling som seniorrådgiver i Bufdir, med spesielt ansvar for arbeidet med vold og overgrep.

RVTS – En ny tid
I 2007 fikk Ivar det han beskriver som «drømmejobben», der han skulle bygge opp et senter i Kristiansand der vi skulle jobbe med det han syntes var viktig. Der han kunne ansette de han mente var best. RVTS Sør skulle være et regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, og var det femte av sitt slag i Norge – Det ble også etablert sentre i øst, vest, midt og nord.

– I Kristiansand var det mange flinke folk som hadde jobba mye med voldsutøvere og voldsutsatte – der lå Vest-Agder langt framme i Norge. I tillegg hadde landsdelen høy kompetanse på arbeidet med seksuelle overgrep, og på flyktninger og tvungen migrasjon. Dette var viktige grunner til at RVTS Sør ble lagt til Kristiansand.

Den rollen RVTSene skulle fylle, var på mange måter ny. Veien ble til mens vi gikk, og det blir den ennå. Og på grunn av dette ser vi at sentrene har blitt ganske forskjellige rundt om i landet.

RVTS Sør har blitt noe unikt, mener han. Senterlederen har hatt fokus på å ansette mennesker som tenker nytt, tør å gå nye veier, har formidlingsevne, kunnskap, som bygger kultur, lager noe nytt og som tør å prøve.
– Vi har skapt et senter der vi hjelper folk til å bli gode til det de holder på med. Der vi hjelper dem med å utvide sine perspektiver. Vi skal ikke være senteret som «kan mest» om traumer og vold og alt det der. Vi er mye mer tilretteleggere og inspiratorer for de som står i det. Og så gjør vi tungt og utilgjengelig fagstoff tilgjengelig på en måte som folk forstår, leser og tar til seg. Vi er blitt et formidlingssenter, og vi er tett på tjenestene. Vi er blitt «en tjeneste for tjenestene».

Kompetansesentre står i fare for å bli seg selv nok, med en holdning om at «vi er best, kom og spør oss».

– Vi tenker annerledes – og jeg håper RVTS Sør fortsetter å være annerledes, slik at vi forblir relevante, fleksible og er til nytte for tjenestene i årene som kommer.

«Kjelleviks metode»
Ivar Kjellevik er en leder som vet hvorfor han leder. Og hvordan han skal lede. Med sin rike ledererfaring og kunnskap, har gjort at han har utviklet sin egen «metode». Han har en filosofi som driver ham – og de han leder – framover. En tydelig kulturbærer, en «lysets kriger» som hans nærmeste kolleger kaller ham.

Jeg har noen klare tanker om hva jeg vil med det jeg gjør. Og så er jeg bevisst hvem jeg er i denne sammenhengen.

– Det å få tak i folk som er annerledes, kan noe annet og er flinkere enn meg selv, er viktig for meg. Jeg gir mine ansatte stort spillerom. Vi skal jobbe sammen, gjøre hverandre gode, ikke konkurrere med hverandre.

– Vi skal dele, eksternt og internt, vi skal heie på hverandre og andre, vi skal samarbeide, ha en delekultur, ta vare på folka våre, utvikle dem, og være rause. Det skal være kreativt og morsomt, vi skal tørre å gjøre andre ting, tørre å utfordre. Det har vært min tanke hele veien.

Det at vi er hele mennesker, at vi trenger å holde på med noe meningsfullt, ha gode relasjoner og passe på å hvile, det har vært Ivars mantra i alle år – noe han til stadighet minner sine ansatte på. Med ord til refleksjon ved personalmøtene, et vennlig klapp på skulderen i gangen, eller en prat for de som trenger det. Ivar ser hele mennesket, og presiserer stadig at hvilen ikke må glemmes.

Vi trenger hvilen like mye som vi trenger arbeidet.

– Vi trenger relasjoner som er gode. Jeg mener også at vi mennesker trenger å gå den åndelige veien – i utvida forstand. Vi er sosiale vesener, vi er fysiske, vi har en psyke, men vi har også en åndelig dimensjon det er viktig å ta vare på, sier han.

Et annet viktig element i Ivars ledelsesfilosofi, er ritualenes betydning.
– Jeg har et bevisst forhold til dette, og fått det enda mer nå de siste årene. Jeg har skjønt hva som konstituerer en god hverdag, et godt liv.

Ritualer er en måte å håndtere et liv for folk, og for noen er det faktisk en nødvendighet.

Ivar har bevisst innført flere slike ritualer på RVTS Sør, blant annet i personalmøtene.
– Flere av de ansatte gleder seg faktisk til personalmøtene på RVTS Sør, det er det ikke mange steder folk gjør, sier han med et smil.

– På en arbeidsplass er det mange forskjellige mennesker. Hvis vi kan få folk til å samles rundt noen ritualer – noen sammenhenger – så vil det fungere bedre, mener jeg. Når du har ankra opp båten etter dagens seilas og deler en ankerdram, når du samles rundt bålet etter dagens jakt. Familiefestene, jubileene. Det er viktige ritualer, en måte å møtes på, der du kan dele ting på en måte der rammene er satt. En slags renselse, men også bygging av kulturen og relasjoner. Det er verdifullt.

Kulturbæreren
At lederen er den viktigste kulturbæreren på en arbeidsplass har Ivar vært bevisst siden 90-tallet.

Jeg preger arbeidskulturen, enten jeg vil eller ikke. Alle ledere gjør det.

– Jeg har nok kunnet blitt oppfatta som både utfordrende, krevende og vanskelig opp igjennom årene. Men jeg får også meldinger om at jeg er raus, varm og trygg, sier han, og forteller at han er lite opptatt av egen ære og berømmelse.

– Jeg liker egentlig ikke å være i fokus, men jeg blir glad og stolt når mine medarbeidere gjør det bra og får oppmerksomhet. Jeg får til mer når jeg jobber sammen med folk, da blir jeg modigere og gladere. Det er lettere å være stolt på vegne av det kollektive, enn meg selv.

Senterlederen mener han nok er litt lat og treg, også.
– Det er mye jeg ikke gjør. Jeg kunne sikkert gjort mer, men jeg er fornøyd med det jeg har fått utretta.

Det er mange ting som finner sin løsning, hvis du ikke agerer så mye.

– Som person er jeg ikke rask. Jeg er treig, men jeg er utholdende. Og jeg er analytisk, og samarbeidende. Så jeg kan se muligheter og utfordringer hos den enkelte, men også helheten. Jeg tenker mye, og er grundig. Jeg er opptatt av å forstå, for da kan jeg tolerere mye. Og det jeg gjør, gjør jeg ordentlig.

– Jeg tror noe av problemet med det moderne samfunnet, er at det kommer så mye «inn». Og hvis vi skal agere på alt, er det ikke så sikkert at det blir bedre. Det er der hvilen kommer inn.

– Det samme gjelder for sosiale relasjoner som i arbeid: Hvile, for å komme i kontakt med deg selv og for å ha det bra, er like viktig som arbeidet. Jeg er opptatt av at du skal holde ut i jobben og vare, og ha det bra. Jeg har sett folk slite seg ut.

De som søker som hjelpeyrker har ofte i seg en grenseløshet som kan slite dem ut.

– Gjennom et langt yrkesliv har jeg valgt å arbeide med meg sjøl, mine utfordringer og min egen historie – både som menneske og som leder.  Det gjør at jeg har et bevisst forhold til hva jeg gjør, og hvorfor jeg gjør det. Det har også ført til at jeg tør å si mer om meg selv og mine sårbarheter – og mitt liv – ovenfor mine ansatte, enn det mange andre ledere gjør. Alle er vi unike og har våre egne historier, med egne styrker og sårbarheter.

Desto sannere vi klarer å være overfor oss selv og andre, desto bedre er det. Det skaper trygghet.

– Det er rart og vemodig og godt at et langt og spennende yrkesliv nå er slutt. Men jeg kan med hånda på hjertet se tilbake på det hele og si, «Du verden, dette ble bra».

***

FIRE OM IVAR KJELLEVIK
Ann-Kristin Olsen
Tidligere fylkesmann i Vest-Agder og styreleder Helse Sør-Øst.

Jeg har kjent Ivar Kjellevik etter mange års arbeid i kommunen og fylkeskommunen. Den typen arbeid Ivar har gjort er ikke en alminnelig jobb. Hans virke står igjen for meg som inspirerende, i den forstand at han har vært en god leder som har hatt fokus på godt samarbeid. Han har vært dyktig til å knytte kontakter og engasjert de etatene RVTSene har vært avhengig av. Dermed har det blitt tyngde i samarbeidet.

Ivar Kjellevik har bygget opp RVTS til å bli assosiert med topp faglig kvalitet og tillit, noe kommunene har verdsatt høyt. Han var også meget god til å få Fylkesmannen med på laget, der han har bidratt til et tillitsfullt samarbeid.

Paul Leer-Salvesen
Forfatter, professor emeritus for UiA - Universitetet i Agder.

Jeg har kjent Ivar Kjellevik siden 1980-tallet da jeg arbeidet som fengselsprest og med et doktorarbeid i kriminologi, og han jobbet i barnevernet. Vi delte interesser. Vi prøvde begge å kombinere arbeidet mot folk som falt utenfor, med interessen for forskning som kunne gi oss mer kunnskap om det samfunnet vi lever i – og hvordan det kan bli bedre i stand til å inkludere dem som av ulike grunner faller utenfor.

I alle år har Ivar brent aller mest for barn og unge: Det kommunale barnevernet, som leder av fylkesbarnevernet i Vest-Agder og i Bufetat. Hele veien den samme kombinasjon av aksjon og refleksjon: Gjøre noe, og kunne forstå mer. Dette tok han også inn i arbeidet med RVTS Sør, der han som leder og gründer fikk vist nye sider ved seg selv. Han er dyktig til å knytte gode folk til institusjonen, både forskere og klinikere og de som kombinerer det hele. 

Eva Dønnestad
Tidligere Fagformidlingsleder RVTS Sør.
Har arbeidet med Ivar Kjellevik i RVTS Sør i nærmere 10 år.


Ivar leder nedenfra og opp. Innenfra og ut. Han har en dyp respekt for det samfunnsoppdrag kompetansemiljøene mottar, samtidig som han har vist stort mot i å tolke dem på måter som er til barnets beste. Han tar utgangspunkt i virkeligheten til de barn og unge som har det vondt, som ikke får hva de trenger.

Ivar Kjellevik inviterer mennesker med på en reise mot felles visjon. Han er båtmann, en seiler, som vet at alle ombord i båten må være klar over hvor de skal, men utføre ulike oppgaver for å komme dit. Han er faglig modig og bygger likeverdige fellesskap som skal verdsette forskjeller, ikke uniformeres. Han har i sitt barnefaglige nybrottsarbeid vektlagt å inkludere ansatte med mange ulike fagblikk.

Han har prioritert å utdanne hjelpere i «MenneskeMøteKompetanse», fordi kunnskap må vise seg i tillitsfulle menneskemøter som viser omsorg, gyldiggjør smerte og oppdager potensialet og gullet i hvert menneske.

Ivar Kjellevik er en lysets kriger. Han slipper andre fram, lar gjerne andre skinne, men han vet – og vi vet – hvem som er kapteinen på skuta til enhver tid. Det gir trygghet til å være faglig modig.

Martin Mølsæter
Senterleder RVTS Sør, tidligere nestleder og nær kollega i mange år.

Ivar er en slags helt for meg. Den tradisjonelle sjefen administrerer og styrer. I Ivar finner du den lederen som driver LEDERSKAP. Han har prioritert dette, og ser verdien av å være en kulturbygger som tar ansvar og leder vei, som fokuserer på hele mennesker, gode systemer og varme kulturer. Selv om han har vært fagperson har han tatt et bevisst valg – og prioritert – lederskap innenfor vår bransje i over 40 år.

Dette har han gjort for å bygge gode tjenester for de mest sårbare barn og unge. Han har ønsket å gjøre systemet bedre, og fokusert på kvalitative, gode tjenester og kulturer rundt barna som trenger det mest. Det er uvanlig i dette faget.

Ivar er ikke redd for å vise følelser. Han er autentisk, og det mener jeg har kommet tjenestene og de han har ledet til gode. Han er en person som har brukt sin menneskelighet og sine følelser i lederskapet, og jeg tror det er derfor han har overlevd i bransjen i alle disse årene. Ivar har valgt å være nær «nøden», nær de barn og unge som trenger et mest – og han har ønsket det. Han har brukt sin lederkraft for barn og unges beste i over 40 år, og det er inspirerende og rørende.

Siste nytt