Anerkjennelsens to ansikter

Alle viktige begreper som er mye i bruk, bør med jevne mellomrom luftes og gis innhold av dem som bruker dem. De må gis et innhold som er i tråd med begrepets verdier, intensjon og gjøres forståelig i tiden det brukes i. Forståelsen av et begrep kan utvikle seg over tid, og noen ganger kan det til og med gå seg vill, og brukes langt fra en felles sunn forståelse. De fleste ord kan både brukes og misbrukes. 
Anerkjennelse er et mye brukt ord i menneskemøtearbeid. Når anerkjennelsen viser sitt sunne og sanne ansikt, utvides menneskenes livsrom. Når begrepet misbrukes og viser sitt andre ansikt, kan det misbruke makt og innskrenke menneskers livsrom.

Om vi tenker oss at anerkjennelse skal bidra til å utvide livsrommet og gi et menneske en god selvfølelse, er dette grunnleggende for å utvikle seg i relasjoner og realisere seg i fellesskapet.

Anerkjennelse som bygger god selvfølelse
Med selvfølelse mener vi aksept av en følelse av seg selv på godt og vondt – også sammen med andre. 

Den gode selvfølelsen kjennetegnes ved at vi kan være glade når vi er glade og triste når vi er triste. 

Når omgivelsene ikke slipper dette til, eller hugger løs på oss når vi viser ekte følelser, beskytter vi oss. Da viser vi ikke hvem vi er. Feilbarligheten sendes på dør, og sårbarheten får bind for øynene. Men når omgivelsene slipper oss til med hele vårt livsrom, oppleves det anerkjennende.

Selvtillit er mer forbundet med prestasjoner, tilbakemeldinger på mestring, og av at det vi GJØR er noe bra. Selvfølelse er en god følelse av hvem vi ER. Anerkjennelse er noe annet enn skryt eller ros for alt du mestrer. Anerkjennelse er det å bli møtt på behov, møtt som den du er, møtt som en likeverdig borger, og møtt som en bidragsyter som har potensial.

Fordi anerkjennelse er et godt ord, forbundet med positiv utvikling, som kan gi næring til trygghet i relasjoner og medvirkning i fellesskapet, er det viktig å definere hva vi legger i begrepet og hva som er begrepets fallgruver. En felles forståelse av et begrep som brukes så mye, er viktig. 

 Ord og språk er verdier, de er dynamiske og må forstås, beskjæres og næres inn i sin tid.

Tre typer anerkjennelse
Aksel Honneth snakker om tre typer anerkjennelse; en som handler om å få tilfredsstilt grunnleggende menneskelige behov. Å møte et annet menneskes behov, er anerkjennende. Anerkjennelse er da nært knyttet opp til å forstå den andres behov, og møte dette relasjonelt. Et eksempel er spedbarnet som får sine behov dekket av omsorgsgiver.  

Den andre er anerkjennelse som subjekt i verden, med rettigheter som ikke kan krenkes uten at fellesskapet reagerer. Om en utsettes for en forbrytelse, for eksempel, så kan forbryteren dømmes og straffes. En rettslig anerkjennelse. Også gjennom lover og konvensjoner. Den siste handler om å kunne bidra til fellesskapet, og erfare at mitt bidrag har verdi. Sosial verdsetting. 

I anerkjennelsen ligger en tro på den andres bidrag. 

Disse tre måtene å møte et annet menneske på, bidrar til livsvekst, en god følelse av seg selv.

Utvidelse av livsrom
På engelsk har «anerkjennelse» mange fasetter. Ordene recognize og acknowledge rommer begge noe av anerkjennelsen. Recognize; ved å ta kontakt, hilse på, stoppe opp, bruke tid sammen, være der, dele oppmerksomhetsfokus. Kanskje helt ordløst, men en anerkjennelse av den andres rett til å ta plass, han får verdi ved at jeg «ser» ham. Acknowledge; et litt mer aktivt begrep, å takke, gi anerkjennelse gjennom ord.  

Psykolog Odd Harald Røkenes snakker om anerkjennelse som en utvidelse av menneskers livsrom. Ved å delta eller bidra i andres meningsdannelse, deres mulighet til kontroll og autonomi, deres opplevelse av å være verdifulle og elsket, og i det å dele vissheten om at alt har en slutt. Til syvende og sist at også livet tar slutt. På denne måten blir anerkjennelse en prosess, en reise i tillit mellom to eller flere personer.

Hvordan kan anerkjennelsen misbrukes?
Men på hvilke måter kan anerkjennelse bidra til å innskrenke livsrom? Jo, gjennom tilbakemeldinger, ord, holdninger eller handlinger som gir økt følelse av selvforakt og stjeler selvfølelse. Den type anerkjennelse som lar egne behov for styring og regulering av atferd komme først, ikke den andres behov, ukrenkelighet eller ønske om å bidra, er misbruk av ordet anerkjennelse. Noen ganger kan det til og med brukes strategisk som virkemiddel for å fremme en viss type adferd. 

Denne feilaktige bruk av anerkjennelse, kan skje ved at vi ønsker å regulere adferden og styre livsrommet til den andre, blant annet ved å «anerkjenne» visse egenskaper eller en viss type atferd. Om de skal få dekket behov, bygge relasjoner eller være en del av fellesskapet, regulerer denne feilaktige bruken av anerkjennelse andre mennesker.

Det kan for eksempel være å bare rose en type metodikk som er innført på en arbeidsplass. Det kan være å kun gi gode tilbakemeldinger til dem som bøyer seg for lederen. Og irettesette eller ikke verdsette dem som er kritiske til denne lederen. Denne type anerkjennelse er ekstra vanskelig å forholde seg til, for det kan være knyttet til å falle utenfor flokken, om du ikke tar imot.

I sin ytterste form kan vi finne dette i lukkede sekteriske miljøer – der mennesker blir anerkjent for visse sider i seg selv og sin måte og være på – og ekskludert om man ikke gjør det som blir verdsatt og anerkjent av leder/ledergruppe. Misbruk av ordet anerkjennelse kan skje både i det relasjonelle og i fellesskap/organisasjoner og samfunn.

Usunn anerkjennelse kan skape selvforakt
Filosofen Hans Grelland sier at anerkjennelse er en måte å utøve makt på. Men det er forskjell på utøvelse av makt og misbruk av makt. Dette kan beskrives som anerkjennelsens to ansikt – god utøvelse av makt og misbruk av makten som ligger i anerkjennelsen. 

Å bli utsatt for usunn bruk av anerkjennelse, tapper deg for en god følelse av deg selv.

Behovene dine blir ikke møtt, du kan ikke dele sårbarhet eller vise svakheter, du blir objekt for en annens hjelp eller en annens behov. En annen styrer deg i en retning du ikke selv hadde valgt. Ingen etterspør ditt potensial.

Sunn anerkjennelse fører til en bedre følelse av seg selv, behov blir møtt, du kan være den du er med sårbarheter og styrker, du er subjekt, ikke objekt i relasjon, du har rettigheter og plikter, du er en bidragsyter.

Det er ikke alltid lett å skille god bruk av anerkjennelse og misbruk av anerkjennelse. Det kan ofte ta tid før en kjenner at bare visse deler i seg er anerkjent, mens andre sider, som man kanskje ønsker å utvikle, er holdt nede. Det kan gå år før man kjenner på at livsrommet er innskrenket – at selvforakten vokser fram. Vi må søke den sunne anerkjennelsen som styrker selvfølelse og utvider livsrom, ikke det andre ansiktet som skaper selvforakt.

Økt følelse av selvforakt, opplevelse av at livsrommet blir mindre, kan i seg selv bli en vekker. Det kan skape et behov for å møte ekte og god anerkjennelse.

Anerkjennelsens usunne ansikt som fremhever én livsstil, én måte å snakke på, møte andre på, leve på som alle må tilpasse seg, truer livsrommet til den andre.  Sunn anerkjennelse som møter behov, lar den andre være subjekt som møter subjekt i relasjoner og fellesskap. Den tror den andre har noe å bidra med, og tvinger ikke den andre gjennom usunn regulerende anerkjennelse til å følge det du mener er best. 

Det finnes også mer sublime måter å innskrenke livsrom på gjennom tilsynelatende anerkjennelse. En ansatt til en leder:
«Så fantastisk at du lot nestleder lede møtet i dag. Det er det beste møtet vi har hatt.»
Underforstått. Hun gjorde det bedre enn deg.
Det går altså an å kritisere en person samtidig som man tilsynelatende anerkjenner.

Du er ikke i tvil når du mottar god anerkjennelse. Den etterlater ikke en ambivalens. Eller følelse av mindreverdighet. Den åpner for menneskets storhet. 

Anerkjennelsens kunst innebærer å bygge tillit og god anerkjennelse gjør mennesker trygge.

De kan være seg selv på godt og vondt i det rommet som skapes. De oppdager at de kan bringe fram det som er smertelig vondt, som skyld, skam eller urett. Men de kan også bringe fram gullet i seg, alt det fine og vakre – alt de får til.

Anerkjennelse rommer gjensidighet
For at gjensidighet skal finne sted, som et gjensidig fenomen, må den enkelte kunne artikulere eller uttrykke seg både i relasjoner og i fellesskap. Gjensidig anerkjennelse er ikke en selvfølge, det fordrer at den enkelte kan opprettholde sin identitet gjennom bidrag til fellesskapet. Honneth beskriver etableringen av relasjoner bygd på gjensidig anerkjennelse som en forutsetning for selvrealisering. 

Anerkjennelse er livsviktig. Enten man jobber i menneskemøteyrker eller ikke, må vi samhandle, samarbeide, samskape, bygge relasjoner og fellesskap. Anerkjennelse er viktig for å bygge identitet, relasjoner og fellesskap, og for å skape forståelse mellom mennesker.

Derfor må vi ikke bare lese de fine ordene om hva anerkjennelse er. Vi må sette ordet ut i livet, trene på å gi ordet betydning i møtet med den andre og i møtet med felleskapet 

Noen ganger må begreper beskjæres og gis næring, for å leve sunt som det det var tenkt til å være.

Vi mener ANERKJENNELSE er en så viktig byggestein i relasjonsarbeidet, at vi til enhver tid må sjekke ut at vi anerkjenner på en måte som utvider livsrom, og ikke innskrenker det. Anerkjennelse kan fylle behovet for å bli trygg, bygge relasjoner, få en god selvfølelse, og for å bidra i fellesskapet. Dette igjen, gir mening. Og mening gir livskraft.

Å være anerkjent gir et feste i verden, og en tro på at det umulige er mulig, nemlig å oppleve å høre til og være ønsket som den du er - og fri til å utfolde oss i samspill til fellesskapets beste. Om du viser meg anerkjennelsens nakne, sanne og usminkede ansikt – kommer jeg mot deg. Som jeg er – og med alt jeg kan bli.