Den vesle jenta og den store tyven – å være glad i en skurk

Det er mulig spørsmålet ikke ble stilt så direkte og eksplisitt, men det var ingen tvil om at det var akkurat dét barnet lurte på.

Jeg vokste opp med bøkene om Kamilla og tyven. Den første boka i 1972. Jeg husker hvor spennende det var å høre om Kamilla som ble kjent med Sebastian som hadde sittet i fengsel, og hvor lettet jeg ble da alt gikk bra til slutt.

Da jeg var liten, kjente jeg ingen som satt eller hadde sittet i fengsel. Selv om jeg personlig har hatt muligheten til å arbeide i fengsel, tror jeg likevel at fengselslivet er relativt fremmed for både barn og voksne. Kanskje har man sett «Prison break», «Orange is the new black» eller lest om «B-gjengen» i Donald Duck.

Er man barn med en forelder eller et søsken i fengsel, er det derfor ikke gitt at omgivelsene kan tilby erfaringsdeling, støtte og trøst. Kanskje er det ingen i nærmiljøet som har opplevd det samme. Kanskje er det heller ingen i klassen, på speider´n eller i korpset som vet om situasjonen.

I noen familier snakker man sammen om det meste, også om den som soner, mens i andre familier holdes sannheten mer eller mindre skjult, også utad. Slike familiehemmeligheter kan være en belastning å leve med, og det er ofte slik at barn ikke snakker med venner eller andre voksne om ting det ikke snakkes om i familien. Barn er lojale.

Å ha en nærperson i fengsel kan derfor være en svært ensom opplevelse for et barn.

De fleste barn er glad i foreldrene sine og erfarer at det er både naturlig og vanlig. Når et barn lurer på om det har lov til å tenke og føle gode følelser for en som sitter i fengsel, må vi lure på hvorfor spørsmålet har meldt seg.

Barn forstår og får med seg mye. De skjønner at mennesker blir fengslet fordi de har gjort noe galt – noe kriminelt, og de forstår veldig fort at det ikke er noe man skryter av til kamerater på skolen.

Den lykkelige slutten i mange filmer er at helten vinner over skurken.

Skurken blir duknakket ført bort av politiet og satt bak lås og slå. «De snille vinner over de slemme». Et barn kan fort tenke at en far i fengsel er «slem». De samme filmene legger opp til at vi skal heie på og identifisere oss med heltene og ta avstand fra skurkene.

Også i hverdagslivet kan barn oppleve hendelsen som bekrefter at en innsatt en en fæl person. Det finnes barn som opplever at foreldre til klassekamerater ikke ønsker å ha dem på besøk. Eller at verdisaker ryddes unna når de er med venner hjem. Om slik oppførsel er fordomsfull eller bare ubetenksom fra de voksnes side, rammer den uansett uskyldige barn. I møtet med slike holdninger, blir det enda tydeligere for barna at mennesker i fengsel bør man ta avstand fra.

Mennesker som sitter i fengsel, har fått en straff for en kriminell handling de har gjort.

Barn som har en forelder i fengsel, har ikke gjort noe galt. Likevel straffes barna.

De mangler forelderen sin. De bærer på skam og hemmeligheter. De har det tøft nok i hverdagen om de ikke skal føle at de ikke har lov til å være glad i den som sitter inne.

Foreldre er vanligvis opptatt av å lære barna sine forskjellen på å være og å gjøre. «Du må ikke si at han er dum», sier vi til en fireåring som er sint på kompisen sin fordi han tok lekebilen, «men det han gjorde var dumt». Å skille mellom mennesker og handlinger kan være en god start for å endre holdninger.

Vi kan ta avstand fra handlinger, men som ansvarlige voksne i hjelperroller, skal vi ikke ta avstand fra mennesker.

Barn kan få lov til å ta avstand fra foreldres handlinger. Barn kan være sinte, irriterte og frustrerte over foreldre både i og utenfor fengsel.
Men barn skal ikke hindres i å være glade i foreldrene sine på grunn av andre voksnes ubetenksomhet eller fordommer.