Vi finner et hjem – når vi ikke finner hjem

– Det handler jo om mennesker, dette her. Det er så mange ting som kan skje i en persons liv, så mange valg man kan ta med ulike resultater.

Å gå inn i detaljene på alle de ulike tingene som kan skje underveis kan sette oss på villspor av hva som faktisk er viktig.
 Heine Steinkopf, fagleder RVTS Sør

– Og vi kan ikke snakke om alt på en gang – til det er det for mangefasettert. Men vi kan alltid snakke om mennesket, hva det er med oss som gjør at vi finner gode – eller dårlige – miljøer, begynner han.

– Hva er det vi trenger for å ha det godt, og for ta gode valg?
– Vi vet en del om hva mennesker trenger, om våre grunnleggende behov. Vi trenger mat og vi trenger klær – det vet vi. Men først og fremst trenger vi å føle oss elsket.

– Og det er enkelt å si at vi trenger det, men hva betyr det – å føle at noen faktisk bryr seg? Det er noe helt annet å føle det, enn å tenke det, sier faglederen.

I tillegg trenger vi å føle at vi hører til, forteller han.
– Opplevelsen av å være verdig er viktig i denne sammenhengen. At jeg, som jeg er, er verdig å være sammen med de andre. Dette begynner i familien, allerede i det tidlige samspillet mellom spedbarn og den voksne, der den voksne gyldiggjør barnets ønsker og behov. Det gjør vi ved å delta i «samtalen» med barnet, og gjør barnets initiativ verdig: At det barnet kommer med er verdig vår oppmerksomhet.

Potensialet er enormt
Her er det et enormt potensial begge veier, forteller Steinkopf.
– Det positive potensialet kan bygge barnets selvopplevelse og selvtillit. Det starter her. Og det er så finslepent at man ikke tenker over det. Men tenk på alt barnet gjør, når de ser rundt seg og du sier «åååå, du ser på lyset». Da gyldiggjør du barnets fokus, barnets tanker og følelser. Det samme skjer når det blir lei seg, og du bekrefter følelsen.

Dette er så viktig! Og det er så vanskelig å få tak i det, for det skjer i øyeblikket.
 Heine Steinkopf

– Når barnet blir større blir det lettere å se at barnet har et «initiativ», og det blir lettere å se om det blir gjort verdig og om det møtt av andre. Eller om barnets «prosjekter» ikke blir anerkjent og bekreftet.

– For de fleste skjer dette intuitivt. Når barnet kommer inn med røde kinn og har akt i snøen, så sier vi «å, så røde kinn du har» – da blir barnet bekreftet av oss. Hvis barnet holder på med noe, for eksempel at det tegner en tegning, og den voksne ikke har tid til å se – da får barnet fortalt at det ikke er gyldig, at det ikke fortjener at det blir sett og anerkjent. Og så har vi de større tingene, som når de voksne sier «din forbanna drittunge, gå på rommet». Da er vi inne på et slags overgrep, der barnet blir påført skam og en følelse av at det er slemt. Og hvis man da skulle finne på å slå barnet har man gått enda opp et hakk, forteller han.

Det er en måte å påføre barnet både en smerte og en følelse av å være «feil» og ikke gyldig.
 Heine Steinkopf

Barnets fortelling om seg selv
– Det som da vil skje, er at hvis dette blir et mønster, så lager barnet en fortelling om seg selv at det ikke er verdig, pen nok, flink nok, hyggelig nok. Da vil det få mindre selvtillit til å nærme seg andre – de gruppene en faktisk trenger å være en del av. Barnet vil kanskje nærme seg de andre litt klossete, fordi det er usikker på om det er verdig.

– Når dette skjer er det jo en sjanse for at barnet blir avvist av venner, av klassekamerater, fordi det er usikker på sin verdighet og oppfører seg rart. Og da blir man igjen påført skam, og får denne følelsen av at man ikke er god nok.

Det blir en fortelling som vokser, og denne fortellingen har allerede holdt på en stund.

– Det blir vanskeligere og vanskeligere å komme inn i de gode miljøene. Da blir man et lett offer for de miljøene som ikke er bra.

Alle trenger å høre til

Man blir så sulten på å få være med, at man blir med på hva som helst.
 Heine Steinkopf

– Slike usunne grupper består ofte av flere andre som har denne typen erfaringer, og som vet hva som trengs. De tar vare på hverandre. Det er ofte mye fint i disse gruppene og, men så driver de på med mye skadelig – for både seg selv og for samfunnet.

– Så det behovet for å få være med, være verdig, være deltaker, det er så sterkt at det er vanskelig å sloss imot når noen tilbyr oss tilhørighet?
– Mye av vår menneskelighet handler om å være sammen med andre mennesker. Kanskje nesten alt handler om det. Det er som de sier; vi skapes, sammen med andre. Vi blir noe mer enn oss selv sammen med andre mennesker.

– Psykisk uhelse er sterkt knyttet til ensomhet. Jo mindre man er sammen med andre mennesker, jo mer psykisk uhelse vil bygge på seg. Ensomhet er rett og slett skadelig, forteller Steinkopf.

Å fryse ut mennesker er farlig. Det er slemt, men det er også kjempefarlig.
 Heine Steinkopf

– Du påfører mennesker skam, og en vedvarende opplevelse av å ikke være verdig. Da blir sjansene større for at de trekkes mot det som er skadelig, farlig og radikalt.

– Det er mange ting som kan føre til at man blir trukket mot usunne miljøer? Kan enkelthendelser føre til at man velger «feil» miljø?
– Det kan øke risikoen hvis man er uheldig å treffe et slikt miljø i en sårbar fase i livet. Men det handler i bunn og grunn om hvor trygg du er i deg selv, og hvilke sammenhenger du er i ellers, sier faglederen.

«Jeg er verdifull»
– Forskning viser at det finnes sammenheng mellom negative barndomsopplevelser og problemer senere i livet. Jo flere slike negative opplevelser du har, jo mer utsatt er du for problemer senere – både psykisk, sosialt og fysisk.

– Hva handler slike opplevelser om?
– Mye er smerte, å bli påført smerte og ubehag. At man blir gjort redd, får påført mye skam, eller opplever å bli marginalisert. Det er opplevelser som gjør deg mer redd, emosjonelt labil, der du føler deg uverdig. Det handler om det du har opplevd – og det du ikke har opplevd – og det handler om livet her og nå. Det du har blitt påført av skam og redsel, det du ikke har fått av validering og bekreftelse, og det du holder på med akkurat nå.

– Hva skjer da, hvis man ikke har en følelse av selvverd?

Barnets opplevelse av selvverd handler som sagt mye om å bli validert – at man blir sett, møtt og forstått.
 Heine Steinkopf

– At blikket fra mamma eller pappa er godt og tilstedeværende, for eksempel. Slike ting nærer barnets opplevelse av at de er elskbare, at de har noen som bryr seg.

«Han det er noe galt med»
– Vi har litt lett som samfunn å tenke «hva er galt med han der?» Han som gjør noe dumt, hun som henger med en gruppe vi ikke liker, sier Steinkopf.

Vi påfører dem skam når vi ser på dem med dømmende blikk, jeg mener vi kan ha godt av å forstå mer og dømme mindre.
 Heine Steinkopf

– Det en kan tenke seg at det hadde vært positivt for samfunnet hvis vi hadde klart å leve med mer kompleksitet. Droppe å tenke i enkle kategorier at «han er dum, hun er grei». Hvis vi kan klare å se på mennesker med et mildt blikk, og lure på hva de egentlig holder på med. Hvis vi kan lete etter bakenforliggende motiv når de tar disse dumme valgene, så kan mye bli gjort. For ofte så handler det hele om å få dette grunnleggende behovet om å føle seg elsket og verdig, tilfredsstilt. Kanskje vi da kan hjelpe de ut av det skadelige, vonde, farlige de holder på med?

– Vi vet at tilhørighet og opplevelse av aksept er en potent faktor for om det skal gå bra eller dårlig for et menneske. Og da må vi sørge for at mennesket opplever denne tilhørigheten, denne kjærligheten. For de er verdige.

**

RVTS Sør og RVTS Nord har laget animasjonsfilmen «Hjem» om dette temaet, i samarbeid med Qvisten Animation. Den kan du se her.