Jeg var ikke best, men jeg hørte til

Det sier Johann Olav Koss (52). Skøytehelten som har tatt fire OL-gull, tre VM-gull, og ikke mindre enn ti verdensrekorder. Hele Norges Koss, som for alltid vil huskes for prestasjonene på Lillehammer-OL, men også for det arbeidet han har gjort etter skøytekarrieren ble lagt på hylla. Han var nylig å se på NRKs Mesternes Mester, der vi ble enda bedre kjent med mannen med super-lårene – om hvordan livet som verdens beste skøyteløper ble til.

Og det var ikke nødvendigvis målet om å bli best som var viktigst til å begynne med, skulle han fortelle sine med-mestere ved middagsbordet. Det handlet om å høre til et sted, om fellesskap og lek. Noe som fikk RVTS Sør til å ville ta en prat med Koss om akkurat dette.

Så mye mer enn bare skøyter
– Vaflene og bingoen på onsdagsløpene var like viktig som skøyteløpet for meg, forteller han tydelig via Teams-skjermen, fra stua si i Oslo.

– Det minnet jeg har av at vi løp opp i andre etasje til det «store rommet» i klubblokalet, det er så tydelig! Det var ikke så stort rom, men der satt vi alle sammen rundt et bord og spilte bingo.

Den gleden av å rope ut «Bingo!», det var stort.
  Johann Olav Koss

– Vi løp rundt, vi hadde det gøy sammen, og kjente på dette fellesskapet vi hadde sammen. Det handla ingenting om å bli god på skøyter. Det var klubbløp, og resultatene betydde ingenting. Alle fikk premie, og alle fikk vafler. Alle var med, og alle var like viktige, rett og slett.

Lekens og idrettens betydning i samfunnet er utrolig viktig, presiserer han.
– Det ser vi spesielt nå i forbindelse med Korona. Jeg tenker at det er viktig at vi ikke bare snakker om mestringsfølelse når vi tenker på idrett og lek.

Mestringsfølelse er kjempeviktig – det er mulighet til å bygge ferdigheter, men vel så viktig er det at man føler tilhørighet. 

– At man føler at «her passer jeg inn», at man er en del av miljøet. Den følelsen av at «jeg passer inn slik jeg er, og jeg er ivaretatt».

«Transaksjons-relasjoner»
Slik vi lever i dag blir det mer og mer transaksjons-relasjoner, forteller Koss.
– Det er en stygg måte å si det på, men vi lever i et samfunn der det handler om at vi kjøper kunnskap.

For eksempel i idretten kjøper vi kunnskap fra en trener, så barna kan bli bedre teknisk. Det tror jeg kommer til å ødelegge den viktige betydningen idretten har i samfunnet, som en arena for inkludering og tilhørighet.

– Jeg mener vi må stille oss spørsmålet: Hva er det som gjør at vi føler tilhørighet? Hvilke aktiviteter er det som kan få oss til å føle dette? Hvilke samtaler har vi, og hvilken rolle skal treneren ha? Dette gjelder jo også for foreldre som frivillige trenere, sier han.

– Jeg tror at vi i vårt raske driv i dagliglivet, glemmer å stoppe opp og spørre barna: Hva er det som gjør at du kommer tilbake på trening? Hva er det som gjør at du trives? Vi må spørre dem!

Jeg tror ikke vi bare merker frafall på grunn av koronaen, jeg tror frafallet kommer fordi vi ikke har den sosiale arenaen på samme måte som før, vi har slutta med det sosiale rundt idretten.

– Vaflene og bingoen hver onsdag var like viktig som skøyteløpet for meg, og sånne møtepunkter må vi fortsette med ha.

Den store drømmen
Koss vokste opp på Lørenskog, og kommer fra en ivrig skøytefamilie. Jula han fylte syv år lå det et par lengdeløpsskøyter under treet – hans store drøm. Han løp over gata, til skøytebanen, og der ble han.

Da han var 11 år fikk han se sin store helt Eric Heiden på Bislet stadion, sammen med 30.000 andre elleville tilskuere. Han ville bli som ham. Men han turte ikke si det høyt.

– Jeg hadde drømmen om å gå på skøyter, men jeg var ikke god som 11-åring. Jeg var ikke god i det hele tatt.

Jeg falt mer enn jeg sto de første fem åra, og tidene mine var ganske dårlig sammenliknet med andre. Det var mange som var mye bedre enn meg.

– Jeg ville bli best, men turte ikke si det høyt, forteller han.

Det var et avgjørende øyeblikk som ga Koss håpet og troen på at det likevel var mulig å bli verdens beste skøyteløper. På sommeren da han var 11 år var han på gården til sin bestemor, der de gikk og luket. Den unge Koss var litt stille, og bestemoren spurte hvorfor han var det. Da fortalte han, at han ville bli like god på skøyter som Eric Heiden. Han ville bli verdensmester. «Klart du kan bli det, du kan bli hva du vil», svarte Bestemor.
– Min bestemor tok alltid så godt vare på meg, og hun hørte på meg. Hun så på meg med de beste øynene.

Det å bli møtt og sett av de som betyr noe for deg, det er så utrolig viktig.

– Den samtalen med bestemor var avgjørende, og jeg glemmer den aldri, forteller han.

– Vi blir så veldig fort realitetsorientert i livet, og spesielt med barn.

Det er bare 11 stykker som kan spille på Manchester United, og 3 millioner gutter som drømmer om det. Så det er lett for oss voksne å realitets-orientere dem. Men det er ikke noen vits!

– Skal vi gjøre det fordi vi tenker at de ikke har en sjans til å klare det – eller skal du la dem få lov til å drømme?

– Jeg tror at den drømmen du gir lov til, den gir ambisjonen. Og fra ambisjonen kan du sette deg mål. Og hvis du kan sette deg et mål, kan du konsekvens-analysere hva du gjennomfører, og hva du kan klare. Det bestemor gjorde var at jeg fikk lov til å drømme og lov til å være den gutten jeg var. Og hadde jeg ikke fått lov til det hadde jeg ikke turt å sette meg den drømmen.

Jeg tålte all den motstanden jeg opplevde da jeg var liten og ikke var god på skøyter, fordi jeg fikk lov til å drømme. Jeg fikk lov til å tro at jeg kunne bli verdensmester.

– Mine foreldre og trenere lot meg aldri sammenlikne meg selv med de som var bedre enn meg. Jeg skulle heller sammenlikne meg med meg selv. Så da jeg satte personlig rekord, så ble det feiring! Selv om mange andre i klubben satte enda bedre personlige rekorder. Jeg var sikkert langt unna de beste, men det var en tydelig glede hos dem da jeg klarte det. Jeg var utrolig heldig som hadde slike rammer rundt meg.

Forebyggende fellesskap
– Det er en ekstrem forebygging i et godt fellesskap. Jeg har sett tusenvis av eksempler, gjennom Right to Play, forteller Koss.

Den humanitære organisasjonen startet Koss etter en tur til Eritrea i 1993, et land som hadde vært herjet av borgerkrig i 30 år da han kom dit for første gang. Da han var der, så han betydningen av lek for barna som vokste opp under ekstremt vanskelige forhold. I dag bidrar organisasjonen til at 2,3 millioner barn hvert år får lek og aktivitet inkludert i sin hverdag.
– Leken er så viktig, for hjernens utvikling og for å koble seg på andre. For kreativitet, samhold, å lære seg å takle motgang, rett og slett få livsferdigheter. I tillegg kommer den mentale helsen, som sitter tett sammen med den fysiske helsen. Idretten spiller her en viktig rolle.

– Det kan redde liv, sier han.

– Det kan høres dramatisk ut, men det er sant. Å ivareta de gode fellesskapene er så viktig. Jeg har sett det i for eksempel flyktningleirer, der man klarer å skape gode fellesskap gjennom trenere og andre trygge voksenpersoner.

Å promotere fellesskap og lek forebygger ekstremisme, og gir mennesker et alternativ.

Og å gi mennesker et alternativ er viktig – også her hjemme. Der har idretten en viktig rolle å spille, mener han.
– Det er ikke rart det blir frafall når barna når en viss alder i idretten, de blir dyttet ut fordi de ikke får et alternativ til å «satse», sier han.

– Mestringsfokuset blir viktigere og viktigere for klubben, treneren, eller foreldrene når barna blir eldre. Det blir et felles trykk på prestasjon og mestring, og det er ikke alle det passer for.

– Noen klubber klarer å ivareta alle, og det er så flott. Klubber der de som synes det er moro kan være med og konkurrere, de får være med på et lag, og få en følelse av fellesskap. Da får man ikke det store frafallet. Men der det ikke er nok energi, nok mennesker, til å ivareta de som blir pusha ut av prestasjonskulturen, der faller disse barna fra – for da har de jo ikke et tilbud lenger.

– Dette trenger ikke å gå på kompromiss av en prestasjonskultur. Det er et tillegg. Det er viktig.

Det er ikke sånn at det kun handler om å ha det fint sammen, vi kan skape mestringskultur og utviklingstrapp for alle – men med forskjellige ambisjonsnivåer.

– Når man blir eldre blir det et skille mellom ferdigheter, og det er jo ikke noe moro for en som ikke er så veldig god å bli satt sammen med folk som er mye bedre. Men denne personen kan synes at det er veldig moro å drive på med idretten likevel. Det skal være en ferdighets-differensiering, men da må tilbudet være tilgjengelig for både den som er med for gøy, men som ikke er så god – og han som vil satse og er god.

– Det må være noe for alle.