Livet er en laginnsats – alle er påmeldt

Tidlig på 1900-tallet ble det gjennomført forsøk hvor rotter kunne velge mellom å drikke rent vann eller å drikke vann tilsatt heroin. Rottene valgte vannet med heroinen. De ble avhengige, og døde etter hvert av overdoser.

70 år senere gjentok en annen forsker det samme eksperimentet, men gjorde noen endringer. Den nye forskeren introduserte «Rotteparken» for dem. Rotteparken var et sted hvor rottene kunne være sammen med andre rotter og leke med hverandre i gode omgivelser. Beholderne med det rene vannet ble plassert der. Det var fremdeles en beholder med heroin-tilsatt vann tilgjengelig. Det viste seg at ingen rotter valgte vannet med heroin når de hadde hverandre å være sammen med i rotteparken.

Selv om rotter og mennesker ikke er like, er både rotter og mennesker grunnleggende sosiale vesener.

Vi ønsker å høre til i et fellesskap.

Å høre til
Hva skjer med et menneske som ikke har et sted å høre til, som blir holdt utenfor eller ekskludert? Slike situasjoner truer grunnleggende behov hos et menneske.

Betydningen av tilhørighet er stor for den psykiske helsa vår. Tilhørighet, gode relasjoner og å bety noe for andre er de faktorene som har størst betydning for å ha en god psykisk helse, noe som betyr altså at vi er avhengig av å ha mennesker i livet vårt for å ha god psykisk helse.

Om vi har én god venn eller kollega, eller om vi har mange, er mindre viktig. Men alle trenger å høre til sammen med noen.

Det finnes mye forskning og erfaring som understøtter betydningen av fellesskap for mennesker: Å kjenne tilhørighet på jobb er den enkeltfaktoren som har størst betydning for å bli på et arbeidssted over tid. Et annet eksempel er at mennesker som opplever belastende hendelser har mindre risiko for å utvikle posttraumatiske helseplager dersom de har familie, venner eller kolleger å snakke med etter den vonde hendelsen.

Et spedbarn som ikke tas vare på av voksne omsorgspersoner, dør. Hudkontakt er nødvendig for det lille barnets overlevelse, trivsel og utvikling. Hudkontakt gir trygghet, stimulerer immunforsvaret og utløser hormoner som virker avstressende og gir velvære. Barns potensiale for kognitiv og emosjonell utvikling utløses i stor grad i kontakten med nære omsorgspersoner. Helt fra starten av livet blir vi til i møtet med andre mennesker, og gjennom hele livet påvirker – og påvirkes – vi av menneskene omkring oss.

Vi tar det vi får
Sagt på en annen måte trenger vi mennesker å ha det bra sammen med andre for å ha det bra med oss selv.

Hvis vi ikke kan få dekket våre grunnleggende behov gjennom menneskelig kontakt, er det nærliggende å ty til andre måter å få gode opplevelser på.

Gambling, rusmidler, sex og en rekke andre stimuli kan gi reaksjoner som oppleves belønnende i hjernen, eller gi oss opplevelsen av velvære – om enn svært kortvarig og forbigående. Rotteforsøket jeg nevnte i sted er et godt eksempel på at hvilke valgmuligheter man har, er avgjørende for hvilke valg som tas. Man kan tenke seg at også mennesker vil velge mennesker, hvis et godt fellesskap er et reelt alternativ.

Isolering, utestengning og mobbing er alle mekanismer som truer menneskers tilhørighet i fellesskapet, og som i våre dager kan få enda større konsekvenser enn tidligere. Mennesker bor ikke lenger i storfamilier. Flere mennesker bor alene. Det øker sårbarheten for isolering dersom noen opplever å bli stengt ute fra en klasse, en vennegjeng eller en arbeidsplass. Utestengelse fra fellesskapet gjør vondt.

En som blir oversett, fryst ut eller ekskludert kan oppleve både sinne og sorg. Dersom man ikke har andre miljøer eller mennesker som kan være til støtte i en slik situasjon, vil utestengning på sikt kunne føre til depressivitet. Ettersom det er ikke er mulig å tvinge noen til å være hyggelige eller inkluderende, vil det å bli utestengt være forbundet med avmaktsfølelse og en opplevelse av hjelpeløshet.

Å mangle muligheten til å påvirke sin egen situasjon er svært psykisk belastende i seg selv.

Utestengning er mer usynlig enn mange andre former for mobbing, noe som bidrar til at det er vanskeligere for andre å reagere. Den som er isolert eller utestengt kan også kjenne på skam over sin situasjon, noe som igjen bidrar til mer isolasjon og tilbaketrekking. Spørsmål om egen verdi og elskbarhet kan dukke opp. I verste fall kan langvarig isolasjon medføre fremmedgjøring, resignasjon og bortfall av mening i tilværelsen.

Andre ganger kan utestengning lede til motreaksjoner. Noen motreaksjoner kan være destruktive.

Trangen for mennesker til å høre til er så sterk at det kan oppleves bedre å høre til nærmest hvor som helst enn å ikke høre til i det hele tatt.

Sekter og ulike ekstreme grupperinger kan tilby former for tilhørighet. Mennesker som kjenner seg utenfor eller isolert fra andre miljøer kan i sitt ønske om å høre til bli involvert i slik ekstremvirksomhet. Dessverre er ikke slik aktivitet spesielt helsebringende, verken for dem selv eller andre. Mangel på tilhørighet er en trussel mot menneskets psykiske helse. Både for samfunnet og hvert enkelt individ må vi satse på, legge til rette for og styrke fellesskapet.

For det er vi som har ansvaret for å skape et samfunn hvor det er godt å være menneske.