Hvorfor lyver barnet?

Hva med de gangene barn og unge har gode grunner til å lyve? Og vi blir mer opptatt av at de lyver, enn av å finne ut – og forstå – hvorfor.

- I møter med dem vi skal hjelpe, kan vi ikke avvise dem som løgnere før vi har gjort alt vi kan for å skape tillit og forståelse nok til at vi gir rom for sannhetene de ønsker å formidle. Illustrasjonsfoto: Pixabay.com
- I møter med dem vi skal hjelpe, kan vi ikke avvise dem som løgnere før vi har gjort alt vi kan for å skape tillit og forståelse nok til at vi gir rom for sannhetene de ønsker å formidle. Illustrasjonsfoto: Pixabay.com
Eva Dønnestad

Eva Dønnestad
Spaltist
09.02.2021, kl. 04:30



Om løgner og sannheter i menneskemøtearbeid.

– Du kan ikke ta henne på alvor, hun lyver hele tiden.
– Du må ta henne på alvor, hun lyver hele tiden.

Dialogen er hentet fra en samtale jeg var en del av mellom en fersk ansatt i barnevernet og en erfaren fostermor. Og den tegner opp noe av dilemmaet vi kan stå overfor i møte med løgner. Når de vi skal møte og hjelpe velger å lyve.

I beste mening, skulle den nytilsatte barnevernsarbeideren trøste fostermammaen ved å si at hun ikke måtte ta alt fosterdatteren Lise sa, på alvor. Men fostermammaen hadde vært fostermor i over 20 år og visste at noen ganger har barn og unge grunner til å lyve, selv om det ikke er godt for verken dem eller menneskene rundt dem. Hun måtte ta henne på alvor.
– Hvorfor lyver Lise? undret fostermammaen.
Det ønsket hun å finne ut. Og hun visste at det kunne ta tid.

Tester om det er rom for sannheten

Det finnes sannheter som er så vonde å fortelle, at vi ofte forteller noe litt mildere først for å se hvordan menneskene rundt oss tar imot det.

Da jeg var vakt på krisetelefonen Kirkens SOS i flere år, opplevde jeg flere ganger at mennesker luftet mindre hverdagsproblemer før de fortalte det de egentlig ringte om. En ung kvinne fortalte om mistrivsel på arbeidsplassen først. En time ut i samtalen kom den, sannheten hun ikke hadde sagt til noen før:
– Mannen min slår meg. Jeg vet ikke hvem jeg kan fortelle det til eller hva jeg skal gjøre... Han er så godt likt både blant vennene våre og i menigheten, fortalte hun.

I arbeidet med barn som har trengt hjelp fra barnevernet eller psykisk helsevern, har jeg også møtt den samme klokskapen.
– Jeg forteller ikke hvordan det egentlig er, til noen jeg ikke har tillit til. 
Jente 14 år.

– Jeg sjekker ut om de tåler å høre, hva de skal gjøre noe med det jeg forteller. Om de bryr seg.
Gutt 16 år.  

– Jeg spurte et par studenter som også har gått i terapi hvordan de forholder seg til løgner og sannheter. «De som skal hjelpe meg fortjener ikke sannhetene mine, om de ikke behandler dem verdig.»
Jente, 20 år.

– Selvfølgelig juger jeg når folk ikke bryr seg.
Gutt 19 år.

Når løgner er overlevelse
Det er særlig sannhetene om vonde krenkelser, eller sannhetene om situasjoner der vi har såret andre, det kan være vanskelig å dele med andre. Vi er redde for å bli avvist, dømt eller utestengt. Ikke bli elsket.

Noen ganger må vi se at løgner er forsøk på overlevelse, eller beskyttelse av oss selv eller mennesker vi er glad i.

Som jenta som sa at pappaen slo henne, sannheten var at han slo mamma, men hun ønsket å beskytte henne og ta på seg ansvaret.

Og da snakker jeg ikke om de løgnene eller konspirasjonsteoriene som lages for å splitte, hevde seg selv, skade eller forføre andre. De er fordervende for den som lager dem, for relasjoner og for samfunnet. Slike løgner skal avsløres. Og innenfor disse løgnene er det ikke snev av sannhet. Den må søkes. Jeg presiserer at denne spalten handler om løgn og sannhet i menneskemøtearbeid.

Når oppstår løgnene og hvorfor?
En løgn er en usann påstand fremstilt som en sannhet. Løgn er ikke det motsatte av sannhet. Løgnens motstykke er oppriktighet, eller ærlighet.

Jeg ønsker å invitere til å undersøke hvorfor en løgn blir til. I våre egne liv. I livene til dem vi møter. Dem vi skal hjelpe. Det kan kanskje gi økt forståelse. Noen ganger må vi prøve å forstå løgnens opphav.

Løgn bygger aldri godt, selv når den oppstår i forsøk på å beskytte oss selv eller andre, men nettopp derfor må vi ikke avfeie den.

Vi må forsøke å vinne tillit til å komme inn til noe som er sant. Og være nådige nok til at sannheten kan komme fram. Samme hvor vond den er. For den kan være befriende – selv når den er smertefullt.

Også i profesjonelt arbeid med mennesker dukker løgnen opp. Den er ikke alltid lett å avsløre. Løgn for å overleve, løgn for å flykte, løgn for å stikke av fra virkeligheten.

Vi har direkte løgner, der folk forteller ting som overhodet ikke er sant. Så har du overdrivelser, som svekker eller forsterker en historie. Den tredje er den subtile løgnen. Der du ikke kan tas i løgn, fordi du skyter det inn under en annen forklaring. For eksempel: «Det er ingen i klassen som mobber meg.» Nei, for han som mobber vedkommende går i parallellklassen.

I terapirommet, i fosterhjemmene, på pauserommene og på barnevernsinstitusjonene, har jeg hørt ansatte beskrive barn og unge på følgende måte:
– De lyver og manipulerer. Vi kommer ingen vei. Hvordan kommer vi videre fra denne beskrivelsen til tillit?

Løgn er løgn, men skal vi komme nærmere sannheten, må vi undersøke hvorfor løgnen oppstår, hvilken hensikt den har.

Psykologspesialist og fagleder ved RVTS Sør, Heine Steinkopf, sier det slik:
– Når hjelpere begynner å distansere seg og beskrive barnet som løgner, det kan ha å gjøre med opplevelse av avvisning. «Barnet stoler jo faktisk ikke nok på meg til å være oppriktig.» Det kan oppleves vondt, som en avvisning. Mange voksne reagerer med sinne eller frustrasjon når de opplever seg avvist av barn.

Beskyldning eller påpekning av løgn kan handle om egen frustrasjon (affekt). Mens andre ganger kan det handle om at vi er opptatt av å være sannferdige (en kulturell verdi), og at vi må oppdra barn til sannferdighet (kulturelle ideer om oppdragelse).
 Heine Steinkopf

– Vi må bare aldri glemme at vi som hjelpere har et ansvar i møte med barnet, for å skape den tillit som fremmer sannferdighet, forteller han.

Når det gjelder opplevelse av ting og følelser vi har i møte med hendelser, kan det være ok å si: «De følelsene er sanne for deg, men ikke for meg.» Individualismen rygger for sannheten, men favner lettere sannhetene. «Noe er sant for deg og noe annet er sant for meg,»

Men det finnes situasjoner der det faktisk må søkes mot sannheten, ikke sannhetene. Der vi må forholde oss til fakta, ikke opplevelser av virkeligheten. Når et menneske for eksempel utsetter et annet menneske for et overgrep, er det ulovlig. Det hjelper ikke at den som utfører overgrepet sier – det var sant og riktig for meg.

Sant landskap, rett hjelp

Det er ofte når vi sammen kommer inn til livet sånn det er, inn i et sant landskap, at den rette hjelpen kan gis.

Det er først når vi kommer inn til sannheten på godt og vondt, at vi kan gi rett hjelp, bety en forskjell. Flere studier fra inn- og utland forteller oss at vi lyver flere ganger til dagen. Løgnen er altså en del av virkeligheten – og vi må lære oss å forholde oss til den. Og finne veier til sannheten. Til å være sanne, leve sant og søke sannhet.

Vi kan i møter med barn og unge ikke avvise dem som løgnere, før vi har gjort alt vi kan for å skape tillit nok, vise varme og nåde nok til at vi gir plass for sannhetene de ønsker å formidle.

Som profesjonelle menneskemøtere har vi ansvar for å forsøke å være på en måte som hjelper andre til å tørre å møte og formidle vonde sannheter.

Det kan være godt å få delt en vond sannhet
Og så må vi aldri glemme at samme hvor vond sannheten kan være, setter det i gang noe bra å få det formidlet, og heller møte det vonde, dele det med noen. Det kan sette oss fri, selv om det er smertefullt. Veien til å bli integrert og klare å kjenne glede, er ofte smertefull.

I et prosjekt møtte jeg «Øyvind». Han hadde båret på en løgn i mange år og først da han ble 20 år, bestemte han seg for å fortelle foreldrene sine. De trodde han hadde det godt på skolen og i fritiden. Men han hadde blitt mobbet fra første til tiende klasse.
– Jeg er blitt mobbet i alle år på skolen. Da jeg var 15 år, forsøkte jeg å ta livet mitt, sa det ikke til noen, men nå har jeg det bedre, fortalte han.
Sannheten fikk foreldrene til å bryte sammen.
– Hvorfor har du løyet og sagt du har det bra?
– Fordi jeg følte meg skamfull og ville ikke gjøre dere lei dere.

Men etter dette har de fått et nærere forhold, forteller Øyvind, – fordi det er sannere.

Det er jo ikke lett å få det vi trenger om vi ikke sier hvordan vi har det.

I godt menneskemøtearbeid er det fint å lære oss å spørre når vi tror eller vet noen lyver: «Hvorfor lyver barnet, ungdommen, den voksne?» Vi må ikke fjerne oss eller avvise, vi må gå nærmere. Til vi sammen finner et sannere bilde. Som kan åpne veier til at vi blir litt friere.  

Det er det vi ønsker, ikke sant?

Relaterte artikler
Siste nytt