Hopp til hovedinnhold

Vår innerste menneskelighet

Vår innerste medmenneskelighet er vår beskyttende ømhet for det vergeløse barnet. Vår innerste medmenneskelighet er robust. Vi er til og med vaksinert av evolusjonen som ga oss en medfødt, reaktiv empati med andre som lider og er i fare; som kommer til vårt vitende. Men før vi får sukk for oss, dukker empati-krymperne opp: ”Tenk på dine egne, vi må bli de strengeste i verden, da er vi typisk norske og gode.” Skriver Magne Raundalen i RVTS Sør Spalten sin denne gangen.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Magne Raundalen

Magne Raundalen
Barnepsykolog
19.01.2017, kl. 12:33



Vår beskyttende ømhet for det vergeløse barnet.

Jeg avsluttet min skrivning i det gamle året med å si at vi lever i en nasjon som er skadet i sin innerste medmenneskelighet. Vår innerste medmenneskelighet definerte jeg som vår beskyttende ømhet for det vergeløse barnet. Jeg påsto at vårt lille land var blitt skadet og splittet ved at vår ømhet for de skadeskutte barna i Syria hadde måttet vike for beskyttelsen av nettopp Lille Norge.

Det er mange som har bedt meg skrive mer om hvorfor jeg mener at vår beskyttende ømhet for det vergeløse barnet kvalifiserer til å bli kalt vår innerste medmenneskelighet. Og at den kan bli skadet. Det vil jeg.

Jeg tenkte, så langt tilbake i livet jeg kan huske, og jeg tenker nå hver dag, at mennesket er den mest omsorgsfulle skapning på jord. I mitt lange liv som barnepsykolog har jeg reflektert over hvordan vi ble det omsorgsfulle mennesket. Og svaret mitt har holdt stand, men med stadig nye nyanser og argumenter: Vi ble den mest omsorgsfulle skapning på jord for at det hjelpeløse og vergeløse barnet skulle overleve. Biologer føyer til at vi måtte fødes så hjelpeløse og uferdige fordi vår hjerne, vår overlegne intelligens, fikk prioritet med det resultat at vi måtte fødes før hodet ble for stort. Mødre og jordmødre kan fortelle at evolusjonen fant ut dette i siste liten!

Det ble ikke tilstrekkelig for overlevelse for den hjelpeløse ved tildeling av mega-doser med morsomsorg. Først fordi vergeløsheten var så langvarig, og fordi nye vergeløse kunne ankomme før den første kunne gå! Evolusjonen ga derfor full pakke til far, kommanderte familien rundt til ansvar, bistått av slekt og klan og storgruppen. Vi ble det eneste pattedyret på jorden med omfattende, organisert omsorg for de lengevarende vergeløse, ofte betegnet som familien. Selv om familien kunne ha forskjellige velfungerende former, som hos nomader eller for kibbutzbarn som overnattet i barnehagen, fikk vår innerste medmenneskelighet oftest familien som hovedarena. Skapt av den store nødvendigheten: Årelang næromsorg for det vergeløse barnet.

I mitt lange perspektiv med familien alltid i fokus, forekommer ikke vår innerste medmenneskelighet og omsorgskapasitet som spesielt sårbar. Tvert om forekommer den meg både omfattende og ekspansiv. Den kan romme mange andre enn de nære, og de nokså nære, biologiske bånd til avkom; de bånd som i utgangspunktet skapte den.

Slik jeg tenker er ikke det mest skjøre og sårbare på innsiden, der vår innerste medmenneskelighet ble skapt og lagret og videreført. De store farene for omsorgssvikt levde sitt skadeliv på utsiden. I det livet vi måtte leve med sammen med de vergeløse. Og da vet vi om en rekke faktorer, som hører hjemme på mitt barnepsykologiske bord. Da handler det om fagkunnskapen om faktorer som kan forstyrre, redusere, svekke og faktisk ødelegge mulighetene for å utøve god nok omsorgspraksis etter oppskriften fra evolusjonen; eller fra Gud som noen vil si. Barneperspektivet blir ikke dårligere av at man tror at det egentlig kommer fra det høye. Kanskje i regi av evolusjonen?

Noen vil nok stusse over at jeg plasserer så mye av de vergeløses utsatthet på det jeg kaller utsiden. På livsbetingelse.

Jeg tenkte og tenker slik: Barnet blir født på den lille scene med far, mor, andre nære, og etterhvert fikk de fleste søsken. De blir født på scenen hvor manuskriptet til «forestillingen» allerede er skrevet, og babyene blir ført opp på rollelisten med omsorgsgarantier fra vår innerste medmenneskelighet lagret hos foreldre, slekt og klan. Men som vi alle vet, er de aldeles ikke upåvirket av krefter og hendelser på utsiden, på det jeg kaller Den Store Scene, dit barna selv skal for å etablere sine egne, nye omsorgsscener når tiden er inne.

Det er den lille scene som er sårbar. Når de voksne slåss på scenen. Når omsorgspersonene er ruset. Syke. Hvis noen nære dør på scenen. Om krigen kommer, og de må forlate den trygge scene, med tre vesker og to barn og ett i magen. På en tilhenger på vei fra Kosovo til Montenegro eller sammen med en million fra Rwanda til Kongo. For å etablere den lille scenen der.

Det medfødte omsorgsprogrammet på innsiden er det samme, men den lille, gode syriske scene omgitt av besteforeldre, slekt og venner i fordums Aleppo, blir annerledes både i rom og innhold sammen med mamma og pappa i et iskaldt telt i en flyktningleir i Libanon eller i Tyrkia. I en desperat kamp for å overleve, særlig hvis vinteren blir kald.

Det egentlige manus for oppføringen på den lille scene, var at barna med de nære skulle lære «den lille tradisjon», som den fremragende, danske psykologen Dion Sommer har uttrykt det, for gradvis å bli kompetente deltakere på «den store tradisjon» der ute. Hva blir manus når familiens lille scene er flyttet fra et sønderbombet Syria til et flyktningmottak i Norge, og nå med bare to personer i hovedrollen med utsendelse hengende over hodet. Og manus skrives nå på norsk. Og Regjeringen sier: Hør her folkens der ute, vi ved det norske teateret går på scenen i julen i bunad rundt juletre, og vi norske sitter stolt og spiser vår kålrabistappe og vår svineribbe. Så mye dere vet det!

Noen flyktninger er heldige og får utfolde barneomsorg med støtte fra utstrekkende naboer og gode myndigheter i Ålesund. Jeg velger meg som eksempel hjembyen til min helt, jordmoren Elizabeth Hoff, som styrte omsorg og hjelp til de aller mest vergeløse i Aleppo. Til siste stund. Men selv der i selveste Ålesund, oppdager de som er på flukt at noen blant oss er skadet i sin innerste medmenneskelighet. Og allerede nå gruer de seg til Den Store Valgkampen, som de har fått mer enn forsmak på, fordi de skadelige skadde kommer helt inn på deres lille scene. Fordi de som har flyktet hit, nå kan mer norsk og ser på Tv og lytter til DAB-radio. Og noen forteller dem at Ålesund er som et sykehus for deg, du kan ikke bo her når du er utenfor fare. Da skal du utskrives, eller utsendes som det heter. Kanskje sitter de med sine små vergeløse på fanget og kjenner knivstikkene jage gjennom den innerste medmenneskelighet.

Jeg tilgir dem ikke, de der ute, for de vet hva de gjør.

Vår innerste medmenneskelighet er robust. Vi er til og med vaksinert av evolusjonen som ga oss en medfødt, reaktiv empati som omfatter andre som lider og er i fare; som kommer til vårt vitende.

Men før vi så å si får sukk for oss, dukker empati-krymperne opp: tenk på dine egne, vi må bli de strengeste i verden, da er vi typisk norske og gode. Og verner vår velferdsstat. De prøver seg til og med politisk baby-språk: Alle kan ikke komme til oss!

De er farlige. De kan skade oss. Vi må verge oss, for de går løs på vår innerste medmenneskelighet, vår ømhet for alle vergeløse barn.

Slipp dem ikke inn!

 

Selvdårlighetens pris

Musvåken gjør seg ingen bebreidelser

Skrupler er ukjente for den svarte panteren

Pirajaene tviler ikke på sine handlingers

rettmessighet.

Klapperslangen godtar seg selv uten forbehold.

 

En selvkritisk sjakal eksisterer ikke.

Gresshoppen, alligatoren, trikinen, bremsen

Lever som de lever, og er tilfreds med det.

Hundre kilo veier spekkhuggerens hjerte,

Men i andre henseender er det lett.

Intet er mer dyrisk

Enn en ren samvittighet

på denne tredje planet fra solen.

- WISLAWA SZYMBORSKA - Nobelprisen 1996

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar