Farmor døde to ganger

Jeg kjente aldri min biologiske farmor. For meg har hun alltid vært en litt mystisk figur. Jeg er oppkalt etter henne og har fått høre at jeg likner på henne. Jeg ser det også selv på et av de få bildene som finnes av henne. Hun døde dessverre lenge før jeg ble født. Hun døde allerede da min far bare var åtte år gammel. Nå er han åtti. Min far og jeg har snakket mye sammen i det siste om hans mors død og hendelsene knyttet til dødsfallet.

Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Anne Kristine Bergem

Anne Kristine Bergem
Psykiater
12.01.2021, kl. 00:30



Farmor led av en alvorlig sykdom den siste tiden, og var innlagt på sykehus da hun døde. Farfar besøkte henne på sykehuset. De tre barna fikk ikke være med, og måtte sitte på en benk utenfor sykehuset mens farfar tok farvel.

Plutselig var de tre barna morløse.

I dag vet vi at det er viktig for barn å være med på besøk på sykehuset, både når foreldre er syke og også for å ta farvel.

Vonde hendelser skjer like mye i livet til barna som i livene til de voksne.

Barna trenger å inkluderes sammen med trygge voksne. Det er helt normalt å være lei seg når noen dør. Sinne, tristhet og sorg er naturlige følelser, men kan kjennes overveldende for et lite barn hvis det ikke er trygge voksne tilstede som kan tåle følelsesutrykket og som kan tilby nærhet og trøst.

Jeg har hørt folk si at man var mer vant til døden før – i «gamle dager». Det kan hende barn opplevde at flere av deres nærmeste døde da enn nå. Det er ganske sannsynlig, ettersom sykdommer var mer dødelige før, og mange sykdommer det i dag finnes behandling for var sykdommer mennesker døde av tidligere.

Det at hendelser skjer flere ganger, særlig vonde hendelser, gjør ikke at barn blir mer «vant».

Det er dessverre slik at å oppleve vonde hendelser snarere legger seg oppå hverandre, slik at totalbelastningen blir større. Skal man unngå at belastningene fører med seg psykisk helseskade, trengs mye og god støtte og oppfølging. Ikke minst trenger barn å få muligheten til å snakke om det som er vondt, både hendelsene og alle følelsene som dukker opp i forbindelse med det som har skjedd. Og så trenger man at følelsene og reaksjonene blir anerkjent av de voksne omkring.

Da min far var barn og mistet sin mor, var det ingen som snakket med barn om døden. Det ble heller lagt vekt på å unngå slike temaer.

Min far opplevde å miste moren sin på nytt da huset etter kort tid ble ryddet for alle hennes personlige effekter. Også bilder av henne og brudebildet av foreldrene ble fjernet uten et ord. Hun ble bokstavelig talt forsøkt ryddet ut av livene til de etterlatte. Hun ble heller ikke snakket om. Barna forstod kanskje ikke alt som skjedde, men vi kan være ganske sikre på at barna skjønte at de ikke skulle snakke om moren.

Barn er lojale mot voksne, og de vil gjerne at voksne skal være fornøyd med dem.

Når voksne ikke snakker om død og sykdom, gjør ikke barna det heller. Men det betyr ikke at de ikke tenker og føler, bare at de blir ensomme med tankene og følelsene sine.

Min far mistet moren sin da hun døde. Han mistet henne på nytt da hun forsvant som et menneske de kunne snakke om og minnes sammen. 72 år etter at hun døde lever savnene fremdeles.

Vi vet mer i dag enn de gjorde for nesten 80 år siden, men det er fremdeles barn som opplever å ikke bli inkludert når sykdom, død eller andre livhendelser rammen familien.

Død og sykdom er en del av livet, også av barns liv. Voksne kan ikke skåne barn for det som skjer uansett hvor hardt de prøver og hvor høyt de ønsker det.

Det voksne kan gjøre, er å vise at de er tilgjengelige og tilstede for å håndtere livet sammen med barna.

Siste nytt