Når kjærligheten til rusen oppleves sterkere enn kjærligheten til andre mennesker

«Jeg skal gi deg kjærlighet, velvære, ro, trygghet til å være med andre, spenning og moro, mulighet til å nå dine drømmer, og fri fra jag og mas.» Vennlig hilsen, din venn Rusen.

Illustrasjonsfoto: Danny G, Unsplash.com
Illustrasjonsfoto: Danny G, Unsplash.com
Pål Solhaug

Pål Solhaug
Spesialrådgiver
27.11.2020, kl. 02:30


For å hjelpe mennesker som har funnet, eller er i ferd med å finne, «kjærlighet» i rusen, må vi anerkjenne og forsøke å forstå kraften i det rusen tilbyr.

Det er da vi kan begynne et arbeid med å gi dem alternativer til rusen – og de kan erfare at vår kjærlighet til dem kan romme slike alternativer.

Denne artikkelen skal handle om ungdommer som erfarer at rus gir dem noe de opplever andre mennesker ikke kan gi dem. Eller sagt på en annen måte; hvordan kan vi tenke om hjelp til mennesker som har forelsket seg i, eller allerede elsker, ulike former for rusmidler?

Når kjærligheten til rusen oppleves sterkere enn kjærligheten til andre mennesker, kan vi tørre å tenke tanken at det er kjærligheten som også kan få dem ut av rusproblemene?

Mange av oss som arbeider med ungdommer med ulike utfordringer blir tidvis rådville og usikre i møte med rusbruk, kanskje fordi en del av rusens «vesen» er bagatellisering, unnvikelse, å plassere skylden på andre, og at vi som står på utsiden «ser at» rusen gir dem noe vi gjerne skulle klart å gi.

Kanskje er dette et av de største fagutviklings-spørsmålene for dere som arbeider i ulike sammenhenger, der dere skal hjelpe ungdommer med til dels store rusproblemer:

Hvordan kan vi bidra til at Kjærligheten til mennesker kan overgå Kjærligheten til rusen?

Vonde livserfaringer og sterke smerteuttrykk
Vi vet godt at krenkelseserfaringer påvirker hvordan mennesker formes, noe blant annet Kirkengen og Næss beskriver på en nydelig måte i boka; Hvordan krenkede barn blir syke voksne. Erfaringer fra å ha blitt utsatt for omsorgssvikt, vold, overgrep, mobbing eller utestengelse bidrar gjerne til at den enkeltes kropp «sier» at andre mennesker ikke er til å stole på, eller til og med er farlige.

Når hele kroppen sier det, så vil det ikke oppleves behagelig og belønnende å være sammen med andre mennesker, snarere tvert imot vil det kunne være skremmende.

En av fellesnevnerne til ulike rusmidler er at de virker inn på noen av de samme systemene i sentralnervesystemet vårt som det kontakt og samvær med andre mennesker gjør.

For eksempel belønningssystemet vårt, som jo egentlig er vår evne til å oppleve behag og gode følelser.

Jeg har i min yrkeskarriere vært så heldig å få jobbe tett på, og bli godt kjent med både ungdommer og voksne som både har ødelagt, men også reddet livet ved bruk av rusmidler. En fellesnevner i forhold til hva de har lært meg er at vi som hjelpere aldri må undervurdere kraften i de ulike legale og illegale rusmidlene, spesielt for unge som strever med tidlige livserfaringer og krenkelser.

I boka Social: Why Our Brains Are Wired to Connect, argumenterer Matthew Liebermann for at grunnleggende sett kan det se ut som vårt behov for å koble oss på andre mennesker, være en del av flokken, er enda mer avgjørende for oss enn behovet for blant annet mat og husly. Hva da når disse helt grunnleggende behovene er blitt forstyrret, fordi man har erfart gjennom et stort register av krenkelseserfaringer at andre mennesker er «farlige», og virkestoffene i rusen gir det samme velbehaget som vi opprinnelig kjenner ved godt samvær med andre mennesker. Da blir rusens effekt god! Da kan også vi som ikke har disse erfaringene kanskje begynne å ane virkningen som rusmidler kan gi mennesker med slike erfaringer. Lite kan da overgå følelsen av det velbehaget rusen gir.

Når man også etter den første forelskelsen i rus, prøver andre rusmidler som gir mer behag, og som kan hjelpe til slik at en tør være sammen med andre, at en får sove, at en får følelsen av ro i kroppen, at en orker å komme seg ut av senga, så er det veldig forståelig at rusen får stor plass hos mange.

Det betyr at vi kanskje må anerkjenne den andres kjærlighet til rusen, uten å gå på akkord med ønske om å vise de en annen vei til å håndtere livets utfordringer.

Et spekter av hjelpetiltak
Ofte har mennesker som har forelsket seg i rusen flere ulike smerteutrykk. For oss som står rundt og opplever at livet til flotte mennesker ødelegges, samtidig som de uttrykker at det går bra, er det ofte en fellesnevner: Vi kan kjenne oss «maktesløse», og jo mer maktesløse vi opplever oss i hjelperrollen, jo enklere løsninger for å hjelpe tenderer vi til å se etter.

Det har blitt forsket mye på ulike metoder, eller såkalte evidensbaserte intervensjoner, uten at noen metoder utmerker seg i særlig større grad enn andre. Det gjør derimot relasjonen mellom hjelper og ungdommen. Og kanskje viktigst, som Norcross og Lambert tydeliggjør i «A new therapy for each patient: Evidence‐based relationships and responsiveness»,  at ulike klienter trenger ulik tilnærming og ulike relasjoner. Metodene i seg selv er altså ikke løsningen, men kan gi oss et noe utvidet repertoar i møte med mennesker som strever med rus. I spekteret av hjelpetiltak for å hjelpe ungdom med begynnende rusproblemer kan vi tenke oss at det går en skala fra fysisk hindring og bruk av tvang, til kun forstålse og anerkjennelse over hvorfor han/eller hun bruker rusmidler.

I dette komplekse landskapet ligger nok løsningen for forskjellige mennesker på ulike steder på denne skalaen, og til og med i begge ender. Det er det som gjør det så utfordrende å hjelpe, men samtidig også gjør det så spennende og meningsfullt å kunne være bidragsyter i andre menneskers endringsarbeid.

En mestringsstrategi
Det gir mening å tenke at rusmiddelproblemer er en mestringsstrategi hos den enkelte, og det kan også være nyttig å forstå rusproblemer ut fra minst to helt ulike spor:

  1. Rus som hjelp til å håndtere livets utfordringer.
  2. Rusens helt egen dynamikk med alt det kan medføre av tvangsmessig bruk, virkninger og bivirkninger.

Det betyr at vi som hjelpere også må forholde oss til disse ulike «sporene».

Ett sted å begynne kan være å tenke at vi ønsker å «konkurrere med rusen» i møte med ungdommen.

Vi skal altså bidra til å tilby noe som på sikt oppleves bedre og mer meningsfullt enn det rusen gir. En huskeregel kan da være å tenke på hva rusen lover. Den lover blant annet ro, glede, harmoni, tilhørighet, mestring og kjærlighet.

Disse elementene, med mer, må vi kunne skape i mellommenneskelige relasjoner. Det krever en bred og solid menneskemøtekompetanse. Denne menneskemøtekompetansen begynner med en grundig indre reise i oss selv, sammen med kollegaer og eventuelle samarbeidspartnere.

Vi må utfordre oss selv på hvilke holdninger vi selv har til bruk av rusmidler, hvordan vi bruker rusmidler, og hvilke grunnsyn som styrer oss som mennesker. Hva du selv mener hjelper – og ikke hjelper – kan sette deg på sporet av hva som kan være hensiktsmessig å gjøre for å hjelpe ungdommene.

Den tydelige kjærligheten
Gode knagger til å lete etter hva som hjelper kan vi blant annet finne i et begrep man har brukt i deler av rus-sektoren i lange tider; «Den tøffe Kjærligheten» - eller kanskje vi kan kalle det «Den tydelige kjærligheten», for det er nettopp tydeligheten, forutsigbarheten og ærligheten som ligger i det begrepet som gir mening i en slik sammenheng.

Den tydelige kjærligheten er den kjærligheten som gjør at vi våger å sette grenser, lage strukturer, ha forventninger, og til og med stille tydelige krav, samtidig som den andre kjenner at vi genuint bryr oss.

Det er ikke så langt unna det den danske psykologen Susan Hart beskriver som strukturell og relasjonell makroregulering. Ifølge Hart er denne makroreguleringen en forutsetning for å få til gode menneskemøte-øyeblikk hvor man i sammen kan bygge gode relasjonelle erfaringer.

En annen forutsetning for at den «tydelige kjærligheten» skal kunne bidra til hjelp er at man som menneskemøter har et grunnsyn som sier at det er ikke mangel på vilje som gjør at ungdommen bruker rusmidler for å mestre livet, men mangel på ferdigheter. Ofte mangel på relasjonelle og emosjonelle ferdigheter om vi kan kalle det det. En slik grunnholdning vil bidra til at vi blir opptatt av å styrke ungdommenes ferdigheter på disse områdene.

Å være aktivt påkoblet andre mennesker, oppleve en følelsesmessig samstemthet, empati og at den andre kan se verden fra deres perspektiv, er noe disse ungdommene ofte har manglet. Kanskje er det også derfor dette er det mange av ungdommene som sliter med rusmiddelutfordringer, har behov for å øve på. Det å være i sammen med andre mennesker på måter som gir velbehag, uten bruk av kunstige midler som rus.

For å kunne øve opp denne evnen trenger ungdommene først og fremst mennesker rundt seg som er sammen med dem på på gode måter.

De trenger også å vite hva som forventes av dem, og hva de kan forvente av oss. Sagt på en annen måte; forutsigbarhet, trygghet, og gode relasjoner.

Kjærlighetsøyeblikkene
Ungdommer som bruker rusmidler kan ha mange erfaringer med grenseoverskridende oppførsel fra andre, med seg. Da kan det være vanskelig å vite hva som er greit og ikke greit i menneskemøteøyeblikk, det må da erfares og læres. Dette kan også være vanskelig for hjelpere: Hvordan vise kjærlighet uten å tråkke for nær, eller holde for stor avstand slik at det oppleves distansert og fjernt?

Når vi snakker om kjærlighet i sammenhenger der vi skal hjelpe andre, snakker vi ikke om kjærlighet i tradisjonell forstand, som å elske noen. I en hjelperelasjon er det nyttig å tenke at kjærlighet handler om å gi, koble seg på, lage bånd, gå nær og å bevege seg inn i et felleskap hvor en genuint bryr seg om den andres ve og vel, slik Anette Andersen skriver om i artikkelen; Kan Kjærligheten profesjonaliseres?

Å få dette til med ungdommer som ser ut til å «foretrekke» rusmidler framfor voksenkontakt, er utfordrende.

Vi må prøve å skape det Barbara Fredrickson kaller små kjærlighetsøyeblikk – mikroøyeblikk av positiv gjenklang mellom oss og ungdommen. Det være seg ved å oppleve at vi gleder oss over noe i sammen, at vi har felles fokus på noe, at vi deler en felles opplevelse – ofte rett og slett å gjøre hyggelige ting sammen.

Når ungdom skal erfare hvordan det er å være sammen med andre på gode måter uten bruk av rusmidler trenger de å erfare slike små kjærlighetsøyeblikk fra voksne som vil dem vel, som ønsker å bidra til et liv uten bruk av rusmidler.

Ofte kan det synes som om nettopp dette er det vanskeligste – å være naturlig sammen med andre mennesker på en måte som oppleves behagelig.

Den kanadiske psykologen og forskeren Bruce Alexander sto bak de etterhvert så kjente «RatPark»-eksperimentene. Disse eksperimentene viste at det primært sett ikke er det kjemiske behovet for rusmidler som styrer utviklingen av rusproblemer, men heller fraværet av sunne gode relasjoner til andre. I boka The Globalization of Addiction: A Study in Poverty of the Spirit argumenterer Alexander for at en definisjon av avhengighet derfor er: «et desperat forsøk på å «få seg et liv», mens man strever mot å oppleve en tilhørighet i et sosialt akseptert felleskap som bidrar til å opprettholde ens velvære og identitet».

Med en slik forståelse av avhengighet, ibakt kunnskapen om hvordan krenkelseserfaringer former oss, forsterker det betydningen av at det er nettopp trygge relasjoner til andre mennesker som vi ønsker å bygge i møtet med ungdommene, og da er alle sammenhenger de er i, viktige.

Vanlige omgivelser som endringsarena
Howard Bath minner oss om at det unge som strever ønsker seg aller mest, er å være en del av de naturlige sammenhengene andre er en del av – de ønsker å være «normale», selv om det de viser «sier noe annet».

Det minner oss igjen om å legge til rette for at disse ungdommene bør få erfare gode menneskemøteøyeblikk i så vanlige omgivelser som mulig. For at det skal lykkes bør vi som hjelpere legge til rette for måter å være sammen på hvor det er forventninger til en felles gjensidighet og respekt for hverandre. For eksempel gjennom forventning om rusfrihet ved deltakelse på ulike aktiviteter.

Det som ikke bør følge etter brudd på slike forventninger er for eksempel direkte konsekvenser om å miste muligheten igjen. En mye mer konstruktiv tilnærming vil være å være nysgjerrig på hva som sto i veien for å innfri forventningene, og i samarbeid med ungdommen lete etter andre løsninger på det til neste gang. For eksempel; hvordan kan vi sammen gjøre det trygt nok, slik at du ikke trenger å bruke rusmidler for å komme neste gang?

Det er her vi må lytte og ta til oss ungdommenes forlag for vi eventuelt bidrar med gode ideer som kan styrke mulighetene for at ungdommenes forslag kan lykkes.

En slik tilnærming beskriver Stuart Ablon og Alisha Pollastri på en veldig god måte i sin bok, The School Disipline Fix.

Jeg har de siste årene vært så heldig å arbeide med fagutvikling sammen med svært dyktige fagfolk ved CRUX Kalfaret og CRUX  Verksgata Behandlingssenter. De har med sin varme og nestekjærlighet inspirert til å fortsette å bidra til fagutvikling i tjenester som arbeider med ungdommer/unge voksne med store rusproblemer og andre smerteuttrykk. Noe av det som har inspirert, er en viktig setning i CRUX sin virksomhetside:

«Vi tror på kraften i gode relasjoner der det faglige og vanlige virker sammen».

Og kanskje ligger mulighetsbildet nettopp i dette sitatet, eller for å trekke det enda litt lenger: Det er det vanlige som er det faglige. Vi må bare definere hva som er det vanlige, fordi det er ikke opplagt. Det vanlige bør være å se mulighetene i de naturlige sammenhengene ungdommene er i, og justere måten vi er sammen på, ut fra ungdommens ferdigheter emosjonelt og relasjonelt.

Da er en reflektert og tydelig kjærlighet en god hjelp til å holde tunga rett i munnen når vi skal legge til rette for at ungdommer skal øve seg opp på å kjenne både behag og ubehag i møte med andre mennesker, uten at rusmidler trenger å være et «ønsket hjelpemiddel». Da må vi som hjelpere både utfordre og være nær, vi må våge å gi av oss selv, og tørre å stille forventninger til ungdommen. For å lære seg å relasjonere trenger ungdommen erfaringer både gjennom dette og gjennom små kjærlighetsøyeblikk.

Det er først når de positive erfaringene ved å tåle både behag og ubehag overgår rusens løfter vi har vist at kjærligheten til mennesker kan bli større en kjærligheten til rusen.

Artikkelen er skrevet med inspirasjon fra følgende kilder:
Ablon, J. &. (2018). The scool dicipline fix. Changing Behavior Using The Collaborative Problem Solving Approach. New York, London: W.W. Norton & Company.

Alexander, B. K. (2010). The Globalization of Addiction: A Study in Poverty of the Spirit. Oxford University Press.

Andersen, A. (2018). Kan kjærligheten profesjonaliseres. Retrieved from www.rvtssor.no: https://rvtssor.no/aktuelt/227/horer-kjaerlighet-hjemme-her-/

Bath, H., & Seita, J. (2018). The Tree Pillars of Transforming care. Trauma and Resilience in the Other 23 hours. UW Faculty of Education Publishing.

Frederikcson, B. (2013). Love 2.0 - Kjærlighet i nytt lys. Flux Forlag.

Hart, S. (2020). De følsomme relationer. Neuroaffektiv udviklingspsykologi for pædagoger. . København: Hans Reitzels Forlag. .

Kirkengen, A., & Næss, A. (2015). Hvordan krenkede barn blir syke voksne. 3. utgave. Universitetsforlaget.

Lieberman, M. D. (2015). Social: Why Our Brains Are Wired to Connect. Oxford University Press.

Norcross, J. C. (2011). Psychotherapy relationships that work: evidence-based responsiveness (J. C. Norcross Ed. 2 ed.). . New York: Oxford University Press.

Norcross, J., & Wampold, B. (2018). A new therapy for each patient: Evidence‐based relationships and responsiveness. Clin. Psychol.(https://doi.org/10.1002/jclp.22678), pp. 1-18.

Relaterte artikler
Siste nytt