KamuflasjeFlokkene

Du er en del av en flokk, men flokken gir deg ikke det du trenger. Flokken kamuflerer behovene dine og klipper av vingene. Det er ikke lett å se at du er utenfor så lenge du tilsynelatende er innenfor. Deri ligger det sårbare og ensomme.

Illustrasjonsfoto: Sammie Vasquez/Unsplash.com
Illustrasjonsfoto: Sammie Vasquez/Unsplash.com
Eva Dønnestad

Eva Dønnestad
Spaltist og fagformidler, RVTS Sør
13.11.2020, kl. 12:03



Det finnes flokker som fanger - og flokker som setter fri. Usunne flokker og sunne flokker. Vi må søke til vi lærer oss forskjellen. Det er ingen skam å forlate et fellesskap som suger livsviljen og gleden fra deg. Men noen ganger har vi ikke et valg. Julen kan bli ekstra krevende for dem som er henvist til en flokk de ikke har det bra sammen med.

Det at du er i en flokk, behøver ikke å bety at du har det bra om menneskene i flokken ikke verdsetter den du er.

Det er ikke like lett å oppdage ensomheten i noe som er definert som et fellesskap. For å oppdage det genuine i hvert menneske – deres savn og ønsker, må vi kanskje gå litt nærmere. Det kan handle om å se det mennesker ikke sier. Det kan si alt.

Kamuflasjeflokk er en flokk som ikke gir deg det du trenger. Som kamuflerer behovene dine og dekker over at du er ensom. 

Du er innenfor, men kjenner deg utenfor.

Fordi det å kjenne tilhørighet er så viktig for oss, kan det til tider overskygge hvilke verdier som er i flokken vi er en del av. Det kan bli tilhørighet på ville veier. Mennesker rundt deg tror at du er i gode relasjoner og blir verdsatt i et fellesskap. De ser ikke hendene som rekkes ut. Hører ikke skrikene om kontakt. Slike fellesskap der mennesker ikke fellesskaper eller kjenner tilhørighet, hindrer ikke bare livsutfoldelse og utvikling, men kan fort bidra til ensretting, uniformering og utvisking av egenverd.

FamilieFlokken
Ekstra utfordrende kan det bli når den flokken som kamuflerer, er de nærmeste du omgås, familie og pårørende. Vi har et særlig ansvar for å oppdage barn og unge som er i kohorter eller flokker de ikke har det bra i. Det kan være familier preget av vold eller rus. Der mor eller far som er psykisk syk.

Vi må ha øynene åpne, kanskje er det rom for to barn til på turen?

Men vi voksne trenger også påfyll av hvile og glede i julen, for å kunne stå i de utfordringene de møter i arbeidet sitt til vanlig. Om vi er i flokker som tapper og utsletter mer enn de gir, kan det bli en klaustrofobisk juleferie.

I denne Covid19- tiden er en del av de fellesarenaene som gir mennesker pusterom og kobler oss på større flokker, tatt fra oss.

Vi leter etter nye måter å nå hverandre på, være sammen på.

VingeklippFlokker
At mennesker organiserer seg sammen,  kan gjerne bli til en organisasjon eller kohort om du vil, men det behøver ikke å bety at mennesker kjenner fellesskap eller sunn tilhørighet. Fellesskap er der du kan bli verdsatt som du er, kan dele og bidra. Det kan være med andre mennesker enn dem som er i flokkene du er skrevet inn i.

I noen flokker går alle i flokk i den forstand at det ikke blir rom for forskjeller, vingene klippes og uniformeringen begynner. I noen flokker er det for smale idealer som tapper mennesker for sin unike identitet og utforskertrang. Det kan finnes interne koder som gjør at hver enkelt sin autensitet ikke verdsettes og utvikles. Det blir fort noen få felles idealer i væremåte, meninger og livsstil som hele flokken smalner seg inn mot. 

Vi må kanskje våge å se litt nøyere etter og undersøke, bry oss, gå litt nærmere for å finne ut om mennesker er i flokker som er gode.

Det finnes fellesskap som utsletter viljer og tråkker på verdighet. Det finnes fellesskap som gjør mennesker små. Dette er ikke egentlig felleskap, snarere sammensetning av mennesker uten tillit som lim og brobygger mellom seg. Ekte fellesskap rommer menneskene slik de er og stimulerer til å utvikle potensial og dele smerter og gleder.

Åpne vinduer til nye mennesker
Fellesskapene skal bestå en ny prøve med begrensninger i antall og en ny avstand mellom oss. Men fortsatt finnes det mange behov det er mulig å dekke. Om vi er litt oppfinnsomme. 

Det kan skje i klubber, foreninger, menigheter. Det kan være institusjoner, arbeidsplasser eller mer uformelle fellesskap.

I et livgivende fellesskap er det rom for et jeg, et jeg og et du og et vi.

I et livgivende fellesskap oppstår det tillit i relasjoner som gir en stryke vi ikke har alene. Om idealene sluker hvert menneskes individualitet, og det homogene ensrettede tar over, kan mennesker fort miste verdifulle deler av seg selv. Det finnes fellesskap som ikke rommer den menneskelige kompleksitet og livssmerte. Men det finnes også usunne fellesskap som kun rommer smerte, ikke overlevelse og glede. 

Det kan hjelpe å åpne noen vinduer til nye og gamle bekjente - ved å sende meldinger, ringe, foreslå å gå turer – brenne bål i det fri og sette seg to meter fra hverandre.

Vi må være oppfinnsomme, for verdighetens skyld.

Studenten som ikke vil hjem til jul...
Det er to menneskemøter som har inspirert meg til å dyppe pennen og skrive om dette temaet denne gangen. Det ene var en prat med en student som fortalte at han gruet seg til jul. Han ville ikke hjem til jul, for det var ingen god flokk å komme hjem til. Han opplever at samvær med familien sletter ut den han er. Han blir en skygge av seg selv. Faren utsetter han for et enormt prestasjonspress, mobber og stikker. Han føler han må være en annen en den han er. Han slapper ikke av.

«Det verste er at pappa får meg til å føle meg så liten. Angrep er beste forsvar. Fordi han er redd vi skal ta opp hvordan vi har opplevd å ha ham som pappa, stikker han og slenger til moren min, lillebroren min og jeg.

Det som gjør det ekstra ille i år, er at jeg har kjent meg ensom i studiebyen min også. Jeg har gode venner her, men vi har nesten ikke vært sammen. Tidligere har jeg lent meg på studievennene mine og tålt å komme hjem til dårlige relasjoner. Men i år blir dette verre.

Nå er jeg redd for at det jeg har bygget opp av selvfølelse og utholdenhet, skal revne i julen, Jeg vil egentlig ikke hjem. Og dette hadde ingen som kjenner vår familie skjønt noe av, for vi oppfattes som vellykket såkalt. Men hvordan kan noen skjønne at vi ikke har det bra i en familie som alle oppfatter som så bra?»


Terapeut: Jeg er i et fellesskap uten å kjenne fellesskap
Etter jeg skrev «Fellesskapet kan redde verden» for en stund siden, fikk jeg en lang melding på Messenger fra en kvinnelig terapeut på 45 år som gikk i en menighet et sted i landet. Jeg har uten å oppgi navn, fått lov til å gjengi noen setninger av det hun skrev:

«Jeg er aktiv i et fellesskap, en vanlig, mellomstor menighet. Jeg har trodd at jeg hadde venner her. Men da krisen rammet og jeg ble skilt, oppdaget jeg at jeg har brukt mye av min tid på mennesker som i stedet for å møte meg, mener mye om livet mitt og sier de ber for meg.

Jeg har virkelig vært gjennom en livskrise og håpet jo at denne flokken kunne bety noe for meg til jeg faller litt på plass igjen. Men jeg kjenner meg isende ensom og har ingen backup-fellesskap utenom denne menigheten. Jeg har brukt mye av min tid utenom jobb her. 

Men nå raser det for meg, «giveren» som alltid har stilt opp for andre. Noen ganger tenker jeg: Det må da finnes noen her som ser bak fasaden. Som ser at kroppen min blir mindre og mindre. At jeg har det vondt. Jeg har til og med i voksen alder begynt å skade meg selv. Men nei, ingen ser.

Jeg er fastlåst i denne flokken. I en flokk der alle har det bra, uten å ha det. Der idealet er å fremstå som heldige. Det snakkes mye om å ta seg av andre, men ingen møter andres smerte. Denne flokken er alt jeg har og nå kamuflerer den hvem jeg er og hvordan jeg har der for resten av verden. Jeg lengter etter å kjenne fellesskap i et fellesskap.»


Når kamuflasjedraktene faller...

Skal vi vise hverandre respekt, ser vi en gang til.

Forsøker å se innfor bildene av fellesskapene, helt inn til enkeltmenneskene som er i flokken. Se hvordan hvert enkelt menneske har det. Se til vi hører behovene. Invitere til tillit og relasjoner som gir rom for livssmerte og det genialt unike vakre som bor i hvert menneske. 

Det er i relasjoner limt sammen i tillit og bygd på respekt og likeverd, at vi bygger gode fellesskap. Det er ikke lik klesstil, meningsenighet, lik klubbtilhørighet, like språkdrakter eller like fint pussede fasader som fellesskaper.

Lysningen
Det finnes en lysning
innenfor skalkeskjulene
og kamuflasjedraktene

La oss møtes der.


Hvordan kan vi være nær på to meters avstand? Ved å gi ord og vise vennlighet som går rett til hjertet. Sånt blir det gode fellesskap av. På tvers av de organiserte gjengene og klubbene.

Fellesskap er et sted å være hjemme som den du er.

Der du kan gi og motta, dele og utvikle deg. I gode fellesskap kan du gi slipp, slappe av og slippe til – LIVET - i hele sin vemodige, kraftfulle og vakre bredde.
 

 

Siste nytt