Hopp til hovedinnhold

Hva når ingenting hjelper?

Hvordan kan vi være gode menneskemøtere når det kjennes som om ingenting av det vi gjør hjelper? Når alt jeg kjenner er negative følelser for barnet? Når vi selv blir skremt og rystet? Hvordan i huleste kan vi tro på at menneskemøtet skal bidra til forandring når vi først og fremst må sette fysiske begrensninger? Når vi mister innholdet i ordene av syne?

Hvordan kan vi hjelpe og støtte på gode måter når det ikke er nok å være rolig og møte barnas uro med trygghet? Illustrasjonsfoto: Shutterstock.
Hvordan kan vi hjelpe og støtte på gode måter når det ikke er nok å være rolig og møte barnas uro med trygghet? Illustrasjonsfoto: Shutterstock.
Kjell Gustumhaugen

Kjell Gustumhaugen
Miljøterapeut
03.02.2017, kl. 12:28



Traumet vil isolasjon, men leges kun i relasjonen...
Relasjonen er verktøyet for barnas følelsesmessige utvikling...
Som gode menneskemøtere og hjelpere må vi våge å være nære...
Ingen metode er viktigere enn hjelperen selv...
Framtalen av det ikke-perfekte og kraften i det sårbare...
Livsstyrken og meningsdannelsen gjennom påkobling til andre...
Barn kan ikke tenke seg fram til å bli regulert, de må gjøre sanseintegrerende erfaringer...
Time in i stedet for time out...
Hva du har opplevd i stedet for hva feiler deg...


RVTS Sør vil sette hjelpere i stand til å bli gode menneskemøtere. Det gjør de først og fremst ut fra et bredt kunnskapsgrunnlag og med røttene plantet i verdier med betydning for alle mennesker, uansett hvem vi er. På den måten bygges en bro mellom fag og sårbarheten som følger i hælene av det å være menneske. Grunnleggende traumeforståelse forklares med en livsnær språklig innpakning som bidrar til å redusere avstanden mellom teori og praksis. Slik er det i hvert fall for meg.


Ord som gir mening

Helt fra jeg begynte å følge RVTS Sør på Facebook, har jeg støttet meg til disse klargjørende og oppbyggende formuleringene som har utvidet mine faglige perspektiver og påvirket hvordan jeg har tilnærmet meg barna jeg har jobbet med. Dette gjelder enten vi snakker om de mange fagartiklene, intervjuene, visdomsordene og filmsnuttene eller oppmuntringsplakaten med tips til hvordan sette mot i barn og unge. Flere ganger har det skjedd at mentale skjermdumper av Facebook-poster har tatt plass i pannebrasken, fulgt meg i timene på jobb og stått der som små, men faste påminnere om hvordan jeg selv bør opptre når min egen ro og trygghet har blitt utfordret.

De mange kloke perspektivene har gitt mening til arbeidet på andre måter enn litteraturen jeg har funnet i bøker om miljøterapi og relasjonsarbeid. De livs- og hjertenære formuleringene har snakket direkte til meg, det praksisnære språket har vært enkelt å overføre til min egen jobbing med sårbare og risikoutsatte barn.


Ordene betyr ingenting lenger

Men nå, når jeg prøver å forstå hva den intense og kraftfulle avvisningen de siste timene på jobb handler om, kjenner jeg at alle disse formuleringene har mistet sitt innhold. Det har blitt tomme ord. De har mistet sin konkrete betydning og sin overføringsverdi.

Jeg har prøvd å bygge relasjon, jeg har våget å være nær, jeg har forsøkt å få drahjelp av kraften i det menneskelig sårbare og jeg har forsøkt å tenke på opplevelsene som ligger bak. Likevel, i møte med barnas intense og utmattende avvisning – jeg tenker på gjenstander som har blitt kastet min vei, på trusler, spark og spytting – har jeg mistet innholdet i ordene av syne.

I stedet for å være den ”større voksne” som står der like stødig uansett hva som skjer, har jeg kjent at det har røynet både på kreftene og pågangsmotet. Jeg har telt timer til vakten skulle bli ferdig, jeg har kjent at profesjonaliteten i meg selv har blitt utfordret og jeg har hatt lyst til å avvise tilbake. Jeg har følt på det jeg ikke vil føle på, negative følelser for barna. Min tålmodighet og min vilje til å sette fysiske grenser har blitt utfordret på andre måter enn noen gang tidligere i mitt liv.


En god menneskemøter?

Hvordan kan vi være gode menneskemøtere når det kjennes som om ingenting av det vi gjør hjelper? Når vi selv blir skremt og rystet? Hvordan kan vi hjelpe og støtte på gode måter når det ikke er nok å være rolig og møte barnas uro med trygghet? Når barna fortsetter å avvise uansett hva vi gjør og hvordan vi er, uansett hvor stort hjerte vi kan tenke at vi har? Hvordan i huleste kan vi tro på at menneskemøtet skal bidra til forandring når vi først og fremst må sette fysiske begrensninger?

Barnas avvisning har vekket ulike følelser og med det også en iboende menneskelig sårbarhet som har utfordret min indre balanse som menneske. Jeg vet ikke hvordan det er for andre, men for meg er det et grunnleggende premiss å være åpen og ærlig om min egen utilstrekkelighet og mine egne eventuelle vanskelige følelser for enkeltbarn for å kunne gjøre en god jobb som miljøterapeut. Min egen sårbarhet blir en styrke når jeg tør å være åpen om den, da kan jeg kanskje gjøre en bedre jobb, i det minste kan jeg kanskje stå stødigere i jobben. At jeg tør å la barna vekke ulike følelser i meg, og jobber med å forstå og plassere de ulike følelsene som oppstår, er helt nødvendig for å få til det RVTS Sør snakker om.

Om jeg ikke tør å slippe til og jobbe med det barna vekker i meg, vil jeg aldri kunne bli en metode i kraft av den jeg er som menneske, jeg vil aldri kunne være en av flere som bidrar til å lege et traume gjennom nye erfaringer med å være i relasjon. Først når jeg tør å la meg berøre og våger å gå sammen med barna, kan jeg finne ny mening i formuleringene og perspektivene som jeg trodde jeg hadde mistet av syne. Da kan jeg få øye på de mange nyansene og lagene av betydning.

Først da kan jeg finne ny energi, nye krefter og nytt håp. Da kan jeg fortsette og hjelpe og støtte på gode måter. Da kan jeg bli en god menneskemøter.

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar