Å sone en annens straff

Ayla er fem år. Mor er fortvilet fordi Ayla har forandret seg. Hun er sur, sint og har flere ganger slått andre barn i barnehagen. Mor skjønner ikke hva som skjer med Ayla. I samtalen kommer det fram at far ikke bor sammen med dem. Mor og far er skilt. Far er i California, sier mor til Ayla. Sannheten er at far er i fengsel.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Illustrasjonsfoto: Shutterstock
Anne Kristine Bergem

Anne Kristine Bergem
Psykiater
29.10.2020, kl. 08:57



Ayla vet ikke at faren hennes sitter i fengsel. Men hun merker at han ikke dukker opp hjemme hos dem lenger. Hun forstår at det er langt til California. Men hun vet at det finnes telefoner i California. Hun vet også at det finnes internett der. Og hun vet at pappa har en smarttelefon han kan sende meldinger og bilder til Ipaden hennes med. Bare at han gjør ikke det lenger.

Ayla tror at pappa ikke er glad i henne lenger.

For hvorfor skulle han ellers slutte å sende henne bilder og emojis? Kanskje har han fått ny familie. Hun vet om noen i barnehagen som har en pappa som hadde en annen familie før. Da har han ikke tid til å tenke på henne mer. Eller kanskje hun har vært slem og dum, og at pappa liker henne ikke lenger. Når hun tenker på det blir hun så trist at hun blir sint inni seg. Og da skjer det dumme ting.

Barn er pårørende når foreldre blir syke, skadet eller har en funksjonsnedsettelse. Barn er pårørende når noen i familien har et rusproblem.

Men barn kan være pårørende også når det ikke foreligger sykdom i familien.

Å være barn av en forelder som kommer i fengsel, er også en pårørenderolle mange barn har.

Som ved sykdom, kan familiesituasjonen endre seg når en i familien har gjort noe ulovlig. Den ene forelderen er ikke lenger tilgjengelig i hverdagen, og det kan dukke opp mange tanker, følelser og bekymringer. Det kan også hende at barna ikke får vite om det som har skjedd.

At noen sitter i fengsel kan være et vanskelig tema å snakke om i familien.

Alle foreldre ønsker å beskytte barna sine fra vonde opplevelser. De ønsker å skåne barna.

Enda vanskeligere er det kanskje å snakke med mennesker utenfor familien om det som har skjedd, både for voksne og barn. Det kan være både flaut og skamfullt å ha et familiemedlem som sitter inne.

Aylas mor synes det er helt forferdelig at Aylas far sitter i fengsel. Hun har ikke fortalt det til noen, og hun tenker det er best at Ayla ikke vet om det. Hun vil beskytte Ayla så godt hun kan. Derfor han hun diktet opp historien om at far er i California. For California er langt unna.

Det kan være vondt at en nærstående har fått en dom, men man kan ikke se bort i fra at det av og til også kan være elementer av lettelse tilstede.

Hvis det har vært skremmende hendelser hjemme i forbindelse med den eller de kriminelle handlingene som er begått, kan det kjennes greit at den som står bak ikke lenger er en del av hverdagslivet. Noen kommer også i fengsel på grunn av handlinger gjort mot egne familiemedlemmer. Da kan livet bli tryggere hjemme når gjerningspersonen sitter i fengsel. Det kan selvfølgelig fremdeles være skamfullt å ha en i familien som er kriminell.

Aylas mor er litt lettet for at eksmannen sitter inne, for han presset henne for penger ganske ofte, og det var ubehagelig. Han kunne plutselig dukke opp hjemme hos dem. Ayla syntes det var stas, men moren visste at det som regel alltid lå noe under. Ayla pleide å bli sint på moren når faren ble bedt om å gå. Nå slipper hun de situasjonene.

Voksne over 15 år er i Norge strafferettslig ansvarlige for sine handlinger. Gjør man en kriminell handling, får man en reaksjon, som det heter, eller straff.

Barna til den som har gjort noe kriminelt, har selvsagt verken ansvar eller skyld for det som har skjedd.  

Likevel opplever barn som har foreldre i fengsel at andre kan trekke seg unna dem. Noen blir for eksempel ikke bedt i bursdag fordi andre voksne tror barna kan komme til å stjele noe. De tror kanskje at når faren i familien har begått vinningskriminalitet, er barna også tyver. Eller kanskje de ikke egentlig tenker så mye, men prøver å beskytte seg og sitt nærmest på refleks. Det er veldig leit for de barna som da blir ekskludert.

Moren til Ayla er redd for at andre skal se rart på dem hvis de får vite at eksmannen sitter i fengsel. Hun er redd for at andre skal trekke seg unna. Derfor sier hun ingenting.

Vanligvis anbefaler man gjerne familier og barn om å være åpne om ting som skjer i familien. Forteller man i klassen at mamma har kreft eller at pappa er innlagt på sykehus, ligger det er forventning om at både barn og voksne skal vise empati, og ofte det akkurat det som skjer – menneskene omkring ønsker å vise støtte og omsorg.

Når det gjelder fengsling, er det litt mer komplisert. For å få en dom må man ha gjort noe kriminelt, man må ha brutt norsk lov. Man har altså gjort noe galt. Man ”fortjener” staff. En slik situasjon utløser naturlig nok ikke de samme empatiske reaksjonene hos andre mennesker. Den voksne må sone sin straff uten å få særlig medfølelse for det. Men når barna eller søsknene til den som har gjort noe kriminelt omfattes av den samme mangelen på empati og støtte, blir det feil. 

Det burde være slik at hvis skolen, læreren og klassen får vite at et av barna har en forelder i fengsel, så stilte de ekstra opp for den som opplevde det. Og mange steder er det sånn. Da er det lett å anbefale åpenhet.

Men kan skal aldri presse noen til å fortelle om skambelagte ting, og før deling skjer bør man gjøre godt forarbeid både i barnehagen og overfor familien. For at det skal kjennes godt å dele, må det som deles tas i mot med respekt, forståelse og varme.

Familier som har et familiemedlem i fengsel trenger akkurat like mye støtte og oppfølging som når det er sykdom i familien.

Barn trenger tilrettelagt informasjon, muligheter til å snakke om sin situasjon, sine tanker og sine følelser. De trenger trygge voksne som er ærlige og som kan lytte.

Mellom 6000 og 9000 barn i Norge opplever hvert år at en forelder kommer i fengsel Det betyr at det slett ikke er uvanlig. For hvert av disse barna kan det likevel kjennes som man er den eneste i verden som har det sånn. For de barna som lever med familiehemmeligheter, opplever de bare at en voksen er mer eller mindre borte, og får ikke muligheten til å snakke om det som skjer.

For at barn skal slippe å kjenne seg alene, enten med tanker, fantasier og frykt, eller med vissheten om å ha en kriminell forelder, må voksne snakke med barna. De må vite når foreldre er i fengsel. De må vite at det er normalt at det kan kjennes ugreit.

Vi må snakke om at barn kan kjenne skyld og skam selv om barn ikke har skyld og ikke skulle trenge å kjenne på skam.

Barn trenger også å vite at det er helt i orden å være glad i en forelder selv om den forelderen har gjort noe kriminelt.

Vi må snakke om slik temaer i barnehagen og på skolen og på alle steder barn er.
Vi må snakke om å ha en i familien i fengsel som om det er noe som faktisk kan snakkes om.
For først da blir det dét.

Siste nytt