Livet på autopilot

Ja, hva skjedde nå, egentlig? Jeg ble sint, på det som egentlig er en hverdagslig bagatell i den store sammenheng. Og jeg slapp opp for både tålmodighet, voksenpoeng og pedagogiske triks. For akkurat her, akkurat nå, føler jeg meg dum. Jeg føler meg utilstrekkelig som mor, og jeg føler meg ikke respektert som voksen. Og da kobler en trofast følgesvenn seg på: Autopiloten.

Det er når autopiloten kobles på at fingeren skyter i været og stemmen går ned en oktav eller to. Og poden – han syntes ikke dette var særlig kult. Det kan jeg se på hele ham. Og, helt ærlig, jeg skjønner ham godt. Jeg kan virke ganske «stor» når jeg skal markere hvem som er den voksne av oss to (selv om jeg kanskje ikke faller i den kategorien der og da).

Han gikk over en strek, jada, som barn gjør. Og å være sint kan også være en sunn følelse skapt for å beskytte sin egen integritet og grenser. Markere at dette var ikke «greitt» som de sier her i sør. Men den autopiloten gjør verken meg eller saken noen tjeneste – tvert imot.

Og å smelle hendene hardt sammen, og heve pekefingeren og stemmen, og si ting jeg angrer på i ettertid, er mitt tegn på at jeg offisielt har gått fra voksenbordet.

Det er nok verken traumatisk eller skummelt for et barn som ellers er både trygg og sikker på oss voksne, men det er tydelig at poden føler seg både dum og liten. Klart det skvettes når noen smeller sammen hendene og roper ut argumenter som om man skulle stå i en rettsal i ført advokat-kappe. Det er ubehagelig, og det er absolutt ikke hjelpsomt. For hva skjer så? Joda, situasjonen den eskalerer, for nå er det poden som føler seg misforstått, oversett, umyndiggjort og mislikt. Jeg blir sint, og poden blir sint, og begge flakser rundt som to hodeløse kyllinger for en stakket stund.

Akk! Puste til ti. Spis noe som stabiliserer blodsukkeret. Gå ut av rommet og samle seg. Og så videre og så videre.

Men der og da er alle gode råd glemt, for NÅ, er det jo nok.

Og der kom fingeren i været igjen, gitt. Jeg burde egentlig finne meg en stille krok og sette meg godt på hendene mine.

Jeg husker godt da jeg var på samme alder som poden. Jeg husker enda bedre den gangen jeg bannet. Hjemme. Det var ikke lov hjemme hos oss. Og jeg husker ennå hvordan min kjære mor reagerte da jeg ytret de forbudte, dog så veldig spennende ordene.

– Hva sa du nå? Sa min mor, og vokste til det som føltes som dobbel størrelse over meg.
– Fyfyfyfyfffaaaan, svarte jeg og ble halvparten av den størrelsen jeg følte jeg var, da jeg ropte ut samme frase litt mer tydelig og bastant ti sekunder før.

Det var en tydelig grense som var tråkket over. Og nei, det var ikke en god følelse å bli møtt med en dobbelt så stor skikkelse som det jeg var vant med.

Nå har min sønn gjort det samme, tråkket over grensa mi. Og jeg? Jeg kjører på den samme veien jeg har gjort før, i samme fart. Autopiloten har slått inn.

Det er ingen refleksjon, kun god gammeldags ryggmarksrefleks.

Og hva skjer? Sånn bortsett fra at jeg tydeligvis har et behov for å klappe bastant i hendene og peke med fingeren for å tilkalle oppmerksomhet.

Jeg føler jeg sitter på e18 i bilen med cruise controllen på, til og med rattet styrer seg selv. Det er som om jeg bare suser av gårde, og selv om det er ganske behagelig – jeg trenger jo ikke tenke på en ting, for dette har jeg jo gjort før – så kjenner jeg samtidig at nå, NÅ kjører vi i feil kjøreretning. Og farta er altfor, altfor stor. En unge har jo ikke sjans til å henge med i disse svingene, din rallysjåfør.

Men kjenner jeg etter er det egentlig nå livet er som enklest, for nå er det i autopilot.

Ingen tanker, ingen dilemmaer. Bare ren og skjær autostrada forut. Men det enkle er faktisk ikke alltid det beste, selv om REMA 1000 skal ha oss til å tro det.

For når blodsukkeret er stabilt, og ingenting skal rekkes, da hender det at det begynner å blinke i dashbordet en bitteliten rød trekant som får meg til å stoppe opp og tenke meg om i slike situasjoner. Det er da det manuelle giret kobles inn, og farta senkes. Det føltes deilig å ha litt mer kontroll, gitt.

Se det, det hjalp visst å være ansvarlig voksen i denne situasjonen også.

Det var visst litt lurt å se meg litt rundt, være hensynsfull, aktpågivende og varsom, og – ikke minst – det hjalp visst å observere og tilpasse meg omgivelsene.

Hvem skulle trodd det.

Jeg øver meg stadig på å leve livet uten den forferdelige, dog enkelt tilgjengelige, autopiloten. For jeg har innsett at den røver meg for så utrolig mange flotte turer i et spennende landskap.

Selv om den er behagelig, så gjør den meg nemlig ingen tjenester. Å kjenne etter i meg selv, hvordan jeg som sjåfør har det i dag, det har jeg funnet ut er viktig for å ikke la autopiloten kicke inn ved turens start.

Å LIKE meg selv, selv om jeg – som alle andre – er full av gruff til tider, er en øvelse jeg ikke synes er veldig lett. Men å omfavne min egen skam er samtidig å gi en liten langfinger til autopiloten som står og tripper etter å få lov til å ta over i hverdagen.

Og å ha noen det går an å snakke med om både hva som går galt – men også det som går bra – det hjelper meg å ikke frykte autopiloten når den nok en gang har skrudd seg på. Og – ikke minst – å vite at den jeg er og det jeg gjør er i de fleste tilfeller mer enn godt nok, det er faktisk det beste i de fleste situasjoner.

Min kloke kollega Heine har forsket på hva som trengs når man helst vil unngå at autopiloten kobles inn, når du trenger å holde roen foran barnet foran deg. Han har sjekket ut med de som står i de vanskeligste og hardeste stormene, med de barna som virkelig trenger en rolig voksen. Den vil jeg lese, enda en gang. Igjen og igjen. Fordi jeg vil være en trygg og varm og god voksen. Og målet om å være det, hver dag, får meg til å ville klappe i hendene, mange ganger etter hverandre.

Det heter visst applaus.