Lyden av sønnens selvmord

Mamma Anne-Margit forteller sin historie.

En bil med fire ungdommer stanser i gården en lørdagskveld. Hun hører sønnen stikke oppom rommet sitt, skrittene i trappen på vei ned igjen, deretter skuddet. Sønnen skyter seg selv i gården. Rett foran øynene på tre av vennene sine. En lørdagskveld forandrer alt. Han var tjue og et halvt år.

 

Ingenting blir det samme

Etter den dagen i desember har en gjenstridig setning styrt mye av livet hennes: ”Ingen andre skal oppleve dette. Det er meningsløst.” Denne setningen har ført henne på ulike veier som hun ikke ville gått om sønnen ikke hadde tatt sitt eget liv. Hun har vært engasjert i grupper for etterlatte gjennom organisasjonen LEVE. Hun stiller opp for dem som mister eller sliter. Hun har et øye for sårbarhet og våger å spørre folk hvordan de har det.

– Ingenting blir det samme etter å ha mistet et barn i selvmord. Men det blir et liv. For meg er det også etterhvert blitt et liv med mye håp i. Etter hvert. Et liv med et sterkt engasjement for etterlatte etter selvmord. For mennesker som møter det vondeste. Kanskje det er først de siste årene at jeg kjenner det er tid og rom for meg og mitt liv, sier Anne-Margit.

 

Et hav av smerte

– Han var en sårbar gutt, sier Anne-Margit og setter seg litt lenger inn i sofaen på kontoret mitt. Hun forteller om gutten sin som ikke fikk den anerkjennelse han ønsket. Som vokste opp med en pappa som ikke gav ham det han trengte. Som var blitt plaget og mobbet. ”En mamma som føler at hun har sviktet på mange områder”.

– Han klarte ikke helt å finne seg til rette. Hvordan hjelper man unge mennesker å finne seg til rette og kjenne seg gode nok i det mylderet av krav som finnes? Han klarte ikke å leve med sitt eget liv. Ordene hennes er fylt av sårbarhet, men også kledd i et tonefall som viser styrke. For denne mammaen tror livet er det sterkeste. Hun tror vi må fortsette å anerkjenne og gi håp til menneskene rundt oss så de klarer dagene.

– Ingen velger døden framfor livet hvis ikke man må. Bak et hvert selvmord er det et dypt hav av smerte. Jeg tenker at mange ikke er friske når man gjør det, for et friskt menneske tar ikke livet av seg selv. Mener hun.

– Jeg var redd for at han gikk med selvmordstanker. Vi turte ikke å spørre. Dette er jo en del år siden. Det var ikke samme åpenheten rundt selvmord på den tiden som det er nå, sier Anne-Margit. Hun bad sønnen oppsøke lege. Legen skjønte ikke hva gutten trengte.

 

Lydene, ansiktene, luktene

– Hva gjorde du den kvelden dag du hørte skuddet i hagen?

– Jeg skjønte med det samme hva som hadde skjedd. Gikk ut. Ringte 113.

Naboen kom ut. Jeg har fra denne dagen til i dag følt et ansvar for de tre vennene som så det hele. Som var redde. Jeg fikk dem inn i huset den kvelden. Koblet på profesjonelle hjelpere.

Sønnen hadde en lillebror som var inne i huset med en kamerat som var på besøk. Begge kom ut. Legen som hadde vakt kom, fastlegen kom. Søsteren med kjæreste kom.

– Jeg glemmer aldri lydene, ansiktene, luktene. De sitter som spikret, fastslår hun.

 

Tid til å sortere

– Hva trengte du når det utålelige skjedde?

– Jeg trengte noen som turte å komme meg i møte, som ikke trakk seg unna. Det er bedre å komme og si: ”Jeg vet ikke hva jeg skal si, men jeg tenker på deg.” - enn å ikke komme i det hele tatt. Det er bedre å gå til dem som har mistet noen og si noe dumt, enn å ikke komme i det hele tatt. Det er godt å vite at andre ser, forklarer Anne-Margit.

– Det må være lov til å sette grenser når man er i sorg. Ellers kan det fort bli slik at den som sørger må møte behovene til dem som ønsker å hjelpe. Jeg måtte si fra når det ikke passet. Det er viktig at mennesker ikke blir fornærmet av den grunn, men kommer igjen. For det har sjelden eller aldri, noe med dem personen å gjøre. Det er bare et uttrykk for hvor man selv er akkurat da. Jeg trengte mye tid og rom til å være alene og sortere, legge fra meg, finne noe å bygge videre på.

 

Kunsten å motta hjelp

Hun forventet ikke noe av noen. For å ikke bli skuffet.

– Men mange var enestående. Jeg hadde et nettverk som jeg kunne be om hjelp fra. Det å be om hjelp, var også noe jeg lærte mer om da jeg mistet det kjæreste jeg hadde.

- Jeg hadde ikke noe valg lenger. Jeg trengte at noen stilte opp innimellom. Jeg ble mer klartenkt og fikk behov for å finne ut hva jeg kunne gjøre noe med, og hva jeg ikke kunne gjøre noe med, forklarer Anne-Margit og retter ryggen.

Mammaen prøver å forklare hvordan mange blandede følelser er i kroppen på samme tid etter en slik hendelse. Følelse av tomhet, sorg, sjokk, redsel. Men også en følelse av alvor. Av kampvilje. Av rettferdighetssans.

– Han hadde aldri blitt tatt på alvor på skolen eller av legen. Jeg luftet for dem mange ganger at sønnen min trengte hjelp. Jeg vet det ikke nytter å bli bitter. Men det var rart å merke hvordan jeg med ett ble tatt på alvor. Når det var for sent. Sier hun ettertenksomt.

– Nå lyttet de. Jeg ble tatt på alvor og hadde innflytelse.

 

Ta barn på alvor

Denne etterlatte mammaen bruker mye tid på å minne andre på hvor viktig det er å verdsette menneskene en har rundt seg, anerkjenne dem og motivere dem til å søke hjelp dersom noen trenger profesjonelle hjelpere en periode for å komme igjennom de verste dagene.

– Har denne hendelsen forandret deg, din måte å møte andre som sliter på?

– Jeg tør å være mer direkte når jeg ser noen har det vondt. De som åpner øynene og tør, ser når mennesker har det vondt, de trekker seg ikke unna. Vi vil gjerne verne barna våre, våre nærmeste, mot alt som er vondt. Men det går det ikke. Det kommer store sorger og plager og små sorger og plager inn i de fleste barn og unges liv.

I stedet for å bli bitter, har Anne-Margit valgt å arbeide for at leger og hjelpearbeidere tar signaler fra foreldre og barn på alvor.

– Det er som regel ikke uten grunn når barna gir signaler om at de ikke har det bra. Det går an å lytte til dem, høre hva de trenger. Om de ikke forteller alt, opplever de seg i det minste tatt på alvor.

 

Støtte fra uventet hold

I bygda der familien bor, har en av menighetene en klubb som alle ungdommer er innom. – Vi har aldri vært medlem der, men folka i den menigheten stilte opp på beundringsverdig måte etter sønnen min tok livet av seg. De hjalp oss også med mye praktisk sammen med Den norske kirke under minnestunden i menighetshuset.

– Kirka var full av ungdommer som kom i begravelsen og i minnestunden til min sønn. I ettertid ble jeg fortalt at mange av dem slet en del i tiden etterpå – med skyldfølelse. Det går ikke an å legge skylden på noen andre når noe sånt skjer. Min sønn fortalte før han tok livet sitt, at det var ingen sin skyld at han sleit. Det sa jeg under begravelsen til alle som var der. Jeg tente et lys for å minne alle om at vi må bry oss om hverandre. Det var det beste minne vi kunne gi min sønn, sier Anne-Margit.

– Hva kan et selvmord gjøre med dere som blir igjen i familien?

– Jeg har vært livredd for å miste de to andre. For jeg har erfart at det du ikke skulle tro rammet deg, skjer. Eksmannen, pappaen til de tre barna, døde for 4 år siden. Lillebroren er nå 31 år og lillesøstera 37 år. Det har preget oss som familie, men jeg vil si vi har vokst. Vi har ikke knekt sammen, selv om det har vært mange vonde stunder.

- Vi er ikke redde for å snakke om det vanskeligste. Vi er blitt åpnere.

 

Skyld og tilbakebetaling

– Og skyldfølelsen, kom den?

– Skyldfølelsen kommer like sikkert som natten etter kvelden. I starten forsøkte jeg å dempe den ved å stille opp for de to barna mine og de tre vennene. Jeg ble ikke bevisst på hvor klam hånd skyldfølelsen hadde lagt på meg før i år. Hvor mye jeg gjorde av støttearbeid og gode gjerninger for å forsøke å gjøre noe godt igjen. Jeg gikk inn i det selvmordsforebyggende kurset VIVAT som kursholder, stilte opp for organisasjonen LEVE, stilte opp for medmennesker.

”Jeg prøver å betale tilbake. Enda jeg vet jeg hadde gjort alt som stod i min makt.”

Universitetet ble Anne-Margits fristed etter selvmordet.

– Jeg fikk behov for å normalisere hverdagene. Å leve med at sønnen min hadde tatt livet av seg, er som å ha en krok gjennom sjela. Den første tiden var jeg redd for meg selv, turte ikke å bade i redsel for å få lyst til å drukne. Min overlevelsesstrategi var å forsøke å glemme meg selv og fylle tiden med studier. Jeg har og skrevet mye for å få en forståelse av meg selv og mine egne tanker og følelser, som terapi.

 

Sorg varer lenge

– Sorgen varer lenge, slår hun fast. – Det er så mange spørsmål å stille, så mye skyld å kjenne på. For meg er det blitt en del av helbredelsesprosessen å bruke egne vonde erfaringer til å hjelpe andre. Jeg har fått gode ord som er med å bære meg. Jeg har øye for de små tingene. En blomst, en fugl, et lite besøk. Trøster.

Hun har erfart at en tåler mer når en har noen rundt seg som bryr seg.

– Derfor vil jeg være der for andre. Over tid. I begynnelsen er det mange som bryr seg. Så forventer de at alt er tilbake til normalen etter en stund. Men sorgen kan plutselig komme med full tyngde. Sorgen har mange faser og mange ansikt. Da er det godt med dem som kjenner en godt. Som kan støtte og vise forståelse - også når alle forventer at alt er bra igjen.

 

Håpet gjør størst inntrykk

– Hva gir det deg å stille opp i selvmordsforebyggende arbeid, i grupper med etterlatte?

– Det som imponerer meg er styrken mennesker har til å reise seg finne håp når alt håp synes å være tatt fra dem. Hvordan mennesker lever videre når de har mistet det de levde for. Jeg har fått tro på den kjærligheten som er sterkere enn døden. Funnet styrke i troen på Gud som er kjærlighet. Om noen synes dette høres lettvint ut, så kan jeg avkrefte det. Det er ikke lettvint, men det gir kraft. Kraft. Ingen kan diskutere bort et menneskes opplevelse av sitt eget liv.

Hun tror det skjer noe med personligheten når en går igjennom dyp sorg, i møte med å det uforståelige, der det ikke finnes svar å slå seg til ro med.

– Jeg er blitt rausere. Jeg har hørt mange tøffe historier. De har ulike navn og ulike hendelser, men smerten den samme. Den er gjenkjennelig. Men det er også gjenkjennelse i holdepunktene mennesker finner for å takle hverdagene. Vi kan gi hverandre grunn under føttene.

– Hva vil du si til foreldre som ser at barna sliter som kanskje til og med har hørt at de sier de ikke har lyst til å leve mer?

Sett deg ned ved siden av dem. Igjen og igjen. Enten de vil snakke om det eller ikke, så er det en anerkjennelse av dem og alt de er, at du vil være ved deres side.

Vær direkte: Spør: «Hva er det som gjør at du føler det er så vanskelig?».

Tenk høyt sammen, se på ulike alternativer. Spør: «Bør jeg bekymre meg, søke hjelp til deg, eller er dette noe du finner ut av selv?»

Bry deg om egne barn, MEN BRY DEG OGSÅ om dine venners barn, naboens barn. Spør som om det var dine. Det kan noen ganger være lettere å si det vanskeligste til noen utenfor egen familie.

”Hvordan har du det, egentlig? Du virker litt trist, stemmer det, eller?

Ja, ja, om det skulle være noe, så blir jeg ikke overrasket over noe, tåler å høre, for jeg har opplevd litt av hvert.”

Mammaen til gutten som tok livet sitt bare 18 år gammel, skulle ønske hele familien fikk tilbud om krisehjelp rett etter et selvmord. Både øyeblikkelig hjelp og oppfølging. Nå er dette bare tilfeldig.

– Mange må finne hjelpen de trenger selv. En del orker ikke dette løpet fordi de er så utslitte av å sørge, forklarer Anne-Margit. Hun verdsetter at det kommer opplegg i skolene som fokuserer på å bygge selvfølelse – slik som LINK. Skoleprogrammet LINK fokuserer på å finne språk, normalisere, se på alternative løsninger, bygge selvfølelse som gir motstandskraft når de vonde tankene kommer, når alt virker håpløst.

Det er veldig viktig å gå inn så tidlig som mulig, understreker hun.

 

Snakke om døden

Den livserfarne kvinnen mistet pappaen sin da hun var tre og et halvt år. Allerede da hørte hun prat om døden. – Jeg tenker at døden ikke er det verste, men den passer aldri – den er en del av livet. Sorg, smerte og savn er kjærlighetens pris. Håpet om å sees igjen bærer livet videre for meg. Det har nok noe med min tro å gjøre.

Anne Margit skulle ønske det ble mer vanlig å snakke om hvor folk henter styrke i vanskelige perioder. Mange henter styrke i en tro. Det må det være lov til å snakke om. Vi må finne det som hjelper oss til å takle det vanskeligste. Jeg blir ydmyk i respekt for hvordan mennesker takler og henter styrke for å komme videre med livet sitt. Jeg tenker ofte på at vi forstår stykkevis og delt, vi er underveis. Sier hun.

 

Det gode er sterkest

– Det gode er den sterkeste kraften. Det er underlig å høre hvordan de som har opplevd det vondeste allikevel snakker mye om godhet.

Jeg begynte å tenne lys hver dag rett etter at sønnen min hadde tatt livet sitt. Jeg tenner lys hver dag ennå. Tenner lys for minnet om at kjærligheten er sterkest. Tenner lys for å tenke godt om veien videre, og ikke gi rom for bitterhet.

Jeg tror jeg skal se sønnen min igjen.

Sier mammaen. Varmt og overbevisende.