Etterlatt søster forteller: Når noen tar livet sitt, rammes også søsken. «Vera» (37) var 19 år da broren tok livet sitt. Det preger livet hennes ennå. På godt og vondt.
– Det vonde er at jeg ble så hjelpeløs i forhold til at ting begynte å skjære seg i livet hans. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre for å gi ham ro og tro på seg selv. Jeg ville så gjerne ha hjulpet ham. Det gode er at jeg kanskje har lært noe om hvor viktig det er å støtte sine nærmeste. Jeg verdsetter at jeg har en mann og tre barn som jeg får være glad i. Jeg er nok blitt ekstra nøye med å fortelle dem at de er gode nok.Ingen mennesker må undervurderes.Broren min slet alltid med at han ikke kjente seg god nok, sier «Vera» ettertenksomt.
«Vera» setter seg fort godt til rette i sofaen og sier at hun VIL fortelle hvordan det er å være søsken når krisen rammer. Det er første gang hun forteller flere enn de nærmeste hvordan hun opplevde det hele. Tiden er moden for henne nå.
– Søsken kan fort bli en glemt gruppe. Særlig om pårørende er barn eller unge, kan det være lett å glemme at også deres sorg, trenger å bli møtt.
Hun husker godt hvordan medfølelsen varmet i dagene etter selvmordet. Hvor mye det betydde at noen sa de tenkte på henne. Ordet kondolerer derimot, klarte hun aldri å like. – Det hørte liksom ikke hjemme sammen med bildet av broren min, smiler hun.
Broren hadde sin gjeng. «Vera» hadde sin.
– Men han var broren min. Jeg var på besøk hos ei venninne den kvelden det skjedde. Mamma hadde fått ungdomslederen på klubben vi hadde vært på tidligere på kvelden til å kjøre opp til meg for å fortelle hva som hadde skjedd. Jeg skjønte med det samme han kom at det var noe med broren min. – Er han død? Spurte jeg. – Ja, svarte han.
– Da jeg kom inn i gården hjemme, ble jeg møtt av enorme lyskastere rett i øynene. Det var politiet som var der. I ettertid har jeg skjønt at de lyste mot meg så jeg ikke skulle se alt blodet i gården.
– Hva tenkte du?
– Jeg tenkte mest på mamma, hvor fryktelig dette var for henne. Kjente på meg hvor vondt hun måtte ha det. Når det gjorde så vondt som det gjorde for meg, hvor fryktelig var det ikke da for henne? Man vet ikke helt hva man skal gjøre. Det er så uvirkelig.
– Så du ham?
– Ikke den kvelden, men senere. Jeg er glad jeg så ham, selv om det var vondt å se, sier «Vera» stille.
«Vera» stirrer ut vinduet, tenker.Han opplevde mye vondt, broren min.Krasjet, mistet lappen, ble mobbet, hadde dårlig forhold til pappa, møtte mye motgang. Han var en følsom type som sårt hadde trengt at noen forstod ham.
– Var dere nære?
– Vi var nære på en måte, men vi snakket lite om følelser og hvordan vi hadde det.
– Følte du et ansvar for ham?
– Jeg følte meg hjelpeløs i forhold til det som skjedde i livet hans. Prøvde å hjelpe han med en del praktiske ting, oppmuntret han. Broren min hadde trengt at noen verdsatte han, slik at han kunne fått bedre selvtillit.Det er det viktigste jeg ønsker å gi videre til barna mine. God selvfølelse.Når ett av barna sier: ”Jeg er så dum jeg det er ingen som liker meg,” griper jeg fatt i det med det samme og sier: ”Du er flink til mye. Nei, sånn sier vi ikke, for mange liker deg. Du er ikke dum.”
Forholdet til pappa var også tøffere for broren min, han var eldst.
En kamerat av broren min sa rett etter begravelsen at han ville fortelle mobberne at de måtte ta ansvar for å ha knekket broren min. Men det er ikke sånn. At de alene har skylden. Det er mange årsaker.
– Hva har det gjort med deg, tenker du, det som skjedde?
– Jeg har fått større forståelse for hva sorg er. For hva som skjer med mennesker som er i sorg. Det er lettere å hjelpe andre. Jeg blir ikke usikker eller redd når mennesker sørger. Jeg går dem i møte.
Selv likte jeg ikke ordet kondolerer som en del sa etter broren min sin død. Det var bedre å høre: « Jeg tenker på deg.» Eller bare få et klapp på skuldra. Medfølelse gjorde godt.
– Søkte du profesjonell hjelp?
– Nei, jeg klarte meg selv. Har alltid klart meg selv.
– Var det lurt?
– Nei, det er dumt å tenke at en ikke trenger hjelp. Det er noe alle familier burde blitt tilbudt dersom et familiemedlem tar livet sitt. Legen var riktignok innom oss dagen etter. Han stilte noen spørsmål til alle.Men du er ikke helt i stand til å kjenne etter hva du trenger når du er lammet av sorg.Da han spurte meg hvordan det gikk, svarte jeg GREIT. Greide ikke å si noe mer. En annen i familien gav meg et lommetørkle. Hun skjønner hvordan jeg har det, tenkte jeg.
– Hva hadde du trengt da dette skjedde?
– En sykemelding. Noen skulle sagt til meg: «Nå får du en sykemelding på ei uke eller fjorten dager, det trenger du.» Jeg jobbet på en bensinstasjon den gangen. Jeg møtte hele bygda. Det var helt pyton, jeg hadde trengt en pause. Alle burde blitt tvangssendt i terapi, sier hun med smil om munnen. Hun har tro på sorggrupper der man får snakke med noen som vet hva de snakker om. Hun var med moren sin en gang på en slik gruppe og det var en god erfaring. Vera ber også at de som arbeider med etterlatte husker på søsken, enten de er yngre eller eldre enn den som tar livet sitt.
«Vera» begynner å snakke om skyldfølelsen.
– Skyldfølelsen kommer, den fester seg. Lenge.
– Hvordan kan man vite helt hvordan de nærmeste har det? Undrer Vera. – Hadde jeg visst hvor nærliggende det var for han å ta livet sitt, ville jeg gjort mer. Gjort alt. Sier hun og blunker bort den ekstra tårevæsken i øynene.
– Det er rart å kjenne på det igjen, sier hun stille. – Det ser jo annerledes ut med årene. Følelsene blir ikke så sterke. Du kjenner deg ikke så avmektig. Kunnskapen om at mennesker som tar livet sitt som regel er syke, har også hjulpet meg å falle til ro. Det var kanskje ikke noe jeg kunne ha gjort. Han var i en dyp depresjon og antakelig nær psykotisk da han skjøt seg. Ingen som er friske, tar sitt eget liv, sier «Vera.» Til seg selv, og til meg.
– Hva har hjulpet deg å bære dette vonde som skjedde?
– Troen, venner og familie, svarer hun kontant.
– Det var litt rart, for samme kvelden som broren min tok livet sitt, hørte jeg en fortelling om en som hadde tatt livet sitt, og jeg husker at jeg takket Gud for at det ikke hadde skjedd i vår familie. Det tok derfor mange år før jeg turte å takke igjen. Jeg var redd det skulle skje noe dumt etter en takk, forklarer hun.
Årene gjør noe med sorgen. Men i plutselige glimt kan den være tilbake. Som da hun fikk barn. Eller hver gang hun hører ordet «Lyslugg», et ord som ofte ble brukt om broren.
Vera har også tenkt igjennom hvorfor mange sliter med selvmordstanker.
– Jeg tror de tankene lettere kommer hvis du ikke bli sett. Ikke opplever at noen forstår deg. Når ingen er interessert i å finne ut av hvem du er. Broren min var den som alltid stod igjen når laget skulle velges gjennom hele skolegangen. Han var stille og beskjeden.Det var ingen som fant ut hvem han var, og da er det ikke lett å tro du er noe.
«Vera» mener det er viktig i arbeid med unge i dag – å løfte fram noe bra fra alle. Hente fram det gode i folk. Det fungerer alltid, sier hun energisk.
– Har hendelsen gjort noe med ditt forhold til døden?
– Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å bli syk og dø. Jeg er kanskje også redd for å ikke få levd livet på en god måte.
5 år etter at broren døde, gikk «Vera» inn i en depresjon. Hun og mannen hadde bygd hus. En sommer havnet hun på sofaen og bare gråt. Selv ikke da søkte hun hjelp.
– Du skjønner noe stikker litt dypere når du ikke klarer å ta deg sammen, forteller hun. – Hun gikk med en vond klump i magen. Så ingen lyspunkter. Før hun etter et par måneder ligger på sofaen og ser skyene gå hver til sin side og sola titte fram. Det var som en hilsen fra Gud. Etter det ble alt annerledes. Klumpen i magen slapp taket, forklarer hun.
– Om du skulle holdt et foredrag for andre søsken i samme situasjon, hva ville du snakket om?
– Jeg ville sagt at de måtte snakke med hverandre i familien om de har mistet.
Og om de lever i en familie der en sliter, så spør, vær nær, og ikke gi slipp på hverandre.
Lysten til å hjelpe andre har også ført til at «Vera» og familien har vært besøkshjem, en gutt som kom i huset da han var 8 år, nå er han 15.
Hun har alltid sagt nei til å bli intervjuet. – Det har vært for vondt for meg. Nå kjentes det riktig.
– Hva er du redd for?
– At barna mine skal falle utenfor og ikke kjenne seg verdsatt. Jeg gir bevisst min eldste sønn mye støtte, for han er en følsom type. «Jeg gjør så mye dumt, jeg, mamma, kan han si. Da svarer jeg bare: «Nei, ingen får kalle gutten min dum. Du er fin.» Han har lyst på en hund, og vet du hva? Jeg tror han skal få en, smiler «Vera.» før hun gir meg en klem og går rakrygget ut av rommet.
