BarneSamtaleren

– Genuin interesse er nøkkelen til kommunikasjon med barn, mener Anne-Lill Nilsen, seniorrådgiver ved RVTS Sør og hovedansvarlig for opplæring i Den dialogiske barnesamtalen (DCM) i region sør.

Eva Dønnestad

Eva Dønnestad
Fagformidlingsleder
10.08.2013, kl. 09:50



Anne-Lill Nilsen har 60% stilling ved RVTS Sør og 40% stilling ved Statens Barnehus i Kristiansand. Hun mener denne kombinasjonen av direkte arbeid med barn og familier og undervisning gir troverdighet. Men det er kontakten med barn hun ikke kan klare seg uten.

– Det er lyset i arbeidet mitt å oppleve at barn forteller hvordan det er å være dem, at de formidler fordi de møter en voksen de får tillit til, sier Anne-Lill Nilsen.

 

Struktur bygger tillit

Anne-Lill Nilsen er utdannet som veileder og kursholder i Den dialogiske barnesamtalen. Hun er ansvarlig for opplæringen i metoden i region Sør. RVTS Øst har sammen med Barne- og familieetaten i Oslo satset stort på dette og hatt opplæring av ansatte i barneverntjenesten ved alle bydeler i Oslo. Nilsen har fulgt dette arbeidet i 3 år, og er nå sertifisert som veileder og kursholder.

– DCM er ikke noe Hokuspokus. Fagfolk som arbeider med barn vil kjenne igjen mye av tankegodset, gode og kjente, fremmende kommunikasjonsprinsipper. Metoden har allikevel på en enkel instruerende måte klart å lage noen rammer for gode, planlagte samtaler med barn. Gjennom struktur og oppbygging av samtalen i ulike faser, bygges tillit som legger til rette for at barnet kan fortelle fritt om sin oppfatning av virkeligheten, har Nilsen erfart.

Barnesamtalen er barneperspektiv i praksis, den legger til rette for at barnet forteller fritt om sin opplevelse av sin historie, og at dette anvendes som dokumentasjon for gode tiltak og endringer i barnets liv.

 

Enkle spørsmål som åpner

Den erfarne rådgiveren forklarer hvordan de lager rammer for samtalen. Hvordan saksbehandler/hjelper gir av seg selv for å bygge tillit. Setninger som er viktige for å åpne for barnets fortelling er: ”Fortell litt mer om det.” ”Jeg ønsker å forstå deg.” ”Nå har jeg hørt hvordan de voksne beskriver situasjonen, men hvordan er dette for deg?” ”Selv om du og jeg ikke forstår hverandre eller blir uenige, så kan vi snakke om det også.” ”Du vet best hvordan det er å være deg, derfor vil jeg høre hvordan du har det.” ”Hvis jeg sier noe som er feil, har du lov til å rette på meg.”

– I samtalen og når samtalen er over, er det alltid oppsummeringer slik at barnet kan få mulighet til å høre om den voksne har forstått barnet riktig, forklarer Nilsen.

 

En 14-åring begynner å fortelle

Barnesamtaleren Nilsen deler erfaringer fra en samtale der hun var veileder for saksbehandler. En gutt på 14 år skulle ha samtale med en saksbehandler i barnevernet som var under opplæring. Gutten har i flere år vært under hjelpetiltak fra barneverntjenesten. Han har tydelig uttrykt at han ikke liker barnevernet. Han vil egentlig ikke være der. Etter innledende faser som handler om forberedelser før samtalen, kontaktetablering, innledende prosedyrer/rammer for samtalen.

Saksbehandleren: ”Fortell meg hva det er som gjør at du ikke liker barnevernet, jeg ønsker å forstå hvordan du har det, fortell. Gutten: ”Barnevernet hører bare på de voksne, ikke på meg.” Barnevernsarbeideren lytter gutten ut og kan bekrefte guttens opplevelse. Videre oppfordrer hun gutten positivt til å fortelle hvordan det er å være han. ”Du vet best hvordan det er å være deg, derfor vil jeg gjerne høre fra deg hvordan du har det.” Dette medfører at gutten forteller fritt om sin situasjon, historien hans inneholder mange viktige nye opplysninger som ikke var kjent for barnevernsarbeideren. Mot slutten av samtalen spør saksbehandler: ”Hvordan har du opplevd å være her i dag? Gutten: ”Du hører på meg, ikke bare på de voksne, og det liker jeg”. Denne gutten hadde vært 5-6 år i barnevernet uten at de hadde klart å få fram informasjon om hans opplevelse av livet sitt.

 

Barnets stemme

Seniorrådgiveren forklarer også hvordan metoden får barnevernsarbeiderne til å bli bevisst på hvordan de kommuniser, hvilke verdier de bygger på, hvordan de forstår fagfeltet i forhold til det å snakke med barn. Hvorfor velger jeg å være som jeg er i møte med barn? Hva er hjelperens egen historie? Hvilket syn har jeg på barnet som sitter foran meg?

 – Jeg forbereder samtalene godt, også rett før jeg går inn, innstiller jeg meg mentalt på å være til stede for barnet. Jeg leser meg opp på historien, forteller Anne-Lill Nilsen. – Hvem er dette barnet? Hva skal jeg snakke med dette barnet om, og hvorfor? Hvordan kan jeg spørre eller hva kan jeg si for at barnet skal ønske å fortelle meg hvordan hun/han har det? Barnesamtalen er bygd opp i faser på en måte som har vist seg å skape tillit og gjøre det lettere for barn å formidle sine versjoner av virkeligheten. Disse er det viktig å få tak i for å kunne handle til barns beste, slår Anne-Lill Nilsen fast.

 

Våger å være direkte

Anne-Lill Nilsen har også god erfaring med å være direkte i samtale med barn. Hun gir et eksempel fra samtale med barn der saksbehandler, etter forberedelse og kontaktetablering gikk rett inn i noe vondt som hadde skjedd.

« Jeg vet at sist tirsdag kom politiet hjem til dere, etter at din storesøster hadde ringt dem, fortell så godt du kan hva som skjedde» barnet forteller da fritt utfra sin opplevelse av hendelsen. Etter den frie fortellingen utforsker barnevernsarbeideren sammen med barnet, - hva skjedde, - hvor var du,- og hvordan er det å være deg da.

Barnet fortalte og da takket jeg. ”Takk for at du forteller meg dette. Nå forstår jeg bedre hvordan du har det.

 

Tre pilarer

Anne- Lill forteller at Barnesamtalens mål er sammenfallende med de tre pilarene i alt arbeid med mennesker utsatt for komplekse traumer: Vi vil skape en følt trygghet hos barnet. Vi vil bygge en relasjon, og det er mitt ansvar som hjelper å bygge den. Vi vil hjelpe barnet til å bli kjent med, forstå og regulere sine følelser.

– Vi erfarer at når barnet skal fortelle om vanskelige og vonde hendelser, er det ikke alltid de begynner med hva som skjedde. De kan like gjerne begynne med å beskrive en følelse. Vi kan også spørre på denne måten: ”Fortell om sist gang du var veldig redd”, for eksempel.

– Vi har altfor ofte tatt avgjørelser og satt i gang tiltak basert på voksnes forståelse av barnet – uten å spørre barnet selv. Barnesamtalen løfter barnets stemme – og den er vi avhengig av for å kunne gi rett hjelp på rett måte til beste for barnet. Det er Anne-Lill Nilsen sikker på, og det vil hun fortsette å jobbe for.

 

" Hvorfor gjør dere ikke reklame for barnesamtalen ? Jeg hadde aldri hørt om barnesamtalen før. Dere burde gjøre reklame for det, sånn at barn vet at det finnes "

Sitat gutt 8 år.
  

Les mer om Den dialogiske Barnesamtalen.

Den vanskelige samtalen.

Siste nytt