– Har Jørgen jentetiss?

Ordene kom fra sjuåringen. Litt høyt, kanskje litt for høyt, for like ved sto mange andre barn. Spørsmålet var helt genuint, og undrende. Jeg så straks at det ikke lå noen vond vilje bak. Men ved siden av ham av sto Jørgen. Og rødmet.

Illustrasjon: RVTS Sør
Illustrasjon: RVTS Sør
Siri L. Thorkildsen

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør
27.10.2020, kl. 00:30



Jeg måtte ta en rask tenkepause. Dette har jeg jo forberedt meg på, i alle fall litt. Likevel ble jeg brått usikker, hva sier jeg? Jeg har, siden Jørgen gikk i barnehagen, visst at han ble gitt navnet Josefine ved fødselen. Det biologiske arvestoffet er ei jentes. Likevel føler Jørgen seg som gutt, og har vært tydelig på det i ganske mange år. Etter mange runder både her og der – med psykologer og andre gode hjelpere – så fikk Josefine bli Jørgen. I navn, og i stil.

En skjønn identitet
Vi har allerede snakket om Jørgen hjemme, og bevisst sagt det som den største selvfølgelighet – at Jørgen føler seg som gutt, men er født jente. Sånn er det, og folk er folk, liksom.

Ingen er like, men alle er seg selv.

Og det er den største selvfølge at folk skal få lov til å være den de er. Selv om noen kanskje høylydt sier – eller tenker – at de er uenige med den saken, så er det slik vi i vår familie viser at vi respekterer alle typer mennesker.

Barnehagen jobbet på sin side iherdig for å informere, lære, og vise at Jørgen var akkurat som de andre barna. Det var i grunn fantastisk å observere. De visste – og viste i ord og handling – at den viktigste måten å gi alle barn en god start på livet er å inkludere, akseptere, og møte barn akkurat der de er.
– Dere kan tenke hva dere vil, men for mitt barns skyld er jeg evig takknemlig for at dere holder meningene deres for dere selv og snakker varmt og godt om Jørgen foran barna deres, ba mora med skjelvende stemme til alle foreldrene i barnehagen i et møte.

Dette var ikke lett, meningene om kjønnsmangfold er delte her i landet.

Spesielt på Sørlandet, viser forskning fra Likestillingssenteret og Østlandsforskning. Ordene hun ytret krevde mye, men foreldrene nektet å la dette bli noe som skulle hviskes om – eller ties i hjel. Her skulle vi heie på Jørgen, og han skulle kjenne på at han var like velkommen og elsket som alle andre barn. Jeg husker at jeg var stolt av reaksjonene fra de andre foreldrene. «Selvfølgelig skal vi snakke godt om Jørgen», sa de.

Og jeg husker at jeg tenkte, fy søren så heldige vi er som har Jørgen i livene våre. Som viser det skjønne mangfoldet som finnes her i verden. For Jørgen er et flott barn, uansett, som fortjener all kjærlighet mellom himmel og jord.

Et sunt og friskt, aktivt og snilt barn med mange venner – både gutter og jenter. Med kort hår, røde bollekinn og, for de som bryr seg om sånt: Vagina.

Selvfølgelig, men likevel litt flaut
Alle barna, inkludert min egen sønn, visste dette allerede i barnehagen. Likevel, plutselig en tirsdag ettermiddag, da jeg skulle hente dem begge på fotballbanen, kom spørsmålet. Han hadde tydeligvis tenkt litt mer på saken, for han hadde sett Jørgen på do. Og der var det ingen utovertiss i sikte.

– Mamma? Har Jørgen jentetiss?
Så snur han seg mot Jørgen.
– Har du jentetiss?

Jørgen slår blikket ned. Og sier:
– Det vil jeg ikke svare på.

Jeg tenker raskt. Hva sier jeg til disse to som står foran meg, uten at Jørgen blir mer flau enn nødvendig? For hvem liker vel å snakke om tissen sin?

Og hvordan får jeg samtalen til å bli positiv, fin og uten et unødvendig nysgjerrig publikum, som kanskje bare får med seg bruddstykker og dermed gjør Jørgen enda mer brydd? Og hvordan kan jeg hjelpe Jørgen til å klare å svare enkelt, tydelig, og kontant hvis andre stiller samme spørsmålet i fremtiden? For dette blir nok ikke siste gangen et slikt spørsmål kommer. Hvordan Jørgen blir møtt av andre når et så uskyldig, men personlig spørsmål stilles, kan avgjøre hvordan han ser på seg selv resten av livet.

Det kan bygge ham opp, eller bryte ham ned.

– La oss gå mot bilen, sier jeg.

– Ja, det er akkurat sånn det er!
– Jeg skjønner godt at du ikke har så lyst til å snakke om tissen din, begynner jeg, litt forsiktig.

Jørgen nikker. Sønnen min er nå den som slår blikket ned. Han skjønner at han trådde over en personlig grense.

– Men jeg kan godt fortelle dere litt om hva som skjer når vi blir født og hvordan vi blir gutter og jenter?

Begge guttene ser på meg med åpne øyne. Det vil de.

Jeg trekker pusten og samler tankene.

Vet at to slitne, sultne sjuåringer står foran meg og ikke har all verdens med verken tålmodighet eller konsentrasjon. Og jeg ønsker for all del ikke å såre noen av dem, ingen har gjort noe galt. Og jeg minner meg selv på, at dette kan jeg jo litt om nå. Dette har jeg jo nettopp oversatt en plakat om for jobben, for noen kollegaer som jobber med temaet kjønnsmangfold. Jeg tar sats.

– Det er nemlig sånn, at når vi blir født så blir de aller fleste enten født med en innovertiss eller en utovertiss. Men noen føler at de ikke er en jente selv om de er født med innovertiss, og noen vet ikke helt hva de føler før de blir voksne. Og det er helt greit, det er lov å bruke tid på å kjenne etter hvem man er og hvem man vil være.

Guttene lytter fortsatt. Jørgen nikker litt tydeligere enn sist gang.

– Så tissen vår kan fortelle at vi er ei jente. Men hvis hjernen vår sier til oss at vi føler oss som gutt likevel, ja, da må vi jo få lov til å føle det. For det er jo det vi kjenner inni oss. Akkurat som at det er hjertet vårt som bestemmer hvem vi vil bli forelsket i, sier hjernen vår hva vi føler oss som.

– Ja, det er akkurat sånn det er! Sier Jørgen lettet.

– Men hva sier lungene hans, da? Spør min sønn.
– De sier at han trenger å puste, forteller jeg.
– Å, ja. Ja, du vet mamma, folk er jo forskjellige.
 


* RVTS Sør har oversatt og bearbeidet en plakat og en film, som kan brukes for å både forstå – og sette i gang en samtale – rundt temaet kjønn og seksuelt mangfold. I tillegg har vi laget en egen samling om temaet til livsmestringsprogrammet LINK, som du finner her.

** Jørgen og Josefine er ikke barnets egentlige navn. Av hensyn til personvernet velger vi å anonymisere barnet. Historien er gjenfortalt med godkjenning av mor og far.

 

Siste nytt