Hvem er jeg i møte med barn – og hvem vil jeg være?

Anne-Lill Nord Nilsen, spesialrådgiver ved RVTS Sør, for Snakkemedbarn.no

Barn og unge kan fortelle om hvordan de har det og hva de opplever, hvis vi voksne som møter dem spør og er tilgjengelige. Når det handler om bekymringer om vold og overgrep, handler det ikke bare om å spørre og være tilgjengelig, men også om hvordan vi spør og møter dem. Våre verdier, holdninger og følelser har stor betydning for hva vi gjør – hvordan vi kommuniserer og vårt nonverbale utrykk. De er våre viktigste veivisere for hvem vi er i møte med barnet.

Oppdrager versus oppdager
Det er naturlig for oss voksne å oppdra og forklare. Dette gjør vi i et ønske om at barn skal forstå mer og få grunnlag for å ta gode valg, samt å skåne dem mest mulig for vanskelige situasjoner og erfaringer.

Når vi ser et barn har det vanskelig, kompenserer vi gjerne for den følelsen ved å avlede – «det går nok bra, skal du se» – vi sier og gjør noe positivt med barnet for å «ta bort» den ubehagelige følelsen. Dette gjør vi både for å glede barnet, men også fordi det kan være utfordrende for oss å se et barn ha det vanskelig.

I samtaler med barn om sensitive temaer er det viktig at vi legger litt til side denne forklarer- og oppdragerrollen, og går inn i oppdager- og utforskerrollen.

Rollen som oppdager og utforsker kan være utfordrende, spesielt når oppgaven er å finne mer ut av den bekymringen du har for et barn eller en ungdom.

Kompetanse består av tre elementer
Vi kan forstå kompetanse ut fra tre elementer: Kunnskap/erfaringer, verdier og menneskelige ferdigheter. Kompetanse er det vi gjør i arbeidet vårt. Når vi skal finne ut «hvem jeg er i møte med barn og unge jeg er bekymret for», kan en måte å finne ut av det på være å reflektere over ens verdier og menneskelige ferdigheter. Hvordan kan jeg lene meg til dem for at kunnskapen skal være nyttig i møte med barn og unge?

En måte å få til dette er å ha fokus på, og bli bevisst, hvilke verdier som er viktige for deg og hvordan du kan bruke dine menneskelige ferdigheter for å utvise verdiene dine i møte med barn og unge.

Dette er en prosess en ikke alltid kan tenke seg til, men man må gjennomføre handlingen –  snakke med barnet eller ungdommen om den bekymringen du har. Først da vil du oppdage hvordan det er for deg og hvordan du blir, og hvordan følelsene du har påvirker kommunikasjonen din. Du vil kunne oppdage hva det er som utfordrer deg og når du er på ditt beste.

Barnet som årsak fremfor en selv

Vi har en tendens til å legge til grunn barnets egenskaper og uttrykk som årsak til at vi ikke lykkes med disse viktige samtalene – at det er så stille eller urolig at det nesten er umulig å komme i dialog.

Det er ofte mer fruktbart å spørre seg hva det er ved en selv som gjør at dette blir vanskelig, og hva man selv trenger for at møtet med barnet skal gi de beste muligheter for at barnet kan fortelle sine opplevelser? Hva er det som skjer og hvordan er det for dem?

Et nyttig verdigrep her kan være å tenke om barnet at det ikke er vanskelig, men at det kan ha det vanskelig, og at en trygg og varm voksen kan gjøre en stor forskjell.

En start på dette arbeidet kan være å skille verdier, kunnskap og menneskelige ferdigheter fra hverandre, og stille seg selv spørsmålene:

• Hvilke verdier er viktig for meg?
• Hvilke menneskelige ferdigheter og erfaringer har jeg?
• Hvilken kunnskap og erfaring har jeg –  er kunnskapen min forenlig med mine verdier, ferdigheter og erfaringer – eventuelt hva mangler jeg?

Verdier og holdninger – en kultur

​Jobben blir for deg å finne ut av hvem du er i disse møtene og ut fra det strekke deg mot hvem du vil være.

Et grep som vil styrke denne prosessen er om hver enkelt arbeidsplass jobber med verdier for å bygge et vi og styrke den enkelte. Slik kan kulturen på arbeidsplassen bli det en lener seg mot i utfordrende oppgaver.

En slik verdibasert arbeidskultur vil da kunne prege den daglige kommunikasjonen med hverandre og ikke minst med barna og ungdommen. For eksempel kan en slik kultur være:

• At vi er interessert i den andres fortelling
• At vi stiller åpne spørsmål og utforsker ved aktivt å lytte
• At vi finner anledninger og tid i hverdagen til å gjøre dette
• At vi våger å vise sårbarhet og søke hjelp til det vi synes er utfordrende
• At vi øver oss og legger til rette for disse viktige samtalene

Når kommunikasjonen og møtene preges av en slik arbeidskultur, kan samtaler med barn og unge om alvorlige bekymringer bli lettere å gjennomføre – både fordi du er tryggere, og fordi de du møter er vant til å bli møtt slik og derfor har fått øvd seg på å fortelle.

Hvordan kan snakkemedbarn.no hjelpe deg i denne bevisstgjøringsprosessen?
Å jobbe med egne verdier, holdninger og følelser er et viktig arbeid som kan ta både tid, fokus og krefter. Det er mange måter å jobbe med dette på, og en mulighet er å øve seg via det digitale opplæringsprogrammet Snakke sammen. Her kan du øke fagkunnskapen din, men aller viktigst; få handlingskompetanse hos deg som jobber med barn og unge. Ressursen er utviklet av RVTSene på oppdrag av Bufdir. Nettsiden kan være nyttig i å øve seg på samtaler med barn, og gjøre deg oppmerksom på hvem du er i møte med dem – og hva slike samtaler gjør med deg.

Her kan du ved å simulere samtaler oppleve barn og unge med ulike uttrykk og historier. Slik vil du på en ufarlig måte kunne kjenne etter hva det gjør med deg. Du kan velge mellom hva du vil spørre om, støtte fortellingen og lytte. Det er utfordrende, tankevekkende, uvant og veldig lærerikt.

Du kan øve alene og sammen med andre. Når du gjør det sammen med kollegaer, kan drøfting og refleksjon rundt de ulike valgene og hvor valgene fører samtalen bidra til denne bevisstgjøringsprosessen.

Denne måten å øve seg på kan bidra til bevisstgjøring om hvordan det er for deg, og samtidig være en læring om fremmende kommunikasjon.

Slik finner du mer ut om hvem du er, og hva du trenger å øve spesielt på for å bli den du vil være.