Hjerne-opplysning for barn

Denne artikkelen er oppdatert mars 2022.
Den originale versjonen, først publisert 27.01.2015 finner du her.

Se film om den tredelte hjernen nederst i artikkelen.

Her kan du laste ned og printe ut plakat om støtte til hjernens utvikling.

Her på RVTS Sør snakker vi ofte om den tredelte hjernen og synes det kan hjelpe oss å forklare det som ikke er så lett å forstå. I denne teksten bruker vi begrepet for å beskrive hva som skjer når det «koker over», og hvorfor det ikke er rart at det noen ganger skjer. Teksten er skrevet for deg som jobber med barn og unge, som en ressurs du kan hente innhold fra – eller bruke i sin helhet i møte med barna og omsorgspersonene deres.

Teksten er skrevet for deg som jobber med barn og unge, som en ressurs du kan hente innhold fra – eller bruke i sin helhet – i møte med barna og omsorgspersonene deres.

Hjernen din gjør bare jobben sin!
Kjære deg som ikke skjønner hvorfor du reagerer som du gjør. Som lurer på hva det betyr at du føler for å skrike, slå eller stikke av i situasjoner hvor andre klarer å la være. Hva er det som gjør at du «klikker» – holder du på å bli gal?

Det første du må vite er at nei, du holder ikke på å bli gal. Det er helt naturlig at det koker i toppen når det er noe veldig vondt som bobler opp.

Det er helt naturlig at det koker i toppen når det er noe veldig vondt som bobler opp.

Og du ikke er alene om å ha det sånn! Vi som jobber med barn og unge treffer så mange mennesker som har det på samme måten som deg. De skjønner heller ikke hvorfor det er sånn, og de har også voksne rundt dem som synes det er vanskelig å forstå. Og det er ikke noe rart, for det som foregår inne i hodene våre er så avansert at man skal ha studert hjernen veldig nøye, for å få øye på hvordan allting henger sammen.

Den tredelte hjernen
For det første er hjernen vår utrolig komplisert. Vi sier ofte at den er satt sammen av tre deler: Sansehjernen, følehjernen og tankehjernen.

Når vi utvikler oss til å bli voksne mennesker, skjer det «nedenfra og opp» og «bakenfra og frem». Det går over tid, fra det enkle til det komplekse.

I fosterlivet og spedbarnsalderen starter utviklingen med de nederste og innerste delene av hjernen, de som styrer de mest grunnleggende funksjonene i kroppen. Det inkluderer sansene, kroppens pust og puls, temperatur, stressaktivering, søvn og appetitt. Denne delen av hjernen ligger bak mot nakken, og styrer det mest livsnødvendige som vi aldri hadde klart oss uten. Det er her vi oppfatter, og lagrer alt som sansene våre opplever – det vi hører, lukter, kjenner og smaker. Denne delen kaller vi sansehjernen.

Så, når vi er over det første, spede stadiet som menneske, modnes det som ligger litt lenger oppe i hjernen, og som styrer følelser, trygghet og tillit til andre mennesker, hukommelse og systemet for hva vi liker og ikke liker. Dette kaller vi følehjernen, og her kan det noen ganger bli litt fullt. Her samler vi nemlig på det alt vi opplever av gode og vonde følelser, minner fra sånt som har gjort oss glade og trygge, og sånt som har gjort oss redde, sinte og lei oss.

Enda seinere, inn i ungdomsalderen, og også etter at vi er blitt voksne, ferdigstilles det som ligger øverst og lengst frem:Tenkehjernen, hvor vi finner språket, evnen til å tenke klart, til å analysere det vi ser og opplever og til å planlegge og gjennomføre. Her ligger fornuften, som gjør at vi klarer å lære og å reflektere over det vi lærer.

Vi kan på en måte si at vi fødes med et operativsystem som har de mest grunnleggende funksjonene, og at vi gradvis oppgraderes med nye og mer avanserte versjoner ettersom utviklingen skyter fart.

Vi kan på en måte si at vi fødes med et operativsystem som har de mest grunnleggende funksjonene, og at vi gradvis oppgraderes med nye og mer avanserte versjoner ettersom utviklingen skyter fart.

Og underveis, også før vi er i nærheten av ferdigutviklet, er alle disse delene av denne kjempekompliserte hjernen vår i sving samtidig. De ulike delene jobber sammen så godt de kan – og noen ganger er det ikke så lett.

Når alarmen går
Når det skjer noe som du reagerer veldig på, for eksempel noe du blir stresset av, redd for eller som minner deg om noe vanskelig du har opplevd tidligere, går det en alarm i følehjernen din. Den merker at noe føles ugreit, og varsler naborommet, sansehjernen (som er enda litt viktigere enn følehjernen, rent biologisk) om at nå er det noe som ikke er som det skal være.

Det er nemlig sånn hodet vårt fungerer. Følelsene våre husker godt. Og når de vonde følelsene vekkes, går vi nokså automatisk i beredskap, for at det som gjorde så vondt ikke skal skje igjen. Det er en ganske fantastisk, og ikke minst nyttig egenskap, hvis det faktisk er fare på ferde.

Følelsene våre husker godt. Og når de vonde følelsene vekkes, går vi nokså automatisk i beredskap, for at det som gjorde så vondt ikke skal skje igjen.

Noen barn har vært utsatt for så mye vondt at de er i beredskap hele tiden. Det er normalt, i deres situasjon. Når noe vekker vonde minner, er det naturlig, og viktig, at kroppen reagerer, for å beskytte mot ytterligere fare.

Men så er det jo sånn at følehjernen vår rett som det er oppfatter situasjoner som mer farlige enn de er. Derfor kan det noen ganger være at du går i alarmberedskap uten at det egentlig er noen fare i det hele tatt.

Fornuften kobler ut
Når alarmen går, begynner sansehjernen vår å jobbe på spreng. Nå skal den hente inn så mye informasjon som mulig, for å finne ut hva som skjer. Det betyr at du blir enda mer på vakt, og at alt du kjenner på kjennes enda litt sterkere. Pulsen stiger, pusten går fortere, du blir mer stresset.

Når alarmen går, begynner sansehjernen vår å jobbe på spreng.

Og når temperaturen blir så høy inne i sansehjernen at det begynner å koke i toppen, kobles den tredje delen, tenkehjernen, ut. Kroppen vår vet nemlig at den er mindre viktig enn resten av hjernen for de grunnleggende funksjonene, og bruker heller energien der det trengs mest.

Når det er sagt hadde det utvilsomt vært praktisk om den bidro litt akkurat nå, så vi kunne reflektere rundt hvorvidt faren faktisk var reell. For uten tankehjernen har vi ikke fornuften på plass, men handler mer på impuls, ut ifra det sansehjernen vår plukker opp og sender videre inn i følehjernen.

Når det er sagt hadde det utvilsomt vært praktisk om tenkehjernen bidro litt akkurat nå, så vi kunne reflektere rundt hvorvidt faren faktisk var reell.

Og da er det ikke rart, da, at vi noen ganger «klikker». Det betyr ikke at det er noe feil i hjernene våre, eller at vi holder på å bli sprø. Det betyr bare at de som reagerer mer voldsomt enn andre, har en hjerne som har lært seg at de må være i beredskap, og stå på vakt mot fare. Og når den hjernen oppfatter at det er fare, da gjør den akkurat det den skal – forsvarer seg.

Kamp, flukt, eller overgivelse
Det finnes flere slike måter å beskytte seg på.

For noen går kroppen i en slags «overgivelse», det er som om de er koblet fra, nesten som om de spiller død. Andre går i «kamp», – og forsvarer seg med å slå tilbake. En annen vanlig reaksjon er «flukt», altså å trekke seg unna eller stikke av fra situasjonen som man er redd for. Kroppen vår velger reaksjonen vår for oss, automatisk og på instinkt.

Kroppen vår velger reaksjonen vår for oss, automatisk og på instinkt.

Om du reagerer med sinne og kjenner behov for å sparke og slå, er «kamp»-programmet aktivert hos deg. Det er ikke noe galt med deg – du har tvert imot en hjerne som fungerer slik den er opplært til. Den tror det er fare på ferde, og den reagerer.

Lukten av pappa
La oss ta et eksempel.

Sara har nettopp begynt på ungdomsskolen, i åttende klasse. Hun bor hos mamma, og har gjort det siden mamma og pappa ble skilt. Fra Sara var fire til hun var 12 år ble hun utsatt for overgrep av pappa. Han var snekker og hadde ofte på seg arbeidstøy som luktet av sagmugg da overgrepene fant sted.

Nå skal Sara ha sløyd for første gang på den nye skolen. Hun har havnet i samme gruppe som venninnene, de lager brødfjøl og har det gøy. Sara tuller fryktelig mye, hun prater høylyttt og forstyrrer de andre. Mot slutten av timen går læreren en runde og ser på det elevene har laget. Han stiller seg bak Sara og sier: «Dette har du dreisen på. Jeg tenker…» Og så får han ikke sagt noe mer. Han rekker ikke å fullføre setningen før Sara snur seg rundt og deiser trefjøla rett inn i det ene kinnet hans. Det blir gråt og skjelling, og Sara stikker av fra skolen.

Dagen etter er det innkalt til møte på skolen. Med læreren, Sara og moren, og helsesøster, fordi Sara ønsker å ha henne med.

«Hva var det som skjedde, Sara?» spør læreren.
«Du luktet som pappa», svarer Sara.

Da forstår de voksne, og sammen får de en god prat. Helsesøster forteller om triggere som kan få oss til å reagere fordi de minner om situasjoner hvor vi virkelig har vært i fare. For Sara ble sagmugg en slik trigger, fordi hun forbinder lukten med vonde ting hun har vært utsatt for.

Sara synes det hjelper å snakke om det som skjedde, og føler at hun forstår mer av seg selv. Det var kanskje ikke så rart det hun gjorde? Også læreren skjønner hvordan det henger sammen, og at det ikke hadde noe med ham å gjøre at hun slo ham med fjøla. Sara hadde gått i «flukt»-modus, for å beskytte seg selv mot noe hun oppfattet som en farlig situasjon.

Sara synes det hjelper å snakke om det som skjedde, og føler at hun forstår mer av seg selv.

Sammen legger Sara og læreren en plan for hvordan sløydtimene kan bli noe annet enn påminner om pappas overgrep. De snakker også om hva Sara kan gjøre når hun kjenner seg trigget. For eksempel kan hun gå ut og lufte seg litt, eller gå inn på naborommet og jobbe med noe annet en liten stund.

Fortellingen om Sara er et eksempel på hvordan en handling ofte har en forklaring. Den viser oss hvor vanskelig det kan være å gjøre oppgavene våre når hjernen koker, når vi er trigget og aktivert. Den er også et eksempel på hvordan vi noen ganger handler før vi tenker, og hvordan lukter, smaker og situasjoner kan frembringe vonde minner som får oss til å gjøre uforståelige ting.

Når vi kjenner historien, og vet hva som skjedde i Saras hode, er det ikke vanskelig å hvorfor hun reagerte som hun gjorde. Vi skjønner at lukten brakte frem fryktelige minner, og at alarmen gikk og fikk henne til å ville forsvare seg. Noen vil si at Sara «mistet hodet». Det vi vet, er at den tenkende delen av hjernen hennes koblet fra, fordi sansene observerte noe de trodde var fare. Det vekket følelser fra vonde minner ble vekket, og Sara reagerte med følelsene sine istedenfor fornuften.

Når vi kjenner historien, og vet hva som skjedde i Saras hode, er det ikke vanskelig å hvorfor hun reagerte som hun gjorde.

Ved å snakke om det som skjedde, og bli oppmerksom på hva det var som utløste reaksjonen, kan både læreren og Sara ta små grep som gjør det lettere å unngå den samme reaksjonen.

Kanskje historien kan hjelpe deg også til å forstå deg selv når du «klikker», faller ut eller flykter fra noe som føles vondt? At det skjer fordi alarmknappen er slått på i følelsene dine, og du tror noen vil utsette deg for fare. Fordi det ligner på situasjoner der du faktisk er blitt utsatt for noe som har gjort veldig vondt. Og at hjernen din er «flink», og gjør det den har lært at den skal.

Programmene kan skrus av!
Men det at hjernen din bare gjør jobben sin, gjør det ikke lettere verken for deg eller andre at den holder på sånn. Og det som er veldig bra, er at dette er noe det går an å få hjelp til å regulere. Ingen skal trenge å ha det slik at hjernen slår alarm når den ikke er nødt. Det er fryktelig slitsomt og upraktisk.

Det som er veldig bra, er at dette er noe det går an å få hjelp til å regulere.

Derfor er det viktig at du vet at det går an å påvirke, og noen ganger skru av, eller skru ned volumet på «programmene» som hjernen vår automatisk setter på. Du kan få hjelp til å finne ut hvordan du stopper reaksjonen som får deg til å ville skrike, slå eller stikke av. Og nå når du vet at det er tenkehjernen sin «skyld», fordi den koblet ut og lot sansene og følelsene ta overhånd, skjønner du sikkert at tenkehjernen trengs for å få skru alarmen av.

Det går an å øve seg på teknikker som lar deg stoppe opp og koble fornuften på igjen før følelsene får overta all kontroll. Da blir det lettere å «holde hodet kaldt» og reagere på en måte som er bedre både for deg og dem som er rundt deg. Dette kan ta litt tid å finne ut av, og ofte kan en trenge litt hjelp for å finne ut av det. Kanskje kan Læreren din, helsesykepleier, eller en annen voksen du stoler på kan kanskje være en som kan hjelpe deg, og gi deg støtte til å finne ut av det?

 

En hjelp til å utforske og forstå traumer – sammen
RVTS Sør har utarbeidet en hjelp til deg som er sammen med barn som har opplevd vanskelige ting i livet: «Kofferten min og meg».

Her kan du som hjelper få tips til samtale med barnet, der dere sammen kan forsøke å utforske og forstå – med håp om å bekrefte de vonde opplevelsene og støtte alle forsøk på og initiativ for, å mestre livet.

Les mer om, og bestill «Kofferten min og meg» her.