«Du och jag, Alfred»

«Emil tyckte om Alfred och Alfred tyckte om Emil.» Slik kjenner vi historien om de to, Emil og gårdsgutten Alfred. En historie om så mye mer enn en «rakkerunge» full av hyss – kanskje like mye en fortelling om den ene voksne som tar imot, og bare er – og blir – den trygge, gode havnen.

Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Illustrasjonsfoto: 123rf.com
RVTS Sør

RVTS Sør
Nyheter
03.07.2020, kl. 11:34

Skrevet av Gunn Karin A. Thomassen, spesialrådgiver RVTS Sør og Siri L. Thorkildsen, kommunikasjonsansvarlig RVTS Sør

Det fine, gode og varme vennskapet mellom Alfred og Emil illustrerer så fint hva som ligger i en god relasjon.

MENNESKEMØTER I BARNELITTERATUREN: Vi har alle noe å lære av Alfred og Emil. Alfred møter Emil uten noe om og men. Han godtar ham for den han er, og får fram det beste i Emil.

«Du och jag, Alfred.» Emils herlige oppsummering av vennskapet dem imellom rommer så mye mer enn bare disse fire ordene. Med dette utsagnet signaliserer han at han opplever Alfreds nærvær, med kroppsspråk og måten han blir møtt på, som trygt og godt. At det er de to, mot verden, og de trenger hverandre. Deres relasjon betyr så mye mer enn bare her og nå.

Er du min Alfred?
Alle mennesker opplever at livet til tider byr på utfordringer. Det er en del av det å være menneske. Noen utfordringer forsvinner like fort som de kom. Andre ganger kommer det større utfordringer, og noen ganger opplever vi ting som gjør skikkelig vondt – lenge. Ting som rokker i grunnvollene våre og får oss til å lure på om vi i det hele tatt kommer til å overleve.

De menneskene som bærer tøffe hendelser og historier, vi finner dem overalt – både privat og i jobbsammenheng. Noen har valgt en uheldig strategi for å overleve skammen og smerten som kommer i kjølvannet av vanskelige erfaringer. I noens øyne kan det handle om «småting» som plager personen, men som likevel er tungt for den det gjelder. Det er reelt, og det er livet.

Hvordan kan det hjelpe oss å ha en – eller være en – Alfred, når livet virkelig røyner på?

Kan Alfred være den vi alle trenger når ting er vanskelig?

En terapeut kan for mange være den som utgjør en forskjell, og hjelper å skape mening og sammenheng i det som har skjedd. Det kan hjelpe mye og ta vekk noe av det vonde som tynger. Samtidig belyser psykologen Howard Bath viktigheten av de «andre 23 timene», den helende kraften som ligger i de timene i døgnet vi ikke sitter i psykologens stol. Det er i mange tilfeller en kjæreste, venn, lærer, søsken, nabo eller kollega som er der disse timene. Som ser deg, og som virkelig kan gjøre en forskjell.

Når et menneske har stått i et av de mest krevende situasjonene i livet sitt, og stormen har stilnet, så er det ikke uvanlig å tenke at det som reddet en fra å gå til grunne lå i relasjonen til et annet menneske. Det mennesket, eller de menneskene, som bare var der.

Alfred-mentaliteten
Når vi leser om Emil og Alfred, så er det nesten så man kan kjenne hvor godt det er å være Emil i møte med trygge Alfred.

Det er godt å møte noen som Alfred.

Alfred anerkjenner Emil for den han er, og rommer hele ham. Det å bli tålt og sett av et annet menneske kjennes godt.

Anerkjennelse er et komplekst begrep, men psykolog Anne Lise Løvlie Shibbye sier det på en enkel måte: Anerkjennelse er ikke noe du har, det er noe du er. Slik Alfred er for Emil.

Hun viser til noen elementer – eller ingredienser – i anerkjennelsens kunst. Disse ingrediensene er lytting, forståelse, aksept, toleranse og bekreftelse. Hun sier videre at disse henger sammen, og er hverandres forutsetninger. Selv om Schibbye tar utgangspunkt i klient-terapeut-relasjonen kan dette like godt beskrive hva som ligger i et godt menneskemøte – ja, i alle de relasjonene som gjør noe godt med oss.

Når en munn lukkes, åpnes to ører
Når Alfred møter Emil etter en tur innom snikkarbua, lar han ham alltid komme med sin historie. Alfred lytter. Det å lytte kan høres ut som en enkel sak. Men å lytte kan være noe av det vanskeligste vi gjør. Vi har vel alle opplevd å fortelle noe til noen som har tilmålt tid, eller som har en agenda eller fasit allerede før historien kommer.

Emil opplever det aldri slik med Alfred.

Alfred lytter til hva Emil har å si, han lar ham fortelle sin historie uten å sitte som den som vet svaret.

Alfred lytter seg fram til Emils ressurser, og er genuint nysgjerrig. Han lytter for å høre, ikke for å ha et svar. Ikke for å forstå, men for å hjelpe den som forteller forstå seg selv.

Å forstå er å se den andre
For det er først når vi virkelig lytter at vi kan forstå den andre, og ta del i deres opplevelse. Og så vet vi fra historiene om Emil at det som regel ender bra til slutt, og Alfred klarer å lokke fram Emils smil.

Alfred hjelper Emil å skape sammenheng i det som skjer, og hjelper ham å se at det vil gå bra.

Når mennesker deler gode øyeblikk slik Emil og Alfred gjør, skapes det psykiater og spedbarnsforsker Daniel Stern kaller for «moments of meeting», eller som Schibbye på norsk kaller det; endringsøyeblikk. Det er i endringsøyeblikk som dette, når du virkelig blir lyttet til og forstått – og der positive følelser deles – at det ligger muligheter for at det kan skapes helhet og tillit mellom to mennesker.

Bekreftelsens mester
Selv om Alfred nok ikke alltid tenker at Emils løsninger på ting er de beste, så aksepterer han Emils versjon og historie. Han lytter til ham, og forsøker å forstå det fra Emils ståsted.

Alfreds tilstedeværelse i Emils tanker og opplevelser gjør at Emil opplever seg møtt og tålt.

Og det er vel slik for oss alle når vi står i strev. At den som tåler oss, og aksepterer oss slik vi er, det er den vi kjenner det er godt å være med. Det er da vi opplever oss anerkjent og bekreftet, noe som er grunnleggende behov hos oss alle.

Likevel er Alfred ærlig. Han kaller en spade for en spade, også når Emil har gjort noe som ikke var så lurt. Å kunne være ærlig skaper trygghet i relasjonen, så lenge den du snakker med allerede føler seg hørt, sett, forstått og anerkjent. Da er tilliten og tryggheten der i bunn.

Bekreftelsen ligger i den måten vi lytter på, sier Schibbye. Gjennom vår væremåte signaliserer vi om vi tenker den andres følelser er viktige, og aksepterer den andres måte å se verden på – uten å dømme eller bedømme. Både det å lytte og vise forståelse, aksept og toleranse er ulike måter å vise bekreftelse på. Og av Alfred kan vi lære at av og til kan bekreftelsens kunst bare handle om et blikk, eller bare det å være der for den andre.

Hvem vil du være?
Alfred hadde nok ikke Shibbyes anerkjennende ingredienser i bakhodet, da han traff på Emil etter et av hans mange hyss og påfølgende opphold i snikkarbua. For Alfred lå dette i ryggmargen, som det gjør for mange gode mennesker der ute. Han hadde ingen jukselapp i bukselomma som listet opp hvordan han skulle møte Emil, men han visste nok hvem han ville være – i møte med sin gode venn. Og, kanskje aller viktigst: Han likte Emil.

Alle burde hatt en Alfred i livet sitt.

En som står støtt ved deg når ting ikke går som planlagt. Som ikke kommer med fasitsvar på hvordan ting burde være, men bare møter deg der du er – og er der med deg. En som bekrefter det du opplever, og som hjelper deg videre uten å moralisere eller kreve. Alfred kan være en god påminner om at du også kan bety noe, for noen.

Hvem sin Alfred vil du være?


Dette er første del av en artikkelserie om menneskemøter i barnelitteraturen som kommer fra RVTS Sør i løpet av året.

Siste nytt