Hukommelser i utakt

De fleste av oss opplever å møte oss selv i døra. Vi opplever ting som gjør at vi tenker «dette har jeg opplevd før» – et slags deja vu, en forunderlig følelse. Vi nøster i tankene og undrer oss på hva det er med denne situasjonen som gir denne følelsen. Så smiler vi litt og tenker at det var et pussig sammentreff av tanker og følelser – og rusler videre. Det har jeg også gjort. Både kjent, smilt og ruslet videre.

Men hva når du opplever å møte deg selv i døra – på minner du ikke visste at du hadde?

Når du oppdager at du har en hukommelse i tillegg til den du kjenner? Da kan det fort bli krøll i den mentale harddisken.

Det tar i gjennomsnitt 17 år fra man har vært utsatt for overgrep til man snakker om det. Det forutsetter at man er i stand til å erindre det man har erfart.

To hukommelser
Jeg har gjort meg den erfaringen at jeg har to «hukommelser».

Den ene er den hukommelsen som jeg har hatt med meg så lenge jeg kan huske. Den som rommer alle minnene mine fra jeg var i stand til å ha minner, og frem til i dag. Det livet som man kan se tilbake på, bla i, ha et forhold til. Den hukommelsen hvor hendelser og erfaringer legger seg lag på lag, og sånn sett er min «minnebok» over livet. Jeg kaller den min kronologiske hukommelse.

Den andre hukommelsen er den som brutalt ga seg til kjenne i voksen alder. Denne hukommelsen inneholder hendelser og erfaringer fra veldig tidlig barndom. Hendelser – overgrep – som mest sannsynlig ble fortrengt omtrent umiddelbart. Disse årene har kapslet seg inn i sin egen dissosierte hukommelse, som forble skjult til den tvang seg fram. Siden denne delen av hukommelsen har vært skjult lenge – over 30 år – er den vanskeligere se tilbake på, bla i, ha et forhold til. Jeg kaller den barnehukommelsen.

Disse to hukommelsene lever jeg med. Eller rettere sagt – jeg lærer meg dag for dag å leve med dem.

Barnehukommelsen lever sitt eget liv og gir seg til kjenne når jeg minst venter det.

Barnets erfaring i voksen kropp
Som her en vakker dag en vår. Solen skinte, det var godt og varmt og naturen formelig eksploderte i farger og lukter. En perfekt ettermiddag for en lang sykkeltur langs blomstrende skogsveier. En intens lukt av solvarm hundekjeks. Lukten og solvarmen hensatte meg til midtsommer på min barndomsøy. En jentunge med flagrende hår i full fart på sykkel. Herlige barndomsminner fikk frem smilet og godfølelsen. Minner hentet fra den kronologiske hukommelsen. Minneboka.

Men så skjedde det noe i kroppen min. Barnehukommelsen har tydeligvis egne assosiasjoner til dette «luktminnet» – assosiasjoner knyttet til overgrepene på min barndomsøy. Og de minnene som trengte seg frem i barneminnet er ikke av det slaget som man trekker på smilebåndet av, tenker at det var et pussig sammentreff – og så rusler videre. De er bare utmattende. De trigger reaksjoner i kroppen – det lille barnets umiddelbare og ubearbeidete reaksjoner. Minner som ikke er sortert og reflektert fremtrer som reaksjoner som ikke har en naturlig plass i det kronologiske minnet.

Det lille barnets erfaringsreaksjon kommer til uttrykk i den voksne kroppen.

Fight, flight eller freeze – alt ettersom.

Når hukommelsene krasjer
En og samme situasjon kan trigge begge hukommelsene. Det er ganske overveldende. Spesielt siden man ikke vet når det skjer. En del av det å lære seg og leve med disse hukommelsene i utakt, er å prøve å finne ut når det skjer. Og ikke minst erkjenne at det skjer.

Sagt på en annen måte – det handler om å prøve og kjenne igjen situasjoner og hendelser hvor barneminnet tar over. Lete etter mønstre og sammenhenger. Prøve å være i forkant. Gjøre utakten mindre. Enkelt? På ingen måte.

Det lille jenta i meg ga seg til kjenne når jeg var godt voksen. Hun har sin egen hukommelse som har vært – og til dels fortsatt er – ukjent for meg. Vår jobb er å finne ut av dette – i fellesskap. En forståelse av hjernens tre-deling, toleransevindu og regulering er viktige verktøy for store meg i møtet med lille meg. Når hukommelsene krasjer må store meg være den som «ser» lille meg – selv om det hun husker til tider er helt uforståelig for store meg.

Det er som om våre hukommelser – barnehukommelsen og den kronologiske hukommelsen – er i ulike formater. De passer ikke inn i samme programvare.

Utfordringen er å konvertere disse formatene til å kunne kjøre sammen uten å krasje; bilde for bilde – fil for fil – ord for ord.

Dissosiasjon er en pussig ting – og kan være vanskelig å forstå. Og dermed forklare.

Å sette ord på kaoserfaringene er en måte å leve med utakten på.

Kanskje bidra til forståelse for de usynlige reaksjonene som kommer når hukommelsene bryter mot hverandre. For det gjør de, igjen og igjen. Det er traumenes vesen. Og traumebearbeidingens spire til erkjennelse – og anerkjennelse.