Hopp til hovedinnhold

«Hun var elsket av mange, men elsket aldri seg selv»

Hva slags samfunn har vi skapt når så mange sliter med selvforakt? Når veien til selvaktelse synes så lang?

Å gå fra selvforakt til selvaktelse handler også om å kunne tre fram sånn vi er, på godt og vondt.  Og bli sett betingelsesløst og tatt i mot med tillit. Illustrasjonsfoto: Unsplash.com
Å gå fra selvforakt til selvaktelse handler også om å kunne tre fram sånn vi er, på godt og vondt.  Og bli sett betingelsesløst og tatt i mot med tillit. Illustrasjonsfoto: Unsplash.com
Eva Dønnestad

Eva Dønnestad
Spaltist
09.09.2020, kl. 00:30



Blant alle avistitler den siste tiden, var det én som traff tidsånden som et slag i magen: «Hun var elsket av mange, men elsket aldri seg selv.» Setningen kom fra en ung mann som beskrev samboeren sin, to dager etter at hun hadde dødd i selvmord.

24.mai i år døde journalisten og karriereveilederen Marianne, i selvmord. Det river i hjertet å lese om kvinnen som kjempet for bedre og raskere hjelp til dem som sliter psykisk eller med selvmordstanker – men som selv hadde store kamper få kjente til, og bar på et mørke ingen så rekkevidden av. På et tidspunkt må grunnene til å leve ha blitt færre enn grunnene til å dø.

Få ønsker å dø, men de klarer ikke å leve.

Kvinnen minner oss om at hjelpen må finnes når det er behov for den. Ikke et halvt år etter.

Med tillatelse fra samboeren trykket avisen TA et innlegg han skrev på sin FB- side to dager etter kvinnens selvmord.  «Mariannes hjertesak her i livet var mer åpenhet rundt psykisk helse. Denne kampen skal jeg kjempe videre for henne. Vi har alle en psykisk helse – vær raus, mange rundt oss kjemper kamper vi ikke vet noen ting om. Mange slike kamper kjempet Marianne, de fleste av kampene hennes kjente veldig få til.»

I 2018 var det totalt 674 selvmord. som inkluderte 472 selvmord blant menn og 202 blant kvinner i Norge.

Selvforakten
​I denne spalten vil jeg stanse ved denne setningen: Hun var elsket av mange, men elsket aldri seg selv. Det kunne like gjerne stått: Han var elsket av mange, men elsket aldri seg selv.

Kjenner du deg igjen? Har det vært perioder i livet ditt da denne setningen kunne vært sagt om deg? Det er menneskelig å kjenne på selvforakt, men den er ikke livsfremmende - verken for oss selv eller de vi møter i livet.  Jeg kunne stanset ved psykisk helseverns sine mangler, kunne stanset ved å takke krisetelefon-frivillige som er livreddere.

Men nå vil jeg stoppe litt opp ved selvforakten. Hvor kommer den fra? Utenfra? Fra samfunnets idealer? Hva er det som gjør at vi ikke klarer å elske oss selv? Hvilke blikk setter omverdenen på oss som gjør at denne følelsen vokser fram i så mange?

Hvorfor klarer vi ikke å godta oss selv på godt og vondt, ja til og med verdsette oss selv, som hele, feilbarlige og fabelaktige mennesker?

Jeg vet ikke, det finnes ikke ett enkelt svar, men kan vi ikke undre oss litt sammen? Det går an å begynne i den andre enden. Når klarer vi å elske og verdsette den vi er? Når kjennes det godt å være menneske? Når er det rom for hele meg – på godt og vondt? Den slitne, krevende, stygge, egoistiske, den feige, unnvikende, men samtidig gode, modige og energiske? Det finnes da vitterlig blikk det er godt å være oss i. Men selv dem unngår vi til tider. Hvor dypt sitter selvforakten, egentlig?

Flukten fra egenkjærligheten
​Det kan være et godt steg på veien til økt selvaktelse om vi begynner med å dele noen fortellinger om dette når vi er sammen. I klasserommene. På arbeidsplassene, i familiene, i kirkerommene, i organisasjonene?

Også i arbeidet med egenivaretakelse på arbeidsplasser med store påkjenninger, kan det også være klokt å snakke om selvforakten i samme åndedrag som vi snakker om selvkjærligheten.

Når kjenner vi: Jo, jeg er et ekte menneske, jeg er glad i denne kroppen med sine former eller mangel på form, denne rare sjelen, de merkelige tankene, alle skavankene og de fabelaktige ideene mine. Jeg er glad i meg fordi jeg er et menneske, og et menneske skal en være glad i.

Når vi klarer å tenke at vi er verdt å elske, er det lettere å ta imot kjærlighet fra andre.

Og når vi klarer å ta imot aksept og kjærlighet fra andre, er det lettere å elske oss selv. Vi styrker evnen til å elske oss selv. Det er trist å tenke på at selvforakten kan bli et hinder for mye godt liv vi kunne inntatt.

Som Bjørn Eidsvåg skriver i en av tekstene sine, om det vanskelige i å ta imot det gode:
«Eg lure nå på koffor bade e'kje meir i det
Koffor, koffor når eg kjenne det goa du gjør med meg
Det kan nesten virka som om eg prøve å unngå det
Og eg føle meg redd for nåden og glea du skjenke meg
Forunderleg, forunderleg»

Akkurat som om vi ikke tror vi er verdt noe godt. Noe av grunnen til dette kan være at vi lever i «fordi vi fortjener det» - tiårene. Til og med kjærlighet er noe vi skal gjøre oss fortjent til.

Når skal vi oppdage hemmeligheten i det betingelsesløse – at kjærlighetens vesen er PÅ TROSS AV, ikke PÅ GRUNN AV?

Når vi er drittsekker
Selvforakten kan også dukke opp de gangene vi gjør andre vondt.

Det er bra å ta et oppgjør med drittsekksidene i oss selv.

De kan vi gjerne forakte, jobbe med å gjøre mindre.

Jeg har hørt fortellinger fra mange som kjenner på en selvforakt fordi andre har utsatt dem for krenkelser. Det kan være mennesker som har opplevd at andre har overført sin egen manglende selvaktelse på dem gjennom å tråkke over deres grenser. De forakter seg selv, men egentlig forakter de hva andre har gjort mot dem. Egentlig høres forakten hjemme et annet sted. Da kan det være godt å få hjelp av profesjonelle eller venner. For å legge fra seg forakten og hente fram aktelsen.

Når samfunnsblikket skaper selvforakt
Selvforakt vokser i stor grad fram gjennom blikkene vi mottar utenfra. Fra venner, familie, kollegaer, politikere, influensere, mediefolk, idoler, trendsettere, forskere. Fra samfunnet, idealene og strukturene som bedømmer, leser, mener og kaster terningkast. Sier hvem som er innenfor og hvem som er stemt ut.

Noen ganger kan mennesker til og med i beste mening stille altfor mange og for høye krav. Vi har økt kunnskap om hva et mennesker trenger fra fødsel til død, og prøver å optimalisere livskvaliteten. Men egenkjærlighet og livskvalitet skapes ikke ved å lage maler på maler på lykke og interessant liv, LIVETS vesen er ikke sånn.

Det ekte menneskelige blir ofte ikke synlig gjennom perfeksjon, men gjennom hengivelse og tillit.

Og skal tilliten finnes i verden, må vi vise den og skape den. I andre, i oss selv, mellom mennesker. Tillit kan bidra til å minske selvforakt.

Om malen er lykke og vellykkethet, mister vi kontakten med sårbarhetens styrke i oss - og de menneskene som virkelig LEVER på godt og vondt. Dét er noe å strekke seg mot, mennesker som tross alt de har stått i av påkjenninger og motstand, evner å elske seg selv og andre. Livet blir sterkere i oss og mer synlig gjennom at vi lever det – i alle sine brytninger, med hele spekteret av følelser og tanker.

Vi blir heller ikke hele mennesker av å etterstrebe den éne følelsen lykke, eller Glede-Light. Det hører med til livets vesen at ALLE følelser er en del av oss, skyld, skam, glede, sorg, tristhet.

Kanskje har vi gjort normen for livskvalitet anorektisk korrekt.

Og dermed mister vi alt vi bare finner når vi faller, går oss vill, angrer, sørger, mister, hyler, gråter, er sinte og stygge, stygge ufullkomne, men alltid verdt å elske.

Styggen på ryggen
Selvforakten er styggen på ryggen som sier: «Du er ikke verdt å ha det bra, ingen bryr seg egentlig om deg, prøv litt mer, du må yte litt bedre. Du må gjøre deg fortjent til å bli elsket.» Den setter opp idealer man skal målstyre seg fram mot. Og dermed dukker sammenligningen og konkurransen mellom mennesker opp.

Sammenligningen spiser av kjærligheten til oss selv.

Vi må heller tenke at vi hører sammen vi mennesker, utfyller hverandre og kan bli noe mer sammen enn vi klarer alene.

Mennesket skal være menneskelig – og dette kan ikke gis en manual eller oppskrift på. Men vi kan dele hva som bygger tillit, hva som får oss til å tørre å gi slipp og hengi oss til hverandre, til flokken. Når vi kjenner tilhørighet? Når kroppen kjennes godt nok fordi hender møter hender og det er det samme om det er neglelakk på fingrene for kriblingen i kroppen gjør at vi kjenner oss verdsatt.

Oppvoksende selvforakt
I prosjekter med studenter de siste årene, har jeg hørt og notert setninger som ligner denne for mange ganger. «Jeg tror egentlig ingen vil være sammen med meg.»

«Jeg omgås folk og virker nok sosial, men jeg kjenner på en stor ensomhet og tenker at om. Folk visst hvor mislykket bakgrunnen min var, hvordan jeg har hatt det hjemme, ville de rygget og ikke ønsket å ha noe med meg å gjøre.»

«Om folk bare skjønte at en fin fasade kan skjule mye selvforakt. Det at jeg presterer, betyr ikke at jeg lever godt. Eller er glad i livet mitt. Eller meg selv.»

«Det ser ut som jeg har et ok liv, men jeg tenker bare på at jeg ikke orker mer. Det er så mange mørke tanker under det lyse livet som synes for andre.»

Fra «på grunn av» til «på tross av»
Hvordan kan samfunnet gi barn og unge som vokser opp andre blikk. For forakten kommer ikke først og fremst innenfra – den skapes utenfra.

Selvforakt er et samfunnsproblem, ikke kun et individproblem. VI må løse det i fellesskap.

Både Kong Salomo og Jørgen Hattemaker blir rammet av denne snikende tilstanden av selvforakt. Selvforakten blir ikke erstattet av selvaktelse over natten. Men jeg tror det hjelper å tillate litt slakk, gi slipp, gi hverandre rom til å puste, feile, slappe av og tenke, føle fritt. Kanskje du til og med kan være glad i noen som ikke klarer å være glad i seg selv – slik at de ser at det går an å være en noen blir glad i? Vi er på en reise fra å prøve å elske oss selv på grunn av - til å forsøke å elske oss selv, på tross av.

Det er dette «Fordi du fortjener det»-generasjonen må lete etter: Det betingelsesløse. Det er dette vi. Må trene på og leve oss til: Å gå fra å elske på grunn av, – til å elske seg selv, på tross av.  Sånn vi er. Da kan vi kanskje lettere elske andre på tross av - og DET kan fjerne selvforakt.

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar