Tillit – et sårbart prosjekt

Hva er det som må til for at vi mennesker kan møtes på et plan der vi tør å vise fram oss selv, tør å være svake, tør å snakke om det som er ekte i livet?

Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Siri L. Thorkildsen

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør
07.06.2020, kl. 00:30


Du vet det når du opplever det. Denne følelsen, intuisjonen om at «dette mennesket har jeg tillit til». Det er vanskelig å sette ord på det, men du kjenner det når det er der. Hva er det som gjør at vi – med noen – føler oss trygge på å invitere denne personen inn på et dypere plan?

– Jeg tror det kan kokes ned til ordet «sårbarhetstillit». Det handler om å tørre å vise seg fram for en annen slik man er. En slags ubetinget kjærlighet, forteller spesialpsykolog Inge Bergdal i RVTS Sør.

#denfølelsen
Et menneskemøte er som en dans mellom to mennesker. Du merker det følelsesmessig om du kan gå videre og vise deg sårbar, og om du har tillit til den andre.
– Plutselig møter vi et menneske vi kan åpne oss veldig raskt til. Det kan være et noen du ikke kjente fra før, men likevel går dere raskt til kjernen av det som betyr noe for dere.

Vi opplever mikroøyeblikk av kjærlighet, møter hverandres blikk og kjenner at «nå er det vi to».
 Inge Bergdal, spesialpsykolog RVTS Sør

– Vi kan kjenne det på gester, kroppsspråk, oppmerksomhet, eller at den andre kommer deg i møte ved å vise seg sårbar selv, forteller Bergdal.

– Det er nesten umulig finne ord på dette, men det er et øyeblikk som kjennes i kroppen. Ord blir rett og slett fattige. Det grenser til det banale, hvis man skal prøve å beskrive det man opplever.

– Det er litt magisk når det skjer, og det gir oss denne følelsen av at vi har tillit til hverandre. Jeg tror det går an å lære det bort, men det finnes noen som har spesielle evner til å skape slike gode møter. Noen er rett og slett veldig gode på det, de gir en slags trygghet som hviler i samtalen.

Tillitsskapende møter

For at mennesker skal kunne vise sin sårbarhet må du også vise deg sårbar.

Hvis én tør å være sårbar så tør den andre det også, mener psykologen. For når én er modig, åpner det opp for de andre å ta steget. Dette gjelder også for hjelpere, og det gjelder i grupper. Da bygges tilliten.

– Det er tilliten til den andre som gjør oss trygge. Når man har mistillit til noen blir man automatisk utrygg. Jeg tror det er helt naturlig å ønske at den andre vil ta imot det du deler, at den ikke vil devaluere det du viser, eller at personen setter en merkelapp på deg. Dette er noe å huske på, spesielt i møte med barn som strever.

Trygghet er viktig, men den skapes ikke hvis ikke tilliten er på plass.

I en samtale der man er nysgjerrig og undrende på den andre, bygges tilliten, forteller psykologen.
– Dette er samtaler der du er hos den andre hele tiden, og blir med på den andres reise hele veien. Hvis jeg flytter fokuset til deg – i stedet for å ønske å forstå deg – da tror jeg det skjer noe fantastisk.

– I aktiv lytting sier vi: «Jeg skjønner akkurat hvordan du har det», «jeg har opplevd det samme selv,» eller «nå skal du høre min historie». Når du har ditt eget fokus på det, så holder du den andre igjen i å tre over en sårbarhetsterskel. Da kan den andre fortere tenke: «skal jeg si det, eller ikke?» «Er det riktig tid og sted?» Dette kan føre til at han eller hun velger å holde igjen.

En slik aktiv lytting plasserer den andre, de blir fort puttet en merkelapp på i en slik samtale.
– Det er det ingen som har lyst til å oppleve. Å kunne føle at man kan være seg selv med den andre, er viktig.

Når det stopper opp
Noen ganger glir samtalen lett over i en dypere samtale, mens andre ganger ikke. Det hele kan skje så subtilt at man ikke legger merke til hva som skjer. Men følelsene plukker det opp.
– Hvis du er litt uoppmerksom i møte med den andre, så tror jeg du kan gi folk følelsen at «hit, men ikke lenger». Du kan godt være interessert, men hvis du er ikke helt tilstede merkes det. Og da kjenner den andre sterkt på at det ikke er tid og sted, eller rett person.

De gangene man velger å ikke ta skrittet videre, skjer oss alle.
– Noen mennesker deler man masse med, mens andre kjenner man at man ikke vil dele alt med. Man føler seg dømt, eller at ting kan brukes mot en hvis man åpner seg opp. Dette er kjernen i sårbarhet, forteller Bergdal.

– Denne følelsen av sårbarhet er ofte knyttet til konsekvensen av å være sårbar.

Du tar en risiko ved å stille deg sårbar, for utfallet er ikke sikkert. I tillitsfulle, sårbare møter gir vi oss over til denne risikoen, over at det kan gå galt.

Relasjonens makt
Gode relasjoner er avgjørende i tillitsfulle menneskemøter, men relasjoner kan også bygges på makt, minner Bergdal oss på. Dette kan gjøre det vanskelig å skape en tillitsfull relasjon der man kan vise hele seg.

– Når det kommer til foreldre og barn, for eksempel, så har man jo en ubetinget kjærlighet. Men her kan man også møte barnet på en sånn måte at det ikke skaper sårbarhetstillit: Selv om foreldrene er glade i barnet sitt kan de stille betingelser som gjør at for eksempel ungdommer, sier: «Jeg kan ikke snakke med mamma og pappa om dette». Da er det ikke noe sårbarhetstillit der, forteller Bergdal.

I en skole/institusjonssammenheng, og jobbsammenheng, kan det også være vanskelig, forteller Bergdal.
– Mennesker er gode til å oppdage om de kan si ting som de er, om de blir møtt på en viss måte. For eksempel, hvis noen generaliserer eller bagatelliserer det de sier, gir dette en indikasjon på at de ikke kan vise sårbarheten sin for dem. Da blir tilliten mindre.

Bergdal nevner at noen som er i hjelpeyrker velger å ikke gå for nære. De gjør det ofte for å unngå å skade den andre, og for å skåne seg selv. Problemet, mener Bergdal, er at ved å gjøre dette slutter vi å være mennesker i menneskemøter.

Den som er hjelper må vite hva han selv bringer med seg inn i relasjonen.

– Hjelperen har sin historie og sine erfaringer, og for å komme nærmere må han være bevisst på dette.

– Dette fordi det ikke skal blir ens eget behov som styrer samtalen og relasjonen, det kan være både invaderende og skadelig når man er i hjelperrollen.

– Men hvis vi ikke går nærmere skaper vi en distanse som gjør at vi ikke snakker om det som virkelig betyr noe.

Når vi tør å vise vår egen sårbarhet, så åpner vi opp for den andre.

– Da kan vi se kraften i det andre mennesket. Vi kan se styrken, og håpet. Det er i disse øyeblikkene store ting kan skje.

Siste nytt