«JEG BARE ER SÅNN»

Er det mulig å bli en bedre menneskemøter?

Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Eva Dønnestad

Eva Dønnestad
Spaltist og fagformidler, RVTS Sør
11.05.2020, kl. 00:00



Vi blir noen ganger litt synligere for hverandre når vi deler sårbarhet.  Eva Dønnestad

«Jeg er bare sånn.» Den lille, ofte selvbeskyttende setningen er ikke et klokt utgangspunkt for en reise mot å bli et bedre menneske, en bedre menneskemøter.

I vårt behov for å bli akseptert og anerkjent kan vi noen ganger, når vi møter andres blikk av kritikk – eller til og med i møte med vår egen selvfordømmelse – si: «Jeg bare er sånn.» I håp om at noen skal si: «Det er ok, bare vær som du er.» Selv når dette innebærer å akseptere sider ved oss som ikke er bra, som det er mulig å gjøre noe med: Avstengthet, uregulerte reaksjoner, aktivering som viser seg i sinne, lammelse eller flukt. Utålmodighet, frekke ord, unnvikenhet.

Går det an å bli et bedre menneske? Ja, jeg tror det går an å strekke seg mot å øke vår evne til å se og møte andre verdig.

Selvinnsikt med selvutløser
Gode mennesker har ikke bare hatt det godt. Gode mennesker erkjenner at de er i stand til å gjøre mye som kan såre og skade andre. Noen ganger skulle jeg ønske selvinnsikten hadde selvutløser. For alle har noen blindsoner. Alle har vi noen sider av oss som i uforløst versjon ikke er tillitsskapende for andre – og heller ikke gode for vår egen vekst mot å bli en god menneskemøter.

Det er en god øvelse å tenke: «Jeg er sånn, med disse begrensningene og feilene. Er det noe av dette jeg kan arbeide med å integrere på en annen måte, er det noe annet jeg kan oppdage og forløse som gjør at jeg blir mer av den personen jeg ønsker å være i møte med andre?»

Det er godt å tenke at vi er feilbarlige og fenomenale mennesker på reise.

Vi kan lære av feil, vokse på dem. Det gir håp å bli noe mer enn vi kan bli alene – sammen med andre. Også når det er tillit nok til å la dem smelte ned is og hardhet vi tyr til for å beskytte oss. Det finnes sider av oss som kan slipes, for å skinne sterkere. Som kan korrigeres fordi det sårer andre – og kanskje aller mest oss selv.

Sakte, men sikkert, i tillitsfulle menneskemøter våger vi å lytte på andres opplevelse av oss – på godt og vondt. Vi tåler å se mer av egne sårbarheter, og tåler andres. Og underveis kan det vi ønsker skal bli større i oss, vokse – og det vi ønsker skal bli mindre i oss, bli mindre. Vi tåler til og med å se egne feil og egen skam rett i hvitøyet. Dette er lettere når en er en del av en flokk, et fellesskap.

Å være menneske er å være på en reise.

Å bli en bedre menneskemøter er å trene på kunsten å ta imot – uten å ta over, å gi uten et fordi.

Gode menneskemøtere arbeider gjennom alt de opplever, erfarer og lærer, med å integrere det smertefulle og forløse det modige, milde, rå, handlekraftige og tillitsskapende.

Dette finnes det ingen felles oppskrift på, for menneskelivet er komplekst. Men vi vet noe om hva som bygger tillit og hva som ikke gjør det. Noen ganger trengs modig handlekraft og høylytte protester mot urettferdighet, andre ganger trengs stille samvær og ord som smelter isen mennesker har gjemt seg bak.

Fordi mennesker er ulike og komplekse vil det være mange ulike måter å være et godt medmenneske, en god terapeut, en god omsorgsarbeider på. Unike som ulike, men likeverdige. Det vi har kunnskap om og vet, er at relasjonen er mer avgjørende enn metoder, for å bidra til å hjelpe mennesker fra livssmerte til livsvekst. 

Med å kjenne seg selv, mener vi å ha bevissthet i forhold til egne styrker og sårbarheter, hvilke verdier vi bærer med oss, hva som er refleksreaksjoner og handlinger som går på autopilot, hva som er dårlige mønstre som kan brytes for å møte andre bedre. Evne til å reflektere og regulere er viktig for gode menneskemøtere. Menneskemøtere bygger både seg selv, relasjoner og fellesskap gjennom tillit. 

Det ekstroverte ideal smalner normaliteten 
Fra førsteklasse på skolen skal eleven fram for å fremføre, formidle, og får pluss i boka for å rekke opp handa. Det blir nesten satt på minussiden i elevsamtaler når eleven ikke snakker nok i timene. «Han er så stille.» Implisitt, vi bør trene ham opp til å snakke mer og være mer frampå.

Det trengs både ekstroverte og introverte menneskemøtere. Det trengs lattermilde og alvorstunge. Og ofte er de fleste av oss begge deler - noen ganger til ulike tider i livet.

Noen ganger kan vi bli fristet til å legge disse to kategoriene døde, for å gi plass for å oppdage flere sider, men noen ganger kan kategoriene bidra til å forstå og verdsette forskjeller. Det urovekkende er når vi begynner å plassere og validere dem ulikt. 

Hver menneskemøter må bli kjent med seg og sine uttrykk for å bli autentisk, ikke spille en rolle. Det avsløres fort av dem vi skal møte. Det er ikke én metode eller manual alene som kan gjøre oss til gode menneskemøtere, det er en reise, der vi i beste fall kan gi hverandre noen veivisere. Og, vi vet at det går an å trene. 

Det autentiske, normale, naturlige 
Noen ganger er det som kjennes naturlig for oss, væremåter og reaksjoner, ikke tillitsskapende for andre.

Om en skal bli en god menneskemøter, nytter det ikke å si: «Jeg er bare sånn.»

Du må være villig til å lytte til andre. Det finnes mange sannheter om oss også, alt etter hvor mennesker ser oss fra. Og hva vi lar dem se. Allikevel er det fint å tenke at alle bærer noe felles menneskelig i seg som er gjenkjennbart for oss.

Som hjelpere er vi i roller overfor dem vi skal hjelpe. Samtidig skal vi ikke dekke egne behov gjennom å hjelpe den andre. Det er lettere å falle i den grøfta når vi har mange blindsoner. Vi blir altså ikke gode menneskemøtere alene, men sammen med andre. Veiledning, korreks, oppmuntring er nødvendig. Det å skape en kultur der vi kan gi hverandre tilbakemeldinger og lære av feil og tabber, er nødvendig. 

De tre T-ene Tid. Tolmod, Tenderness
I sin fabelaktige bok Livsfylde, skriver psykologen og dikteren Helge Torvund: «Ved både å kjenna etter kva som skjer i ein sjølv, og samstundes lytta aktivt til den andre, kan ein få innsikt i at ein sjølv og den andre har ulike perspektiv på tilværet. Å få dette til, krev tre ting som byrjar på T: Tid, Tolmod og Tenderness. Tender kan tyda både mjuk, omstenksam, sårbar, hjartegod, varsam, følsam, øm og kjærleiksfull.» 

Du, den gode menneskemøteren, arbeider kontinuerlig med å bli kjent med sårbarheter og styrker i deg selv.

Du utvikler potensialet ditt på en måte som møter andre slik at det bygges tillit. Du må også ha tilstrekkelig kunnskap til å sette seg inn i de utfordringene de du skal møte og arbeide med, står i. Du har personlige ferdigheter som gjør deg i stand til å være nær nok, støttende nok og perspektiverende nok. Evnen til å se seg selv utenfra og ta inn hvordan en oppleves av andre, er viktig for å bidra til vekst. 

Realisere deg FOR ANDRE

Det er en krevende øvelse å bli en god menneskemøter fordi du i tillegg til å kjenne deg selv, må sette deg selv og dine egne behov til side for å oppdage den andre.

Tåle den andre, verdsette den andre og tenke at hans/hennes liv er like verdifullt som ditt eget. Det krever at du arbeider med å integrere dine fortellinger og følelser slik at du kan lage et rom for andres – og ikke selv bli overveldet eller hindret av din egen aktivering, unnvikenhet eller avstengthet. 

Som god menneskemøter er du forankret i verdier. Ofte må avgjørelser og hvordan man skal være i møte med den andre, bestemmes ganske fort, da er det viktig at autopiloten er innstilt på nøye gjennomtenkt etikk og verdi. Noen ganger i praksis i menneskemøtene i hverdagen, kan det da hende at etikken og verdiene overstyrer reglene og rutinene. Fordi det å møte et menneske verdig kommer først. 

Sette grenser og åpne dører

Et menneskemøte består av to jeg – et jeg og et du, og et vi.

Skal vi klare å møtes på gode måter, må vi være tro mot oss selv, sette grenser og åpne dører på kloke måter. Ord som selvcompassion, egenivaretakelse, egenomsorg eller å være tro mot seg selv,  brukes om hverandre. Poenget er det samme – ditt liv, din fortelling og din helse er viktig fordi du er en viktig bidragsyter i menneskemøtet.

Men her vektlegger vi også at du ikke er et jeg alene. Det er også viktig med VI-tid for å være den du er og vokse.

Kontakt med følelser
Å være en menneskemøter handler om kontakt med og evne til å integrere og regulere egne følelser – ikke fortrenge og distansere seg fra dem. Hva TENKER, FØLER OG SANSER jeg i møtet med den andre? Hva treffer de i meg og min fortelling? Hvordan tar jeg imot deres? 

Kanskje kommer vi ikke lengre inn i andre liv enn vi har våget å gå inn i vårt eget?

Alle har vi blindsoner, men ærlig tilnærming til egne styrker og svakheter, god kollegaveiledning og støtte, kan bidra til å gjøre dem mindre. Du har følelser for dem du møter, uansett. Enten du fortrenger dem, eller kanaliserer dem på gode eller mindre gode måter.  

Å samvære
Forut for å samsnakke, samskape eller samhandle, må vi klare å samvære. Det innebærer også å samhvile. Eller leke sammen. Eller bare VÆRE sammen. Samvær kan være tillitsskapende.

En god menneskemøter må også tåle å være stille med seg selv for å kunne være stille med den andre. Det skjer noe når vi ikke snakker også. I pausene. Ofte når det blir stille, tar vi over med løsninger og eksempler.

For å bygge relasjoner og inkluderende fellesskap må vi være sammen. Lekenheten, undringen, turtakingen og tillitsbyggingen er en del av det å samvære.

Noen ganger skjer det noe bare ved at vi er sammen med mennesker som vil oss vel.

Uten at vi klarer å sette fingeren på hva som skjedde, uten at vi brukte en bestemt metode, heler samværet. Noen ganger uten et ord.

Siste nytt