Har du noen gang «fått en sang på hjernen»? Det får jeg ofte, og de siste dagene har jeg ikke klart å få Marte Wangs nydelige sang - «Til deg!» ut av hodet, og har derfor lånt tittelen som inngang til denne artikkelen.
Å arbeide med mennesker som strever med livene sine er berikende og givende, og viktige grunner til at mange av oss har valgt å jobbe i menneskemøteyrker. Jeg er så heldig at jeg får anledning til å treffe mange av dere som daglig er tett på barn, unge og voksne som har store utfordringer i livene sine, og nesten uansett hvem jeg treffer så er det engasjement og glød for å bidra til en bedre hverdag for andre, som lyser mot meg.
Samtidig opplever jeg også ganske ofte å treffe «baksiden» av dette engasjementet: Det at det er krevende, det at mange føler de ikke strekker til, at man til og med kjenner på den andres smerte nesten som sin egen.
Denne siden av menneskemøtepraksisen; å være sliten over lengre tid, være usikker, kanskje kjenne seg utilstrekkelig – og til og med tvile på egen kompetanse – gjør noe med oss.
Å være sårbare
Etter slike treff blir jeg ofte tenkende på hvordan Marte Wang gjennom sin tekst kan nå oss. Hun synger til oss med denne teksten:
Til deg som ikke håper mer
Du som trenger ett lysglimt, og trenger det nå
Til deg som ikke orker mer
Som har tanker som bare du selv kan forstå
Til deg som ikke tror på mer
Du som finner en mening i livet her nå
Til deg som tror det finnes mer
Mellom vår lille jord og stjernehimmel stor
Til deg som bare løper bort
All bekymring og uro som kroppen din har
Til deg, som synes alt er bra
Som nyter hver natt og som liker hver dag
Til deg som venter på et svar
På hvert spørsmål du stilte og spørsmål du har
Til deg som ligger helt i ro
Mellom kaos og lykke mellom tvil og tro
Til deg som ikke sover mer
Du som drømmer deg våken om alt du skulle ha gjort
Til deg som bare sover bort
Selv om alt løper fra deg og tiden går fort
Innholdet er fritt for råd, fritt for gode tips, fritt for hva vi burde og ikke burde gjøre. Hun bare henvender seg til oss, og ser oss. Det gjør hun om vi har det bra, om vi har det sånn passe, eller om vi har det vanskelig.
Kanskje er det akkurat det mange av oss trenger, om vi er i ferd med å miste gløden eller ikke. Om du er hjelper, lærer, leder, forelder, eller barn: Om du er frisk eller syk, om du har det vondt og vanskelig, om du er evig optimist. Uansett hvem vi er – og hvilke roller og oppgaver vi har – er vi alle litt ekstra sårbare i møte med livet i seg selv, og i møte med mennesker som strever med livene sine spesielt.
Det er mye styrke i å erkjenne denne sårbarheten. På noen områder er vi ganske maktesløse i møte med andre, på andre områder kan vi skape oss forståelse, forutsigbarhet og trygghet. Du kjenner kanskje på at du ikke strekker til i forhold til de oppgavene du har, du føler deg kanskje uvirksom og skulle gjerne bidratt mer, men får det ikke helt til. Du er kanskje svært så handlekraftig, eller du kjenner på håpløshet og fortvilelse.
Da kan det være godt å ha noen som bare ser deg for den du er.
De gode rådene
Det finnes drøssevis av gode råd om hva vi bør gjøre for å ta vare på oss selv og hverandre. Hold på rutiner, husk å trene, spis sunt, sov nok, bruk tid med familie og venner er eksempler på slike råd.
Det kan være lurt å følge disse rådene, men kanskje ikke alltid like lett.
Slapp av, slik er det for de fleste av oss. Og mon tro kan det være slik at bare ved å godta at det ikke alltid er like lett å følge de gode rådene, så klarer vi å gjøre ting som er bra for oss. Noen ganger blir det lettere bare noen har sett deg og bekreftet deg, akkurat som Marte Wang gjør.
Tillit som kjernebegrep
Heldigvis ligger det naturgitt i oss å stille opp for hverandre, også for de som strever. For mange av oss som har valgt menneskemøteyrker er kanskje dette engasjementet ekstra stort. Troen på, og tilliten til, at hjelp nytter er for mange helt sentralt.
Uansett, i all god menneskemøtepraksis er tillit et kjernebegrep.
Hvis vi ikke klarer å skape et tillitsforhold til de vi skal være der for, så klarer vi ikke å bidra til særlig grad av endring.
Jeg tror også at om vi er i ferd med å miste tillit til oss selv og hverandre, til om hjelpen nytter eller er tilstrekkelig, så mister vi glød og engasjement, og kan rett og slett slite oss ut.
Brené Brown sier at tillit, det bygges i mikroøyeblikkene. «Det bygges ikke av heroiske eller svært synlige handlinger, men gjennom å ta hensyn, å lytte og gjennom ekte omsorg og samvær.»
Gjennom sin forskning har hun sett på hva tillit egentlig består av – eller det hun kaller tillitens anatomi. Hun sier det handler om:
Å bygge tillit er kanskje en av de mest spennende og inspirerende – men også utfordrende – oppgavene vi har i møte med mennesker som har med seg alvorlige krenkelseserfaringer.
Spesielt gjelder det i forhold til de som gang på gang har erfart at det er liten grunn til å ha tillit til andre mennesker. Og kanskje er det også slik at når vi har et sterkt ønske om å bygge tillit, og vi ikke alltid får det helt til av ulike grunner, så sliter det på oss.
Det er kanskje flere enn meg som har opplevd å måtte avlyse eller utsette avtaler. Det er helt sikkert også flere enn meg som har vært så uheldig å love ting jeg ikke har klart å holde. Da har jeg ikke nødvendigvis brutt hele tilliten, men jeg har faktisk ikke klart å være pålitelig, og for å bygge tillit må jeg vise ansvarlighet ved å prøve å reparere. Om jeg ikke tar det ansvaret vil det også kunne slite på meg, kanskje mer en det at jeg faktisk ikke karte å holde det jeg opprinnelig lovet.
Så når vi opplever brudd i tilliten skal vi kanskje minne oss selv om at det ikke nødvendigvis er hele tilliten som er brutt, men kanskje er det ansvarlighetsdelen, eller grensedelen, eller pålitelighetsdelen?
Tillit til meg selv og til hverandre
Så når vi jobber med å bygge tillit til de vi skal hjelpe, til hverandre, og noen ganger til oss selv, så kan vi kanskje se litt nærmere på tillitens anatomi, og fokusere på tillitsdelene vi tenker bør styrkes.
Kanskje er det slik at vi gjennom å bygge tillit til hverandre også på best mulig måte ivaretar både oss selv og hverandre?
Ikke vet jeg, men for meg er det i hvert fall en ganske nær sammenheng med opplevelsen av å ha tillit til meg selv og menneskene rundt meg og mitt psykiske velvære.
Og hvis jeg skulle begynne å miste tillitten til meg selv og mine omgivelser, så tror jeg at jeg skal prøve å fokusere på min egen generøsitetsdel av tillitens anatomi.
