Hopp til hovedinnhold

Fra interaksjon til relasjon

Det finnes barn som ikke har hatt det trygt hjemme, mottatt kjærlighet eller fått tilstrekkelig stimulering. Dette får konsekvenser for modning av personlighet, utvikling av følelseslivet og på hvilken måte barnet inngår i relasjoner på.

Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Illustrasjonsfoto: 123rf.com
Susan Hart

Susan Hart
Cand. Psych. PhD
28.05.2020, kl. 00:30



Det finnes også barn som er blitt sviktet så mye i relasjonen til sine nærmeste omsorgspersoner, at de har mistet opplevelsen av en trygg base.

Disse barna er traumatiserte av omsorgssvikt, og blokkerer eller lukker av for relasjonell kontakt. Dette får konsekvenser for deres tillit til andre mennesker, opplevelsen av selvverd, og også for hvordan de oppfattes av andre. Disse barna har tilknytningsforstyrrelser eller blir kalt barn med «desorganisert tilknytningsmønster.»

Dette er barn hjelpere og omsorgsgivere ofte føler seg rådville ovenfor.

Denne usikkerheten betyr at det ofte oppstår en følelse av frustrasjon og avmakt når en føler at alt er prøvd ut og ingenting hjelper. Det kan være veldig vanskelig både å forstå og leve seg inn i disse barnas liv, fordi deres reaksjoner kan være så uforutsigbare og uforståelige.

Trygg base
Begrepet «trygg base» stammer fra John Bowlby, som oppfattet tilknytning som en medfødt beredskap hos barna, der tilknytning sikrer beskyttelse. Barnet vil med sin tilknytningsatferd – det vil si smil, gråt osv. – opprettholde nærhet med omsorgspersonen.

Bowlby konkluerte med at alle barn har bruk for et varmt, intimt og kontinuerlig forhold til en primær omsorgsperson, noe som er avgjørende i de første par leveårene.

Gjennom samspill med andre mennesker bygger barnet opp en indre modell av verden, seg selv, og andre mennesker.

Denne indre arbeidsmodellen er avhengig av hvilken type kontakt barnet møtes med (Hart & Schwarts, 2008). Mange millioner interaksjoner med andre mennesker over tid gjør at barnet danner en samlet indre modell av typiske relasjoner – og barnets fornemmelse av seg selv i relasjonen – i etterkant. Dette kaller Mary Ainsworth for barnets tilknytningsmønster. Barnets personlighet utvikles på bakgrunn av strukturerte erfaringer med seg selv i samspill med andre.

Nervesystemets viktigste oppgave i personlighetsutviklingen er å inngå i stadig bredere, mer nyanserte og tettere samhørighetsforhold til andre mennesker.

En uforutsigbar verden
Barn som aldri har opplevd en trygg base med stabilitet, kontinuitet og nærvær i synkroniserte samspill – eller de som har mistet disse erfaringene tidlig, og dermed mistet troen på en trygg base – utvikler det som kalles et «desorganisert tilknytningsmønster». Deres indre modell baserer seg på at man må klare seg selv i en uforutsigbar verden, og de grunnleggende selvbeskyttelsesresponsene aktiveres raskt når de overveldes (Hart 2016).

Deres indre modell handler om hvordan de best klarer seg selv i en verden hvor det hersker kaos, og hvor det ikke er støtte å hente fra andre mennesker.

All energi går med på å beskytte seg selv, uten mulighet for å utvikle innlevelsesevne og følelsesmessig forståelse ovenfor seg selv og andre.

For å klare seg må man ta kontrollen, og hvis det ikke virker trer grunnleggende selvbeskyttelsesresponser i kraft, for eksempel i form av kamp, flukt eller overgivelse.

Som melodi og rytme

Indre modeller dannes bortenfor den alminnelige dagsbevissthet, på samme måte som når man for eksempel lærer å sykle eller spille piano.

Man lærer melodien og rytmen, men ikke når det skjedde og hvem man var sammen med.

Derfor har det, blant annet med Daniel Stern i spissen, vært interesse for å undersøke hva som kjennetegner en hensiktsmessig interkasjon som danner grunnlaget for en indre underbevisst modell av relasjoner. Ved å se på mikrosamspill mellom omsorgspersonen og barnet på videoopptak har man oppdaget hvordan mikroskopiske synkroniserende samspill – hvor barnets eget bidrag inn i relasjonen også spiller en rolle – skaper de indre modellene som former tilknytningsmønsteret.

Gjennom kreative samspill og subtile subtile inntoninger støtter omsorgspersonen spedbarnets atferd, og kommuniserer med spedbarnet på en måte som hjelper det med å utvikle en fornemmelse av seg selv (Hart 2016).

Disse subtile, synkroniserende inntoningsprosessene danner fundamentet for utvikling av sosiale, personlige og følelsesmessige ferdigheter. Inntoningskompetanse utvides først gjennom lek, senere gjennom dialog. Vi sier at hjernens følelsesmessige strukturer utvikles i en lang rekke sekvensielle, nevrale utviklingsnivåer. I nevroaffektiv utviklingspsykologi kalles disse nivåene for mentale organiserinsnivåer. Tidligere utviklede nivåer blir underlagt senere utviklede organiseringsnivårer, og mellom hvert organiseringsnivå er det et «kvantepsrang.» Slik utvikles personligheten og sosiale evner lag på lag.

Ubehagelige eller smertefulle opplevelser i tidlig barndom påvirker de dypere språkløse delene av hjernen, men får også konsekvenser for de senere utviklende strukturene i hjernen.

Vi kan si at slike opplevelser har en direkte innflytelse på de dypereliggende nevrale strukturene i hjernen, dvs. på evnen til helt grunnleggende følelsesmessig regulering og selvbeskyttelsesresponser. (Kolk 2019).

Stabilitet og gjentakelse
Vi mennesker er født med et utrolig formbart nervesystem, som setter oss i stand til å inngå i samspill med det miljøet vi fødes inn i. Personligheten bygges i en sosial og tilknytningsmessig kontekst. Det er her potensialet ligger for forandring. For å danne nevrale, stabile nettverk har hjernen behov for å organisere seg ut fra forutsigbare og gjentakende erfaringer.

Et trygt tilknytningsmønster dannes på bakgrunn av kontinuitet, stabilitet, forutsigbarhet, nærvær og gjentakelser.

Mønsteret av tidlige relasjoner er avgjørende for personlighetsutviklingen, men det er mulig å utvikle seg på tross av vanskelige livsomstendigheter tidlig i livet.

I vår kultur beveger vi oss bort fra langvarige relasjoner og kulturen krever høy grad av tilpasningsevne på grunn av stadig endringer. Vi kan si at vi har kulturen «mot» oss med tanke på å skape en kontinuerlig, stabil og trygg base. Dette gjør utviklingsstøtten til barn med et desorientert tilknytningsmønster ytterst sårbart.

Utvikling av trygg base tar tid, og trygge relasjoner er forutsetningen for læring og sosial utvikling.

Hver dag byr på skift mellom barnehage, skole, fritidsaktivitet. Storfamilier eksisterer ikke lengre, og antallet kjernefamilier blir mindre med mange enslige forsørgere og familier som skiller lag og finner nye partnere. Vi utfordres av hyppige skifte av lærere, vikarer, assistenter og omsorgspersoner i barnehager, skoler, behandler- og døgninstitujsoner. For eksempel er antallet lærere som skifter jobb i Danmark fordoblet siden 2012 (Rygaard 2013).

Som øverst i den asymmetriske relasjonen spiller omsorgspersonenes evne til å tilby barnet en stabil, nærværende kontakt også en rolle. Omsorgspersonen skal være selvsikker og vise at han/hun har overblikk, kan ta ansvar og skape struktur – også selv om omgivelsene kan være uregjerlige, usikre og kaotiske. Dette er forutsetningen for utviklingen av en trygg base.

Evne til å være nysgjerrig
I tillegg krever det en evne til å være nysgjerrig, både på egne følelser og adferd, og evne til å kunne sette seg inn i hva barnet kan føle og hvorfor det oppfører seg som det gjør. Det krever dermed en høy grad av personlig modenhet og faglig forståelse for hva som følger med barn med et desorganisert tilknytningsmønster i utvikling.

Man skal som omsorgsperson være i stand til å anerkjenne barnets små seire, og ta ansvar for det som ikke går bra.

Denne evnen kalles selvagens og krever evne til mentalisering, det vil si at man både kan føle og forstå barnet, og også forstå de følelsene som settes i gang hos en selv i samspill med barnet.

Gode læringsmiljøer – uansett om det dreier seg om personlighetsutvikling eller læring av skolekunnskap – er avhengig av at omsorgspersonene (blant annet pedagoger og lærere) forstår barnets ressurser og utfordringer.

Når et barn oppfører seg på en uhensiktsmessig måte er det ofte fordi de ikke kan annet.

De har behov for empatisk regulerende voksne som kan støtte deres utvikling. (Hart et al, unpublished).

For barn med et desorganisert tilknytningsmønster handler det om å skape en atmosfære av grunnleggende trygghet i omgivelsene og i relasjonen, for å etablere (eller gjenetablere) en trygg base. Det er dermed verdt å tenke på hvordan vi kan skape små, støttende langvarige miljøer med omsorgspersoner som har en høy grad av selvagens – det vil si selvinnsikt, empati og forståelse for egne og andres reaksjoner og mønstre – for å skape kontinuitet.

Synkroniserte øyeblikk
Selve den personlige-, følelsesmessige- og sosiale utviklingen skjer gjennom den tette, nærværende relasjonen – i mikroregulerende, synkroniserte samspill. Disse oppstår gjennom omsorgspersonens evne til at være energiregulerende, empatisk, støttende, engasjert og glad. Utvikling skjer også ved at omsorgspersonene viser følelser som glede, sinne og sorg gjennom et tydelig kroppsspråk, tydelige ansiktsuttrykk, tonefall og gestikulering i kontakten med barnet.

For barn som aldri har fått etablert en trygg base dreier det seg om å skape så mange synkroniserende opplevelser som mulig gjennom mikrosamspill som skaper de små, synkroniserende mikroøyeblikkene.

Her kan man få opplevelsen av å høre til, på et dypere nivå. Fordi denne kompetansen ikke er utviklet kan det ta tid – av og til lang tid!

For barn der den trygge basen er blokkert  – eller lukket av – handler tiltakene om å få dem til å stole på at nåværende omsorgspersoner ikke er lik som de som sviktet dem: At de som nå er der for dem kan beskytte, trøste og glede, og vise dem at de ikke lengre er nødvendig å beskytte seg mot tidligere omsorgssvikt – fordi relasjonen nå er både stabil, kontinuerlig, nærværende, empatisk og forutsigbar. Også disse barna krever mange synkroniserte opplevelser med møteøyeblikk. Når disse barna først har gjenvunnet opplevelsen av en trygg base vil utviklingen deres gå mye raskere enn de barna som aldri har hatt disse erfaringene.

For barn uten erfaring med en trygg base handler det om å aktivere og utvikle nevrale nettverk som aldri har vært utviklet, mens for barn med blokkert tillitt handler det om å finne tilbake til, og reaktivere nevrale nettverk. (Hart, 2020)

Litteratur
Hart, S. (2016). Neuroaffektiv udviklingspsykologi 1-3. København: Hans Reitzels Forlag.
Hart, S. (2020). De følsomme relationer – Neuroaffektiv udviklingspsykologi for pædagoger. København: Hans Reitzels Forlag.
Hart, S. & R. Schwartz (2008). Fra interaktion til relation: Tilknytning hos Winnicott, Bowlby, Stern, Schore & Fonagy. København: Hans Reitzels Forlag.
Hart, S., Andersen, D.R., Jakobsen, A. & Larsen, A. (unpublished). Leg for sjov og alvor - Legens betydning i et neuroaffektivt perspektiv. København: Hans Reitzels Forlag.
Rygaard, N.P. (2013). Infant mental health in the global village. An invitation to reader’s debate: Emerging infant environments, and future research. Infant Mental Health Vol. 21 No. 3
Van der Kolk, B (2014). The Body Keeps the Score – Brain, Mind and Body in the Healing of Trauma. New York: Viking Books.

Siste nytt

Vi er en del av Stiftelsen Pilar Pilar