– Blir ikke et barn anerkjent, er det krenket, sier professor Paul Leer-Salvesen. Han inviterer til å være med å bygge et anerkjennelsesnett der vi ikke bare elsker og respekterer, men også tror at den andre har noe å bidra med.
– Enten blir vi tatt vare på, eller så blir vi såret. Der hvor anerkjennelse ikke finner sted, trer krenkelsen inn. Anerkjennelse er forebyggende og legende både for de som krenker, og de som er krenket, sier Paul Leer-Salvesen.
Han lar seg inspirere av den tyske anerkjennelsesfilosofen Axel Honneth som opererer med tre former for anerkjennelse: Kjærlighet, respekt og ytelse - troen på at den andre har noe å komme med. Dette gjelder både på mikronivå og makronivå i samfunnet.
– Hvis grupper makter å møte hverandre med kjærlighet, respekt og ytelse, blir samfunnet preget av fredelig sameksistens. Anerkjennelse er det som skal stabilisere samfunnet. Hvis den faller vekk, så får vi ulike former for krenkelse og sosial konflikt. Blir du møtt av omgivelser som tror på deg og håper for deg, øker mulighetene for vekst og endring, mener Paul Leer-Salvesen.
– Men, understreker professoren, – anerkjennelsen er i utgangspunktet rettet mot personer, ikke mot alle mulige handlinger og uttrykk. Toleranse innebærer ikke moralsk abdisering.
– Anerkjennelse krever anerkjennelse. Det er et uhyre relasjonelt begrep. Anerkjennelse er et gjensidig fenomen. Tenk deg et barn som aldri møter anerkjennelse hos sine foreldre, eller en voksen som systematisk blir underkjent av sin partner eller omgivelser. Kritiske, dømmende blikk. Et avvisende kroppsspråk. Verbal kritikk. Det å leve i en familie, på en arbeidsplass eller et miljø som ikke kan by på et anerkjennende nettverk, bryter fort ned et individ. Det er farlig. Det kan produsere både sykdom og vold. Forakt er anerkjennelsens motsetning.
Leer-Salvesen forklarer hvordan den tyske anerkjennelsesfilosofen Honneth, skriver om tre former for krenkelse: overgrep (voldtekt, blir slått, ydmyket), ekskludering (bli fratatt rettigheter, skjøvet ut av samfunnet) og misaktelse (bli frarøvet status som betydningsfullt for andre).
– Et barn som ikke opplever kjærlighet, vil vokse opp som et følelsesmessig umodent individ, uten å utvikle tillit til seg selv og til andre. Et barn som ikke blir møtt med respekt, vil heller ikke utvikle selvrespekt. Og et barn som ikke blir møtt med forventninger om at det selv kan yte noe for fellesskapet, vil få en grunnleggende tvil på egne evner og kompetanse. Uten tillit kan vi ikke tre ut i samfunnet og artikulere våre rettigheter og holdninger, sier Leer-Salvesen.
Paul Leer-Salvesen påpeker at når det gjelder kjærlighetsdelen av anerkjennelsen, ”Elsk din neste som deg selv”, er vi i vestlig lesing for opptatt av den første delen, nemlig å elske oss selv. Han ønsker å utfordre til en forskyvning mot den andre delen – å elske sin neste.
– Å elske ditt eget speilbilde i den andre, er noe annet enn å elske det som er fremmed hos den andre. Den andre er fremmed. Den andre er et mysterium. Dermed kan en oppdagelsesreise som aldri tar slutt, finne sted mellom to mennesker, sier Leer-Salvesen.
– På hvilke måte utfordrer denne anerkjennelsesfilosofien fagpersoner som skal hjelpe krenkede mennesker, hjelpe dem som utøver vold og dem som er utsatt for vold?
– Den utfordrer til en annen grad av symmetri. Den vi skal hjelpe, har noe å komme med. Har svar, rettigheter og ressurser. Fagpersoner må finne fram til hva den som er krenket har å komme med. Aldri slutte å tenke at den vi skal hjelpe, har noe å bidra med. Skal vi anerkjenne den andre, er det ikke nok å bli glad i og respektere, men vi må også forvente at han eller hun har noe å tilføre. Dette gjelder i møtet mellom den som skal hjelpe og den som er krenket.
Vi må snakke om disse tingene, skrive om disse tingene. Løp og se ”Boktyven” – en film om anerkjennelsens alle tre former, sier Paul Leer-Salvesen som også er en av RVTS Sørs faste spaltister.
Les mer om Axel Honneth her
Les også:
Paul Leer-Salvesen og Yngve Hammerlin med ny bok: Voldens ansikter
Nyhetsbrev