Livet, 2.0

Hverdagen fikk, uten unntak, et nytt innhold over natta for en drøy uke siden. Nye regler. Nye rammer. Verden som vi kjente den finnes ikke lenger.

Noen setter nå livet på spill for å redde andre, mens jeg setter på et tv-spill for å prøve å få litt arbeidsro.

Alt er som før, og absolutt ingenting er som før. Og når poden er stuck på PlayStation (fortrinnsvis etter endt hjemmeskoletid, vel å merke) – ja, da må man trå til som den ansvarlige forelderen man er og hjelpe til. Selv om det er midt i personalleders innlegg om de nye retningslinjene fra FHI. For nå var det slutt på tålmodigheten, og forklaringen «mamma jobber» har mista all sin verdi for lengst.

Vi har måttet fikse og trikse det til som best vi kan, som alle andre – den siste uka. Og for oss? Det totale kaos. Det er det jeg kaller den spaden – rent og skjært kaos. Litt fint kaos og ganske mye frustrerende kaos. Mange tårer – ikke bare fra minsten. Og til tider barnslig oppførsel. Igjen, ikke bare fra han under 18. Toleransevinduet er til tider ganske så smalt i forhold til normalen, i disse dager.

Det er mye å forholde seg til.

Den psykiske påkjenningen det er å lese VG på hvilken som helst gitt time i døgnet er mest trolig det som tærer mest på. «Æ gikk ud i båden og fiska litt. Og så sovna æ på sofaen da æ kom hjem og så fikk æ ikke med mæ noen nyheder i går» sa sjefen langsomt og rolig på Teams-møtet denne mandags morgenen. Fy søren, tenkte jeg. For en smarting. Hvorfor har ikke jeg tenkt på det?

Bank i bordet
Men den lille kjernefamilien vår har i alle fall den fysiske helsa i behold og mest trolig er store deler av den psykiske også fortsatt intakt. Bank i bordet. Vi har hverandre, vi har tak over hodet og mat på bordet. Og takk og lov for det.

Men det er ikke til å stikke under en stol at det sjongleres på et helt nytt nivå for oss småbarnsforeldre.

Heldigvis har de fleste av oss en forståelse for at barna er både tapre, flinke og reagerer helt naturlig på en totalt unaturlig situasjon.

At det blir rop og brøl, eller innspill om lek, midt i et møte er ikke fordi de er vanskelige. De bare trenger oss. Rett og slett, verken mer eller mindre.

Tilbake til personalmøtet. Vi snakker lansering av nye nettsider for psykososial beredskap i det ene øyeblikket, mens jeg prøver for n´te gang å logge meg på Google Meet på skole-paden samtidig. Yess! Fikk det til! «Hei hei, lærer! Da blir det kanskje litt dreisen på skole-moralen framover, kan vi håpe, nå som vi har bevis på at du finnes på ekte (og ikke bare i truslene mine når skolearbeidet stopper opp) denne uka også?» Alt dette mens jeg leverer et lite innlegg fra kommunikasjonsavdelingen. Og jada, jeg fikk med meg de nye egenmeldingsreglene da personalleder informerte (Sånn halvveis i hvert fall. Vi får ta det når det blir behov).

En vennlig og rolig påminnelse fra sjefen sjøl om å prioritere barna, finne struktur og rytme, le og smile, være trygge og varme og DER! Der kom vi oss videre i spillet. Endelig! Det så mørkt ut. Lenge. Jeg går til kaffemaskina for å lage meg dagens tiende kopp. Frokost har jeg ennå ikke rukket å spise. Må vel være tidenes slankekur, så ikke skjønner jeg hvorfor vekta går den andre veien. Kaffen blir selvfølgelig kald, for der var møtet over – jeg var dum nok og sjekket mailen, og så satt poden fast i spillet. Igjen. Ut og sykle i stedet? Javisst, knallidé! Å, ja, du vil at jeg skal være med? Jepp, se der ringer morfar – han må vi nesten snakke med, stakkar. Han savner oss veldig. Vi får ta resten av jobben en annen dag. Eller i kveld, hvis jeg ikke sovner når jeg legger poden.

For det aller viktigste akkurat nå? Det er å faktisk høre på disse kloke menneskene der ute og som får det til å høres så lett ut.

Som sier at det å finne en god rytme i den nye hverdagen, tross kaos og forstyrrelser er viktig. At det å vise raushet og varme, tross korte lunter og lange timer, vil gi gode minner og trygge rammer.

Og så kan vi prøve å huske på at vi har fått en unik gave: Tid.

Nå får vi – som stadig er på farta – verdifull tid sammen. Selv om den tida er kaotisk, oppdelt, skjerm-tung og til tider dørgende kjedelig, så må vi i alle fall ikke rekke så fryktelig mye der vi sitter. Og kranglene? Jeg velger å minne meg selv på at det er i reparasjonen gullet ligger, det er der relasjonen vokser. I så fall har vi vokst ganske mye den siste uka, både store og små.

Dette var en historie fra småbarnslivet i koronaens tid. Det finnes over fem millioner forskjellige historier der ute, bare i dette landet. Historier fra bestemora, den nyansatte, den permitterte. Fra kreftpasienten, koronapasienten, tenåringsmora, fosterhjemsbarnet, læreren. Fra sykepleieren, butikkmedarbeideren, den gravide og fra studenten.

Alle har sin egne versjon av livet nå, versjon 2.0. La oss møte vår egen versjon med den samme rausheten og varmen som vi ønsker å møte våre medmennesker med.

For vi gjør, tross alt, vårt aller beste.