Nå merker vi det. At vi henger sammen. Alle er en del av Viet. Vi er sårbare sammen. Og vi kan finne styrke sammen. Men hvordan blir livet innenfor retningslinjene, grensene og de smale rammene vi må leve i for å redde hverandre?
Eva Dønnestad
Spaltist
14.03.2020, kl. 16:22
Livet innenfor retningslinjene
Joda, for oss som er en del av de to-tre generasjonene som ikke har kjent på kroppen de store krisene her i landet, tar det nok litt tid før alvoret synker inn. Vi har ikke opplevd en lignende inngripende styring fra staten om hvor vi skal bevege oss. Hvordan vi skal forholde oss til hverdagene. Men alle kjenner noen. Og vi føler med barna, ungdommene som har sykdommer som gjør dem sårbare. Og alle de eldre her i landet. Som er ekstra sårbare. De fleste kjenner at nå vil og må vi ta en for laget.
Vi er flettet inn i hverandre. Et lite koronavirus har satt verden på vent.
Og det kan vare... lenge. Sier de som informerer oss og vet litt mer enn oss. Det kan være ok å være i karantene to uker, vi kan like hjemmekontor noen dager, familiene klarer hjemmeskolen en viss tid, men hva om det ikke går over med det første?
Det kan vare helt til ensomheten kommer, til frykten tar over, for noen. Til savnet sluker gleden.
Vi må ta beskytte kroppene mot viruset, og vi må ta vare på hverandres sjeler i tiden vi går inn i nå.
Det kan gi styrke til å bære isolasjon og uro.
Der det ikke er godt å være
Det er livsfremmende grenser myndighetene trekker opp. VI vet vi redder hverandre ved å holde oss innenfor dem. Men hvordan skal vi klare oss i det litt trange og for noen isolerte rommet? Og hva med de barn, unge og voksne som er i rom med andre det ikke er godt å være sammen med?
Retningslinjene trekkes opp og bevegelsesradiusen for mange blir mindre og mindre. Lufta i rommene våre blir tettere og tettere. Noen er helt alene. Og noen blir tvunget til å være et sted der det vondeste i livene deres skjer. I hjemmet. Det kan være uro, psykisk vold, stygge kommentarer, krangling, vold, overgrep. Noen blir ignorert, opplever ingen omsorg eller interesse. De kan føle at de er i ferd med å forsvinne - fordi ingen lenger ser dem på gode måter. Vi trenger den andres gode blikk om vi skal kjenne vi er til.
Det eneste fristedet noen barn har, er skolen, fritidsaktiviteter eller besøk hos venner.
Nå er grensene trukket opp. Det kan være det verste marerittet for noen.
De har ikke noe sted å gå. For dem kan virkelig all kontakt med omverdenen hjelpe. Her må vi være oppfinnsomme. Skype finnes. Messenger finnes. Telefonen finnes.
Forstyrr freden
Barn og unge som har det vondt hjemme, kan ringe Barn og unges alarmtelefon 116 111.
Vi som venner, familie og naboer har nå en større plikt enn noen gang til å handle, dersom vi vet om barn som ikke har det godt innenfor hjemmets vegger.
Nå er tiden til å forstyrre privatlivets fred. Ring bekymringsmelding til barnevernet. Sørg for å gi nummeret til alarmtelefonen til de barna du har mistanke om har det vondt i dette lille rommet de nå må være i.
Koble deg på andre
Til og med noen av landets krisetelefoner må redusere kapasitet, selv om de gjør sitt ytterste innenfor de nye rammene. Vi vet de redder liv.
Nå må vi finne andre veier for å bøte på hverandres ensomhet.
Jeg tror på brev. På meldinger på Messenger. På telefon. Ikke la noen bli helt isolert. Ord kan også redde oss. Når vi ikke har tilhørighet. Skriv ekte gode ord. Fortell et minne du har med personen. TA KONTAKT. KOBLE DEG PÅ andre på de måter det er mulig. Del YouTube- snutter som er morsomme. Skriv en practical joke. Dum nok til at den andre forstår den og ler. Ta en telefon. Å høre en stemme, er livgivende, dersom stemmen bringer snille ord ut i rommet. En varm stemme kan bety en forskjell. Den kan gjøre vann til vin.
Jeg tror også ordene og tankene våre kan sendes rundt om til dem vi bryr oss om.
De smitter ikke, de skaper samhold, tross avstand. Ord kan binde oss sammen.
Gi tilhørighet når vi ikke kan berøre hverandre. Klemme og knapt nok se hverandre.
ORDBRO
Jeg møtte et menneske
som hang og dinglet i
ett lite ord
den dagen grunnen
forsvant under føttene
Vi lever visst gjennom ordene
vi gir hverandre også
OrdBroer over små avgrunner
gjør det vanskeligere for
menneskene å falle fra hverandre
Eva Dønnestad
Fantasi, latter, løgn og fanteri
Det kan tære på gleden å ikke få impulser og samvær.
NÅ trenger vi å fantasiorientere oss.
Se filmer, les eventyr. Del drømmer. Fantasi kan hjelpe oss til å overleve. Noen trenger tro. De henter styrke i sin tro. La dem gjøre det.
Vi trenger å le, kjenne endorfinene bruse i kroppene. Vi trenger fantasien, troen og håpet. Vi trenger musikken, sangen og rytmene. Vi trenger å finne ut mer om hvilke måter vi kan nå hverandre på når vi ikke kan treffes eller berøre hverandre som før.
Ny mulighet, tross smerten
Krise er smertelig og kan til og med for noen denne gangen bety død. For andre kan det bli nye muligheter. Følgende av krisen er også smertelig for dem som mister jobber, tilhørighet, inntekter. Uansett, i en ny situasjon, inviterer vi til å tenke nye tanker, finne nye muligheter. Nye ideer for å gjøre det levelig. Avstand kan bringe oss sammen.
Men det kan være en vanskelig situasjon vi som fellesskap må dele.
Kriser er lettere å bære når vi slipper å gjøre det alene.
Som sitatet Lill Salole postet på sin Facebook: «Inside the word emergency is emerge; from an emergency new things come forth. The old certainties are crumbling fast, but danger and possibility are sisters.»
― Rebecca Solnit, Hope in the Dark
Sitatet minnet oss om at ordet emergency, skjuler et emerge. En nødssituasjon kan romme at noe nytt kan dukke opp. Det kan også ligge muligheter i det som vi ikke hadde funnet uten nøden.
Ordliste: Vi, vårt, hverandre
Men påbud og stramme retningslinjer som settes opp rundt oss og mellom oss, kan også skape frykt. Selv om alle forstår og alle vil bidra. I denne fellesskapsfølelsen.
Vi er blitt minnet på at det går tråder mellom hele menneskeheten som holder oss sammen i menneskelighet. Men som nå også viser hvor sårbare vi er.
Alle er vi. Jeg er VI Du er VI. Alle er en del av Viet.
Jeg tror vi kommer ut av krisen som annerledes. Noen som sørgende. Noen som slitne. Noen som redde. Men noen også nærmest som forventningsfulle. For vi har mistet, men ikke oss selv. Vi har mistet noe, men kanskje funnet noe annet. Oppdaget fellesskapet. At vi henger sammen. På godt og vondt med alle, også de vi ikke har tenkt gode tanker om, på kloden.
Hva trenger vi i det nye litt innskrenkede livet? HVERANDRE. På Skype.
Hva vil vi trenge når krisen går over? HVERANDRE.
Ansikt til ansikt. «LIVE»
VI
Tre meter fra
hverandre med
usynlige tråder av
menneskelighet
mellom oss
og ett hjerte
tett inntil mitt
Eva Dønnestad
Eva Dønnestad
Spaltist
14.03.2020, kl. 16:22