Midt i fortellinger om selvskading og selvmordsforsøk kommer setningen: ”Jeg har jo lyst til å leve.” Cathrin (27) deler hva fagpersoner og andre kan gjøre for å styrke det i henne som vil leve.
Eva Dønnestad
RVTS Sør
23.01.2015, kl. 08:08
Cathrin er i dag 27 år og har en lang sykehistorie bak seg. Hun var 12 år første gang hun forsøkte å ta livet sitt. Selvskadingen begynte i samme periode. Fra hun var 18 og fram til i dag, har hun over 50 innleggelser bak seg. Som 21-åring fikk hun diagnosen Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Men Cathrin bedyrer at hun er langt mer enn en diagnose og foretrekker hjelpere som klarer å se mennesket Cathrin og møte henne som det.
– Jeg har rundt 20 overdoser bak meg, noen mer alvorlige enn andre. Men alle tatt i den hensikt å ikke leve lenger. Jeg har forsøkt å henge meg 5-6 ganger. Har vært på vei ut i vinterkald sjø for å ta en siste svømmetur. Hver gang har jeg blitt funnet for tidlig, eller tidsnok, sier hun.
Men Cathrin er mer enn en diagnose, selvmordsforsøk og indre smerte. Hun er også en ressurssterk jente som har gjort det bra på skolen, er aktiv i hestemiljø og i en menighet. Hun spiller saksofon, sitter i styrer og har flere verv. Men midt oppi det hele, kjenner hun på en isende ensomhet og indre smerte som noen ganger tar overhånd. Da skader hun seg. Da forsøker hun å ta livet sitt.
– Hva trenger barn og unge som sliter?
– Barn og unge som sliter trenger å bli sett, hørt, møtt og forstått av sine foreldre. Jeg tror det er viktig å være ærlig om sin bekymring. Om du som mamma eller pappa hører barnet ditt nevne selvmordstanker, er det noe barnet forsøker å si. Da har barnet det vondt. Finn ut hva barnet strever med. Snakk med barnet ditt. Jeg skulle ønske jeg hadde visst at det gikk an å snakke med dem hjemme. Uten at de mistet hodet eller fikk panikk. Sier hun ettertenksomt.
Cathrin mener det er voksnes oppgave å skape en relasjon til barn som sliter. Enten det er venners barn eller barn i familien.
– Bygg tillit og bygg en relasjon. Still deg disponibel som en voksen barna kan snakke med dersom de strever med noe. Si at du bryr deg, vis at du bryr deg. Åpne døren til hjemmet ditt. Mange har ingen å gå til. Ta unges signal på alvor. Ta små og store problemer like seriøst. Noen ganger forteller vi om de små tingene først, for å sjekke at noen tåler de større problemene, forklarer hun.
– Om du skulle gi noen tips til alle som arbeider med barn og unge i psykisk helsevern, hva ville du sagt da?
– Det viktigste rådet er å ta selv de minste tegn, på alvor. Ingen tok rispene mine på alvor da jeg begynte med det. Nå, 15 år senere, sitter jeg med over 100 sting i hver arm. Det utartet seg fort etter første gang jeg kuttet ”for” dypt. Jeg gikk mye alene etter skolen. Hang rundt på skoleområdet. Søkte voksenkontakt, men ingen spurte noen gang om jeg hadde det bra. Vær årvåken og på vakt, kanskje er det bare akkurat du som ser og som forstår? Ikke vær redd for å være direkte. Og ikke vis at du blir skremt av det de forteller, da hadde i alle fall jeg sluttet å fortelle for å skåne deg…
De som arbeider i psykisk helsevern må nødvendigvis ha litt mer distanse til ”brukeren”, som de kaller oss. Men, de som tar meg på alvor og gir litt av seg selv, står høyest i kurs og hjelper mest. De som ikke klarer å ta inn noe av smerten min, kan heller ikke hjelpe meg.
Psykologen som møtte meg da jeg var 16, og sa at rispingen min ikke var så farlig fordi det bare var risp, fikk jeg aldri noe hjelp av. Hun bagatelliserte noe av det som var min største skam. Jeg klarte ikke å åpne meg for henne.
Legen som sydde 40 sting uten bedøvelse fordi han mente det måtte gjøre like vondt når jeg skadet meg selv, står ikke høyt i kurs.
– Hvordan har de hjelperne vært som har vært med å redde deg?
– Sykepleieren på legevakten som gang etter gang møter meg med ett klapp på skulderen eller en klem, som tør å dele litt av sitt liv med meg, betyr mye. Hun får meg til å skamme meg mindre - enten det er etter selvmordsforsøk eller selvskading.
Eller sykepleieren på psykiatrisk avdeling som bare sitter sammen med meg når ting er vanskelig, og kanskje tar meg i hånden. Som sier hun er der for meg. Som alltid får meg til å si mer enn jeg kanskje først hadde tenkt. Her handler det om å ta alle like mye på alvor. Selv om rispene på armen ikke er så dype, eller selvmordsforsøket kanskje ikke var så alvorlig, er det alvorlig for den som har gjort det, fastslår Cathrin.
Cathrin forteller at hun lenge gikk med selvmordstankene alene. Hun delte dem ikke med noen. De første hun fortalte til, var helsesøster og en sosiallærer. Da hun begynte i behandling 16 år gammel, visste verken foreldrene eller venner hva hun slet med.
– Jeg var en skuespiller uten like. Selv om jeg utad virket vellykket, veldig flink, følte meg fryktelig ensom. Men det prøvde jeg å skjule. Det var fritidsaktiviteter hver dag; korps, hest og fotball. Jeg hadde mange venner, men ingen jeg delte de vonde tankene med. Det ble et stort gap mellom utside og innside.
– Kan du si noen grunner til at du lever fremdeles?
– Venner og familie er den viktigste grunnen. Og ofte den eneste. Hesten min. Ønsket om å se hva livet kan by på. At folk bryr seg, er en av grunnene til at jeg lever. Folk som våger å sende varme meldinger, har reddet meg.
En gang satt jeg ved sjøen og tenkte at jeg skulle drukne meg. Da tikket det inn en melding fra ei dame som jobber i kirken som jeg bare hadde møtt noen få ganger. Hun spurte: ”Hvordan går det med livet og sånn?” Jeg er dårlig på å lyve, og svarte derfor ærlig, at jeg sliter med sterke selvmordstanker, sitter ved sjøen og tenker på å drukne meg. Hun svarte at jeg må hive meg på toget. Komme til Egersund og være hos henne noen dager.
Hun reddet meg den dagen. Jeg var hos henne ett par dager, og flere ganger siden. Hun er grunnen til at jeg også sender en melding til dem jeg ikke har tenkt på eller snakket med på en stund, bare for å høre hvordan det går. Det er de små tingene som teller.
– Hvordan kommer du deg videre?
– Hvordan jeg klarer å komme meg videre, ikke gi opp. Jeg vet ikke. Men gang på gang snur det. For en liten stund i alle fall. Om jeg bare får hjelp til å komme over det når selvmordstankene er som sterkest, er det som jeg tenker litt annerledes etterpå. Jeg er ganske nysgjerrig, og det har hjulpet meg gang på gang. Jeg finner den lille ekstra livsgnisten dypt inne i meg, som sier: Ikke gi opp, vent å se, livet byr på mye spennende. Jeg har lyst å leve, innerst inne, av og til i alle fall, om ikke alltid. Det har også vært viktig for meg å ha gode samtalepartnere. Både profesjonelle og andre medmennesker.
– Hva skal voksne si og gjøre dersom de er bekymret for om unge tenker på å ta livet sitt?
– Ikke vær redd for å være direkte om din bekymring. Jeg vet at jeg bagatelliserte selvskadingen min lenge fordi jeg visste om andre som skadet seg verre. Min selvskading var ikke så alvorlig, liksom. Men det utvikler seg. Plutselig kutter de dypere enn planlagt, og da er det ingen vei tilbake. Det blir ikke bedre av seg selv.
Vær direkte, men imøtekommende. Noen tror direkte betyr det samme som å være tøff, tydelig og streng. Du kan være direkte på en vennlig og imøtekommende måte. Forklar at du forstår at det ligger noe veldig vondt bak, og still deg til disposisjon.
For meg var det avgjørende at jeg fikk snakke med en lærer i fred og ro en stund før jeg fikk profesjonell hjelp. Jeg fikk luftet litt med noen jeg kjente og var trygg på. Du kan også spørre direkte om noen har tenkt på å ta livet av seg, sier den kloke overlevelseseksperten.
– Å blir undervurdert av mennesker som ikke ser ressursene jeg også har i meg, er det verste. Som da en pleier på psykiatrisk mente jeg var for syk til å gå å spille saksofon i kirken. Hva visste vel han? Jeg dro til kirken, spilte og kjente meg verdsatt.
– I de verste situasjonene, når jeg har hatt mest lyst til å dø, har det alltid vært noen venner eller andre som har stilt opp for meg. Jeg føler meg av og til så lite verdt at når mennesker stiller opp for meg, klarer jeg så vidt å tro at de virkelig bryr seg. En gang da jeg ble akuttinnlagt, ringte jeg noen venninner og lurte på om de hadde noen aning om hvor kortet mitt kunne være. De lette i timevis og kom til akutten med bankkortet. Da innså jeg hvor fantastiske venner jeg har. I ett glimt innså jeg at de ikke hadde gjort det for hvem som helst. En liten del av meg begynte å tro på at de må bry seg litt. Det gjorde at jeg fikk litt kampvilje.
Ennå er Cathrin ikke helt ute av depresjonen, men det går bedre. Hun har en galgenhumor som har hjulpet henne på de mørkeste dagene.
- Det er forskjell på å latterliggjøre problemene og det å ha selvironi og humor for å komme igjennom dem. Fagpersoner hjelper ikke alltid best når de er gravalvorlige og selvhøytidelige, jeg liker dem som kan ta ting litt med det gode, sier Cathrin.