Menneskemøtekompetanse – kjernen i alt hjelpearbeid

– De snakker om de nære tingene. De snakker om barn, foreldre, venner. De tingene som har vært viktig for oss er knyttet til relasjoner. Likevel tenderer vi til å ikke fokusere på det i hverdagen.

Det forteller fagleder i RVTS Sør, Heine Steinkopf. Han mener vi har blikket et annet sted enn på relasjonene i en hektisk hverdag.
– Vi retter blikket mot det materialistiske, på prestasjoner, på ting som gjør at vi «skiller oss ut» slik at vi virker verdifulle.

Akkurat som vi ikke er nok som mennesker.

– Vi glemmer å gjøre det selvsagte, kanskje? spør han.

Lett å glemme
– Det man betyr for andre, og det andre betyr for deg, er kjempeviktig. Dessverre er dette noe av det letteste å glemme i en hektisk hverdag fylt av krav og ønsker om prestasjon. Og likevel er relasjon og gode menneskemøter noe av det viktigste, enkleste, og mest naturlige i verden.

– Derfor har vi i RVTS Sør menneskemøtekompetanse som hovedfokus i alle våre kurs og programmer. Vi retter blikket – rett og slett – på det selvsagte. Temaet er så menneskelig og «enkelt» at det kan virke banalt å ha et slikt fokus, forteller Steinkopf.

– Men det å ha fokus på sin egen menneskemøtekompetanse er kjernen i godt hjelpearbeid. Glipper vi her, glipper alt, sier han.

Metoder og teknikker har ingen verdi uten at det er tillit til stede – eller en følelse av at man blir likt.

–Og denne tilliten eller følelsen skapes kun når mennesker opplever at de blir møtt på en god måte av et annet menneske.

Relasjonen viktigst
Dette med å skape gode relasjoner ligger intuitivt for oss mennesker. Fra vi er født har vi et behov for å koble oss på andre.
– Psykoterapiforskningen har hamret inn at relasjon er viktig i tusenvis av studier, i femti-seksti år. De snakker om ting som er vanskelig å måle, som: «Liker jeg terapeuten?» «Føler jeg at terapeuten liker meg?»

Denne kunnskapen om relasjon ligger helt naturlig i oss alle, men vi legger ikke merke til den.

– For dette med at relasjon er viktig, det vet jo egentlig alle. Men den er for banal til at vi har hovedfokuset vårt på den, sier han.

Mor og barn-relasjonen er et godt eksempel på dette, sier Steinkopf.
– Det er helt fantastisk å se på det samspillet når det fungerer bra. Og vi vet jo hvor viktig denne relasjonen er for barnet. Hvis mor gjør noe feil plukker hun som oftest opp at det er en disharmoni, og så reparerer hun. Vi kan se hvor avgjørende sånne menneskemøteøyeblikk er for barns utvikling.

Forskning viser at denne menneskelige kontakten, menneskemøtet, er avgjørende for å overleve.

Dette handler både om de personlige relasjonene du har i hverdagen, men også tilhørighet til flokken, forteller Steinkopf.
– Å ha tilhørighet til en gruppe, der du opplever at du kan bevege deg sammen med andre og der du føler deg akseptert som et medlem, er sentralt for oss mennesker. Derfor er det også et sentralt tema i menneskemøter, og noe vi ikke skal glemme når vi skal hjelpe andre.

– Hele utviklingspsykologien, både spedbarnsforskningen og psykoterapiforskningen i sin sum, og vårt menneskelige intuitive, peker på menneskemøtene for avgjørende for at barn skal utvikle seg på en sunn måte. Og det er like viktig i voksen alder, sier han.

– Derfor må vi ha fokus på det, som mennesker og som hjelpere.

Hva er et godt menneskemøte?
For at hjelperne kan skape god utvikling hos barn, elever eller pasienter er det avgjørende at de har menneskemøtekompetanse, sier faglederen.

– Sannsynligvis har man jo allerede det, det er noe intuitivt ved det. Men det er fint å være bevisst på temaet og ha noen tanker om hva dette betyr – i praksis – for deg.

Det viktigste du kan gjøre som hjelper er å skape gode menneskemøter.

– Hvordan kan man klare å ha fokus på det i en hverdag der vi har dårlig tid, der vi skal rapportere og møte kollegaer, planlegge og tilrettelegge? Står vi i fare for å nedprioritere det viktigste vi kan gjøre, fordi vi rett og slett «glemmer» det?

– Hver enkelt av oss trenger en refleksjon på hva vår praksis er i møte med andre.

Vi trenger å tenke over hva vi mener er et godt menneskemøte, og hvordan vi legger til rette for at disse møtene kan skje.

Dette er kjempevanskelig i en hektisk hverdag, mener Steinkopf.
– Blikket vårt er viktig. Gode menneskemøter handler om at vi er genuint nysgjerrige ovenfor den andre – ikke for å definere eller stigmatisere, men for å være sammen med den andre. Da må vi være modige, tørre å være sårbare og slippe andre inn på seg selv. Da må vi ha en anerkjennende holdning til det som skjer, og det som blir sagt. En ydmykhet i forhold til seg selv, og den andre.

Steinkopf forteller at det er viktig å ha et fokus på seg selv, når det koker. Når man er stresset.
– Hvordan ser jeg folk inn i øynene da? Hvordan blir jeg sint? Hvem kan hjelpe meg når jeg ikke klarer det? Hvordan holder jeg meg – og min menneskemøtekompetanse – ved like når jeg står midt i strevet?

Å være modig
– Det snakkes stadig om sårbarhet for tiden, og at det å vise sårbarhet er noe av det modigste vi kan gjøre når vi møte andre?
– Ja, jeg synes det er bra at vi har fokus på sårbarhet. Der har Brené Brown vært en foregangskvinne i å få folk til å forstå og omfavne tematikken. Hennes «shame rescilience curriculum» handler om å tåle seg selv, sin egen sårbarhet, svakheter og tilkortkommenheter.

Det å tåle seg selv – på godt og vondt – hjelper oss til å klare å være i øyeblikket med andre mennesker, og å være regulert.

Vi blir bevisst på hva vi gjør når vi blir trigget, forteller Steinkopf, og kommer med et eksempel:
– En av miljøterapeutene som jeg har intervjuet i forskningsarbeidet mitt beskriver at «besserwisserhet» fra ungdommene trigger henne enormt. Hun har – etter å ha gått i seg selv – skjønt at det handler om sin egen familiebakgrunn og hvordan hun følte seg dum da de spilte kunnskapsspill hjemme og ikke kunne svare et spørsmål. Det er ganske vanlig å ha det slik, men det å klare å gjenkjenne situasjonen og hva som skjer med deg kan hjelpe deg i hverdagen. For før hun oppdaget dette så var hun mye mer opp og ned i følelser og uttrykk i arbeidshverdagen. Men etter at hun ble oppmerksom på det at hun blir lett trigget av slike situasjoner, fant hun også ut hvordan hun kunne få hjelp til å takle det. For henne var det å få hjelp av en kollega.

Alt dette er menneskemøtekomponenter, forteller faglederen:

Selvrefleksjon, evnen til å tåle sin egen tilkortkommenhet, og hva man kan gjøre med det.

– Denne selvrefleksjonen kan gå i ring hvis du ikke finner ut hva du kan gjøre for å hjelpe deg selv. Å dele sårbarheten med noen kan lette enormt på trykket. Å snakke om skammen sin er befriende, og nyttig.

Men så er det jo betryggende å vite at selv den beste av oss kan gjøre feil.

Vi går alle i fella fra tid til annen. Det er jo en del av menneskemøtekompetanse, det også.

– Vi driter oss ut. Vi er ikke perfekte. Men, hvis vi vet hva vi kan gjøre med det når det bærer galt av sted, så kan det hele bli litt lettere for oss å leve med. Og hvis vi øver kjempemasse, så går ting kanskje litt lettere etterhvert – selv når det går galt?

Hånd i hånd
– Hva med de som sliter som mest, er så langt nede eller viser ekstrem atferd? Blir det for enkelt å snakke om at et menneskemøte er det som er viktigst? Er det for banalt?
– Det må gå hånd i hånd med andre ting også. Noe konkret. Folk i tjenestene har utrolig mye kunnskap om terapeutiske eller pedagogiske metoder som man vet er bra for den enkelte. Men det vi må huske, er at ingen av disse tingene funker hvis man ikke har det grunnleggende i bunn.

– I tillegg er det så mye legedom i det å komme til en tillit med et annet menneske.

Tiden i et menneskemøte er legende i seg selv.

– For noen vil det ta mer tid, for du skal skrive om noen «scripts» i hjernen, og det trenger mange nye repetisjoner. Det er en enorm kraft i selve menneskemøtet, det må vi fortsette å holde høyt, som mennesker – og som hjelpere.