Plutselig ble et menneske mer synlig for meg

Her om dagen skulle jeg intervjue en professor for å få fagbakgrunnstoff til et utviklingsarbeid. Jeg valgte å starte med å spørre om verdier og livsfortellinger. Hva som engasjerte, og hvorfor han hadde valgt den yrkesveien han hadde valgt. Han begynte å fortelle om hendelser fra han var 5- 6 år gammel.

Det var når han fortalte om livet, hva som hadde formet ham til å ta modige valg på fag og forskning– at jeg så det. Han begynte å gløde. Øynene smilte. Han satte seg lengre fram på stolen.

Trådde fram for meg og ble synligere. Plutselig kan mennesker se annerledes ut, bli vakrere, rett foran øynene på oss. Når de er trygge, deler og det de deler blir tatt imot. Når de får formidle noe de har opplevd og vært engasjert i. Noe de kan, som er viktig for dem – og bli møtt med respekt. Da stiger mennesker ut – som storhet og støv. Som levende og som feilbarlige.

Plutselig oppdaget vi at det hadde gått tre timer der vi hadde delt liv og fag. Jeg gikk beriket fra dette menneskemøtet. Og ser professoren med et annet blikk fordi han viste flere sider av hvem han var. Gjensidig tillit og interesse kan koble mennesker sammen. Å dele livsfortellinger kobler oss sammen. 

Folk blir som regel mer synlige når vi vil se dem. Betingelsesløst.

Veien fra utenforskap gjennom blikk til fellesskapet
Vi har kunnskapen om hva ensomhet gjør med oss. Vi har tallene på hvor mange som kjenner seg utenfor. Vi må arbeide med hvordan vi – med kroppsspråk, holdninger og ord – kan åpne dørene inn til fellesskapet.

Mange er ensomme. Alle snakker om hvor viktig der er med relasjoner og fellesskap. Men hvordan kobler vi oss egentlig på hverandre?

Blikk, smil, interesserte spørsmål, velvilje og ønske om å forstå kan være første skritt i å koble oss på hverandre. Kan det virkelig være så enkelt, spør du. Da svarer jeg: «Enkelt? Det er ikke enkelt. Det kryr ikke av velvilje, varme blikk og smil her i verden.» Blikk kan slenge døra rett i fleisen på medmennesker. Blikk kan åpne dører. Et smil kan åpne vinduer og sende lys inn i andres mørke rom.

Tillitsfulle menneskemøter er en begynnelse på reisen fra utenforskap til fellesskap.

Jeg erfarer gang på gang – både privat og i jobb – at det å dele livsfortellinger, verdier, hva som driver oss, hva som gir oss motstand og hva som gjør at vi finner glede åpner veier fra sjel til sjel, fra kropp til kropp og fra sinn til sinn. Livsfortellingene rommer så mange nyanser som setter følelser og tanker i sving.

Å dele livsfortellinger av smerte og gleder er en fin måte å koble seg på hverandre, enten det er i vennskap, større fellesskap eller arbeidsfellesskap. Ikke for å vrenge sjelen, men for å få et utvidet blikk på – og større forståelse av – hverandre. 

Isolasjon ødelegger oss
Når så mange i ulike undersøkelser oppgir at de er ensomme er det naturlig å lete med lys og lykte etter hvordan vi kan koble oss på hverandre. Hvordan åpnes døren fra utenforskap til felleskap? Hva har vi til rådighet for å klare å fellesskape? Vi vet jo at mennesket ikke klarer seg alene. Vi blir til sammen med andre. Isolasjon ødelegger oss. Det vil ikke si at en selvvalgt retreat, eller tur på fjellet for å være alene, ikke er sunt. Ikke-ønsket isolasjon over tid er noe annet.

Vi kan lettere velge å være alene og sette pris på det, når vi har små og store fellesskap og vende tilbake til.

Mange er ensomme. Tre av ti studenter oppgir at de er ensomme. De ønsker å bli inkludert sosialt, men kommer ikke inn i fellesskapet eller relasjonene. Derfor gjør det inntrykk når en av student-mentorene jeg har vært med å utdanne ved UIA forteller at flere av dem han har vært student-mentor for i mindre grupper, spør om de kan ta en kaffe i kantina. Fordi de er blitt kjent. Fordi noen har smilt, anerkjent dem og husker navnet deres, tør de å spørre om en kaffe. DET forebygger ensomhet. Det kan virke som noe lite, men det kan bety hele forskjellen når du ser deg om i en stor kantine med flere hundre studenter og ikke vet hvor du skal gå. Å ha en person som sier ja til en kaffe, betyr noe.

Hva er det som gjør oss fremmede for hverandre?
Menneskefrykt. Frykten for å bli sett som vi er. Ikke være gode nok. Interessante nok. Plasseringer og kategoriseringer kan skape avstand. Det er så mange rare ord på mennesker. Fremmedgjørende ord. Ord som kategoriserer og plasserer. Noen av dem kan gjøre oss usikre og skape maktforskjeller. Noen ganger hjelper kategoriene oss til å forstå. Andre ganger får de mennesker til å kjenne seg små og utenfor. «Bruker, rusavhengig, spilleavhengig, nikotinavhengig, pornoavhengig, utsatt, innsatt, narkoman, alkoholiker, kronisk syk, forbruker, borger, depressiv, kunnskapsrik, ressurssterk, ulærd, ressurssvak (hva er det for et ord, hvor godt har vi lett da?), stresset, perfeksjonist, pleier, helsesykepleier, hjelper, offer, barnevernsbarn, fosterbarn.»

Kanskje vi istedenfor å spørre om hvordan det er å være de ulike kategoriene, oftere skulle spørre: «Hvordan er det å være menneske?»

Kanskje vi da kommer kjappere ned til det felles menneskelige som forener oss, tross ulikheter og mangfold. Kanskje en åpnere holdning til andre åpner flere dører, til både relasjoner og forståelse.

Det er så mange ord på livet og de ulike fasettene ved det. Psykisk helse, fysisk helse. Mislykket og vellykket. Lykkelig og ulykkelig. Det finnes snart en forening for alle slags lidelser og kategorier. Mennesker søker likesinnede. Jeg ønsker meg fellesskap på tvers av livserfaringer og interesser. Jeg hørte til og med om ei som ble bedt om å slutte i en frivillig angstgruppe fordi hun ikke hadde angst nok lenger. 

Kanskje livet rommer en viss opsjon gleder og sorger for alle?

Kanskje vi heller skulle spørre «Hvordan er livet ditt? Hva er vondt og hva er godt? Hva gjør du for å i å overleve, får et godt liv?» Ja, det finnes gode dager. Jeg er lei av å legge til ordet nok hver gang vi snakker om godt liv. På samme måte som det finnes dager da det som er vondt, blir størst i oss. 

Å være sammen som ufullkomne
Å kunne bli favnet og få lov til å være en del av fellesskapet når vi ikke liker eller ikke tåler oss selv, kan bety mye. Da kan noen andre se det fine i deg, som du selv for tiden ikke ser. De kan tro på deg når du ikke tror på deg selv.

Å være sammen i ufullkommenhet, med feil og mangler, kan være helende. Vi kan til og med lære noe og vokse. Det kjennetegner gode fellesskap. Der er man ikke ute etter hverandre. Man vi gi andre plass.

Jeg prøver å overvurdere alle jeg møter. Da får de et rom å vokse seg store i. Jeg jobber bevisst med å skyve tilbake tankene og forforståelsen som vil gjøre den jeg møter mindre enn hen er. I et levende inkluderende fellesskap er man ikke uniformert i like drakter. Et fellesskap er likeverdige mennesker med høyst forskjellige livserfaringer, ulike ting som er viktige for dem.

Kroppsspråk er undervurdert
Hvordan kobler vi oss på hverandre? Hvordan skapes tilhørighet og fellesskap? Hvordan åpner vi for de andre?

Jeg tror kroppen og kroppsspråket er en undervurdert faktor i menneskemøtene. Vi har mulighet for å åpne veier til hverandres liv gjennom blikk. Smil. Uttrykt interesse. Dette kan vi ikke bare lese oss til. Vi må trene. Hvordan oppfattes vi av andre? Selv når vi tror vi er nøytrale og ikke uttrykker noe, kan vi se avvisende ut.

Et varmt håndtrykk, et klapp på skuldra der det er naturlig. En god klem, ja, til og med et favntak der det er naturlig, er også måter å koble seg på andre på. Ja, jeg vet alle disse tingene også kan skape avstand, men dette må vi inntone oss på klokelig. Noen er en del av fellesskapet bare de har lest den samme boken som noen andre. Men vi trenger å bli sett uten forbehold, med anerkjennelse. Allikevel har jeg nok blitt modigere etter å ha hørt flere unge si setninger som dette: «Jeg hater klemmer, men trenger dem egentlig.» Da kan vi i hvert fall spørre.

Forbehold, kontroll, fasade, manglende autensitet, livshemmende selvbeskyttelse, frykten for å gi og være sårbar, kan også være faktorer som hindrer inkludering, som bidrar til følelse av utenforskap. 

Vennlighet virker
Kom sammen. Del. Vis tillit. Vis interesse. Smil. Vennlighet virker. Vær ærlig på en respektfull måte. Gi en klem til dem som åpner for det. Inviter. Bruk kroppens finjusterte blikk og framtoning til å si velkommen til den andre. Og, der det er naturlig, spør gjerne om hva som er viktig for den andre. Du vil bli overrasket over hvor mange timer dere kan bli værende sammen.

Og plutselig kan en følelse av å ikke være en fremmed gjest på jorden, snike seg fram og ligne tilhørighet. Selv sammen med et menneske vi trodde var fremmed.

Alle er en av oss.