Å sitte godt på hendene

Som medmennesker blir vi oppfordret til å spørre hvordan andre har det. Verdensdagen for psykisk helse 2020 har oppfordringen «Spør mer». Det er av stor betydning at vi bryr oss om hverandre, at vi angår hverandre og at vi tar ansvar for fellesskapet.

Som terapeut, kollega, venn og pårørende er jeg selvfølgelig enig i budskapet. Det er fint å slippe å være alene med sorg og smerte. Å dele vonde erfaringer og livsbelastninger med et annet menneske er ofte godt for sjelen. Alle mennesker trenger å ha minst én person de kan snakke med. Og ettersom det kan være vanskelig å ta initiativet til å snakke med noen når man har det vanskelig, er det bra at det finnes mennesker som spør, og som ikke gir seg så lett.

Det koster å ta sjansen på at andre orker å lytte til det man har å si.

Det kan være vanskelig å stole på at andre virkelig er interessert. Det er også ofte sånn at ens egne problemer føles så ekle eller overveldende at det er lett å tenke at andre ikke tåler det man bærer på. Jeg har hørt ungdommer fortelle om at de ikke ville fortelle om overgrep fordi det de hadde opplevd var så fælt at de var redde for at de voksne ville gå i stykker hvis de måtte høre det. I tillegg må man jo ta sjansen på at den man snakker med er til å stole på. Det er altså en rekke hindringer i veien for det å fortelle om noe vondt til et annet menneske.

Noe jeg synes det snakkes og skrives alt for lite om, er hva som skjer etter at man har våget å fortelle om noe vondt.

Når noe tungt, vondt eller hemmelig er sagt oppstår et avgjørende øyeblikk.

Det som er sagt henger på en måte i luften som noe skjørt. Det må tas imot for ikke å gå i stykker. Den som lytter trenger ikke være ekspert eller terapeut for å gjøre det på en god måte. Men det er noen fallgruber det er lurt å unngå.

De færreste vil latterliggjøre eller overhøre det som er blitt sagt, så de reaksjonene er jeg ikke så bekymret for. En av de måtene å reagere på som jeg derimot ér bekymret for, er folks trang til å bagatellisere.

Det skjer ikke av vond vilje, snarere tvert i mot. Ofte er utsagn som «Du må ikke tenke sånn!» eller «Så ille kan det vel ikke være?» eller «Ikke tenk på det nå» og andre varianter sagt i aller beste mening. Den som sier slikt ønsker virkelig at den som har det vondt ikke skal ha det vondt mer. Men det hjelper sjelden å komme med sånne oppfordringer.

Hadde det vært mulig å slutte å tenke på det som er vondt, hadde man gjort det for lenge siden.

En annen lite hjelpsom respons er å komme med løsningsforslag. «Du kan jo bare….», «Har du prøvd….» eller «Jeg kjenner noen som hadde det sånn, og de gjorde…..»

Terskelen for å fortelle om noe som er vanskelig er som regel ganske høy. Når man først gjør det er det gjerne fordi man har prøvd både det ene og det andre på egen hånd.

Det er ikke det at jeg mener det er feil å tilby råd og veiledning, men det er veldig lurt å sjekke om det er dét den andre ønsker seg eller trenger akkurat nå. I verste fall vil lange utlegninger med gode råd gjøre vondt verre. I tillegg til at man har det vondt, må man redegjøre for alt man har gjort eller ikke gjort med situasjonen. Det kan være fryktelig slitsomt og kan gjøre at man kvier seg for å fortelle mer.

Rådgivningresponsen er også godt ment. Men hjelpeiver kan også også ofte være et uttrykk for at det er vanskelig å være i et annet menneskes smerte. Det er mye lettere å gå rett til løsningsforslag eller handling.

Min oppfordring til alle som ønsker å være en god støtte for et annet menneske er å lytte nok først.

Etterpå gå det an å bekrefte eller annerkjenne det som er sagt, men likevel fortsette å holde på åpenheten. «Takk for at du fortalte. Det gjorde inntrykk på meg. Hvordan er det for deg å ha det sånn?»

I stedet for å gi råd, kan man si: «Du har sikkert allerede prøvd en hel masse ting for å løse situasjonen. Har du funnet noe som har vært til hjelp?» Eller: «Du har jo stått i dette lenge, og har sikkert erfart at det ikke finnes noen quick fix. Jeg blir gjerne med på å tenke sammen med deg hvis du ønsker det.»

Eller andre formuleringer. Det finnes ingen fasit.

Poenget er at skal man være til hjelp for et annet menneske er det viktig å være tilstede i møtet med den andre. Man må ta seg tid til å finne ut hva som er til hjelp. Det gjør man ikke ved å tre egne løsningsforslag nedover hodet på et annet menneske. Nøkkelen er å lytte, være nysgjerrig og ikke minst utholdende. Det gjelder uansett om man er terapeut, venn eller et tilfeldig medmenneske.

Tillit kan aldri kreves, den må fortjenes.

Orkekompetanse
Bakenfor det blå
er det halvfrossent og
myrlendt

Skal jeg våge deg
må du tåle
å stå til knes
i gjørmevann

Anne Kristine Bergem