– Jeg tror ikke det er feil å snakke om ungdoms psykiske helse. Det handler om hvordan vi gjør det.
Pål Solhaug
Spesialrådgiver, RVTS Sør
27.01.2020, kl. 13:33
Teksten sto først på trykk i Fædrelandsvennen fredag 25. januar 2020
Takk, Janne Lund, for dine tydelige og gode refleksjoner rundt fokuset på psykisk helse og ungdom. Du adresserer viktige spørsmål; om det kan være at noe av det vi gjør for å hjelpe ikke er til hjelp, og om hjelpen er en del av det store problembildet.
Jeg er langt på vei enig med deg i mange av dine betraktninger. Det er på høy tid å endre retning og fokus rundt hvordan vi forholder oss til ungdoms (og barn og voksnes) livsutfordringer.
Jeg vil heller ikke ha det store fokuset på terapi, selvhjelp, yoga og mindfulness. Enda mindre på strukturerte, manualbaserte metoder for å forholde seg til stress og psykiske helseplager. Det er ikke her de gode løsningene ligger, tror jeg. Så tusen takk til ditt «hjertesukk»!
MEN, jeg er skeptisk til overskriften din. «Nei, vi må ikke snakke om det».
Jeg tror ikke det er feil å snakke om ungdoms psykiske helse. Det handler om hvordan vi gjør det.
Hva snakker vi om, og hvordan snakker vi om det?
Jeg ønsker mer fokus på psykisk helse, men mindre fokus på de psykiatriske og psykologiske begrepene som har fått bre om seg – og infiltrere – dagligtalen når det gjelder psykiske helseutfordringer. Dette språket i dagligtalen har – etter min mening – bidratt til å skape en eller annen illusjon om hva som er innenfor eller utenfor i forhold til hvordan man kan – eller bør – ha det. Vi har skapt et samfunn som er gjennomsyret av denne begrepsbruken.
Det kan virke som om vi ikke lenger tåler å være bekymret eller urolige, oppspilte eller trøtte uten at det skal få en «diagnostisk» beskrivelse. Kanskje ikke så rart, når denne diagnostiske forståelsen også definerer når – og om – man skal få hjelp. Jeg mener disse begrepene i beste fall kan være nyttige i den sammenhengen de er laget for; i behandlingsverdenen for de som har det aller vanskeligst. Det er problematisk at denne begrepsbruken også har blitt en del av snakkemåten på lærerværelser, i barnehager, på NAV, blant kollegaer og venner.
Jeg ønsker meg et samfunn som tematiserer ulike fenomener innenfor psykisk helse som naturlige svingninger i livene våre. Jeg ønsker at vi tematiserer det gjennom å fokusere på fellesskap. På at livet har sine oppturer og nedturer.
At det er gjennom å forholde oss til livets ulike sider at vi lever. Jeg ønsker meg et samfunn som understøtter verdien av de gode samtalene og samværene omkring livets ulike aspekter. Jeg ønsker meg et samfunn der vi snakker om psykiske helse med begreper som er mye nærmere livet som det er.
Jeg ønsker meg et samfunn hvor vi i mye større grad tematiserer hvordan vi er med hverandre, et samfunn som ser på psykisk helse som et mye videre fenomen en både psykologi og psykiatri. Jeg ønsker meg en skole hvor psykisk helse-temaet er en helt naturlig del av alle fag – og at det tematiseres som det. Jeg ønsker meg at psykisk helse-begrepet er en naturlig del av hele samtalen.
Når det er sagt, så skjønner jeg godt spørsmålet ditt om vi kan jobbe bedre med psykisk helse, uten å snakke om psykisk helse. Men jeg tror det er en dårlig ide å ikke snakke om det, fordi jeg tror du adresserer feil begrep til å unnlate å snakke om.
Jeg tror at vi kan jobbe bedre med psykisk helse hos barn og unge, ved at vi voksne lager en annen samtale om hvordan vi snakker om det.
Jeg tror at det er lurt å vende seg mot dagligspråket, og la forståelsen av at det meste av det vi holder på med i livene våre er en del av vår psykiske helse. Og at det er i de naturlige sammenhengene barn og unge er i, vi bidrar til å skape god eller dårlig helse – både psykisk og fysisk.
Og samtidig må vi ikke glemme at det finnes alvorlige belastninger der ute som får alvorlige konsekvenser for menneskers psykiske helse. Jeg er overbevist om at det også må være en del av samtalen.
En samtale om livet
Jeg ønsker meg at vi kan ha en samtale gående om hva som gir god psykisk helse. Da kan samtalen handle om hvordan vi er med hverandre. Den kan dreie seg om hvordan vi skaper gode arenaer for felleskap, vi kan dele erfaringer på hvordan vi håndterer livet når det går oss imot.
Men hvis samtalen skal orientere seg rundt årsaksforklaringer, psykiatriske og psykologiske diagnostiske beskrivelser, manualbaserte løsninger, og om hva barn og unge må mestre for å få det bedre så er det sannsynligvis bedre å la være.
Så ja, det kan absolutt være noe av det vi gjør for å hjelpe som ikke er en hjelp i det store bildet. Kanskje er det på tide å nedtone samtalene rundt psykiatriske og psykologiske diagnostiske beskrivelser på psykiske problemer, og heller snakke om psykisk helse på en måte som inviterer til sunne gode mellommenneskelige relasjoner - altså en samtale om livet. I den samtalen må vi også våge å innlemme de vanskeligste temaene.
Det kan altså veldig godt være at det ikke er psykisk helse vi skal slutte å snakke om, kanskje skal vi snakke mer om det, og mindre om psykiatriske, og enkelte psykologiske, betegnelser på psykiske utfordringer.