Gjør mennesket stort igjen

Vi trenger voksne menneskemøtere som ikke forminsker barn og unge gjennom språk, væremåte, for stort diagnosefokus, karakteristikker eller typeinndelinger, men som gjør mennesket stort igjen gjennom å tilstrebe og gi rom for normalitet og autensitet. For hvert menneske har sin livsfortelling og sin smerte, sine styrker og sitt potensial – som vi skal romme og finne gjennom tillitsfulle menneskemøter, god relasjon og de metoder som måtte passe hver enkelt.

Både i språk fra myndigheter – gjennom forskrifter og retningslinjer – i hverdagslivet, på institusjoner, og i menneskemøter alle steder der voksne møter barn, unge og andre voksne for å gi støtte og hjelp, må det finnes en bevissthet om at vi formidler menneskesyn og verdier gjennom språket.

Språkdraktene må være store nok til at mennesker kan vokse i dem, ikke bli kvalt. Vi trenger økt fokus på språket voksne bruker når de snakker om – og til – dem de skal vise omsorg eller hjelpe.

Det er flere faktorer som fremmer autensitet og gir store rom for menneskelighet: Lekenhet og fantasiutfoldelse. Får dette stort nok rom i terapi og miljøterapi? Hvor ofte runger latteren - som vi vet er sunn. Hvor stor plass får gleden? Sunt sinne kan også være bra. Levende, lekne menneskemøter som gjør at vi glemmer sammenligningen, gjør mennesker likeverdige og vekst mulig.

Forminskning
Bakgrunnen for denne spalten er blant annet at jeg gjennom 20 år har møtt mange barn og unge som nettopp har følt at de er blitt gjort mindre enn de er. At de noen ganger føler seg sett på måter de ikke kjenner seg igjen i. At de ikke finner rom verken til å formidle det vonde de ofte er påført, eller bli møtt verdig når de deler nederlag og feilgrep.

Noen ganger er det væren til den som skal hjelpe som ikke bygger tillit, andre ganger blir de møtt med uforståelige retningslinjer eller diagnoser som ikke gir mening. De har møtt for få som bygger tillit og sammen med dem har tro på og utforsker deres livsfortelling og det potensialet de har i seg.

Noen opplever at de blir gjort syke, men egentlig bare lever seg gjennom livskampene sine, som er vanskelige, men normale.

Og for noen er det ekstra vanskelig og smertefullt fordi den voksne har påført dem den smerten de bærer. Enten ved å ikke gi dem det de trenger av kjærlighet og anerkjennelse eller ved å påføre dem skader gjennom fysisk vold, psykisk vold, omsorgssvikt eller andre overgrep og krenkelser.

Hva gir følelse av egenverd?
Det er like viktig å bli opptatt av hvem vi skal være og hvordan vi skal VÆRE med barn. Da kommer som regel ordene - og blir lettere tatt i beste mening.

Barn og unge etterlyser noe som ikke er like lett målbart, men som allikevel er kunnskapsbasert: Varme blikk som bygger tillit, åpne og anerkjennende voksne som inviterer dem til å dele fra livene sine, det smertefulle, men også det potensial og den styrken de har i seg som gjør at de tross alt, har klart seg.

De forteller ofte at de trekker seg tilbake om de opplever at ingen åpent er nysgjerrige på hvem de er og hvordan de har det i livet sitt. Mange ønsker å få hjelp til å leve seg igjennom det som er vondt, ikke bli kalt syke eller avvisende i omsorgssituasjon.

Metoder kan skifte, menneskesynet består
Kunnskap, metoder og tiltak må forankres i verdier og menneskesyn. Disse pilarene som kunnskapen bygger på må benevnes og gis språk – også fra øverste hold. For å få fram ny forskning og nye viktige poeng, kan det hende vi av og til bruker språk som ikke rommer hele mennesket.

Når vi behandler depresjonen og angsten, istedenfor mennesket som er deprimert eller mennesket med angst, kan individets livskamper og livsfortellinger risikere å ikke få den nødvendige plass for at personen skal bli hjulpet.

Andre ganger kan fagspråk som er gjort forståelig for barn og unge også være med å validere og skape mening.

Jeg innrømmer at jeg rygget litt da en gutt i en 8.klasse jeg besøkte var ute og løp midt i timen. Da jeg spurte om hvorfor han ikke hadde matte med de andre, svarte han: «Kapteinen har gått av skuta. Jeg ville klikket om jeg ikke fikk løpe og få regulert meg.» Det var tydelig at lærerne hadde fått opplæring i den tredelte hjernen, om stressaktivering og om regulering. Jeg smilte stille, for dette språket virket som om det ga gutten en logisk grunn til å få lov til å løpe seg en tur. Det ga mening for ham.

Dårlige økonomiske og strukturelle rammer på arbeidsplassen kan bidra til å redusere menneskene vi jobber med, om det er ikke er tid og ressurser til å lytte fram individualitet og vise omsorg, være de menneskemøterne vi vil være.

For få ansatte, for stort tidspress, dårlig arbeidskultur, frykt, dårlig lederskap, kan være grunner til at ansatte ikke får varmet fram storheten i dem de skal hjelpe og være der for. Jeg har møtt mange fortvilede ansatte som fortviler over at rammene i organisasjonen ikke er til stede for å jobbe på en måte de kvalitetsmessig vet ville kommet barn og unge til gode.

VI-paradigmet
Allerede i menneskesyn og valg av verdier, starter hjelpernes vei mot å gjøre en forskjell for den han/hun skal hjelpe. Hvordan vi ser på mennesket, barna, de unge. Jesper Juul bidro til et paradigmeskifte i barnesyn med DET KOMPETENTE BARNET. Språket laget videre rammer og ble en verdistyrt tilnærming til barn og unge som gjorde dem til meningsberettigede aktører, ikke stillestiende mottakere.

VI-paradigmet vektlegger den livgivende relasjonen og tilhørighet til fellesskapet. Det setter likeverd, samskaping, deling, fellesskaping og meningsdannelse i fokus. Sammen kan vi bidra og gjøre en forskjell.

Jeg vet ikke hvor langt vi har kommet, til tross for flere tiår med medvirkning, når de kompetente barna fortsatt sitter stille i ansvarsgruppemøter, eller lyver, fordi de ikke har tillit til den som skal hjelpe. Fordi for få skjønner at de er redde og usikre og trenger forståelse før diagnosene og retningslinjene.

Jeg tørker gjerne støv av det kompetente barnet, men vil gjerne også snakke om DEN KOMPETENTE MENNESKEMØTEREN. Som bygger tillit, fellesskap, legger til rette for tilhørighet. Det er i dette samspillet, menneskemøtene, endringen starter. Kanskje vi kan snakke om den kompetente relasjonen, det kompetente fellesskapet?

Enhver hjelper, omsorgsarbeider, er medskaper og potensielle endringsagenter i andres liv gjennom menneskemøter. Vi kan være på måter som enten fremmer livsutfoldelse og leger, eller vi kan være på en måte som ikke når inn. Vi er ikke i mål med arbeidet den dagen mennesker ikke blir utsatt for påkjenninger, da er vi ett steg på veien. Mennesker skal kjenne livsglede og få utvikle potensialet sitt i et fellesskap. Det er det som driver oss.

Verdidrevet barnevern og psykisk helsevern
Hva med å holde opp ønsket om et verdi -og visjonsdrevet arbeid for og med barn? Verdier er noe det går an å enes om, noe som er felles til tross for mange ulike tiltak og metoder. Om menneskemøtere får trene på å la verdier bli virkelig gjennom væren og handlinger, gir de mening. Så lenge det ropes om kjappe resultat, er det lett å ty til det som gir raske målbare svar. Tiltakene. Verdistyring er noe annet enn målstyring.

Jeg tror vi må våge oss utenfor det målbare og inn i det vi kan kalle troverdig utviklingspotensial, slik at vi ikke igjen tyr til det i instrumentelle og subjektive istedenfor å styrke autensiteten.

Nelson Mandela som var godt kjent med overgrep, krenkelser og motstand skal i en tale ha sagt: «Det er ikke menneskets litenhet vi er redde for, det er menneskets storhet.» Og med menneskets storhet menes ikke å klatre til topps og etterstrebe vellykkethet. Nei, storheten er at vi er mennesker med noe felles menneskelig som forener. Storheten ligger i at vi rommer livet på godt og vondt og åpner for den andre, for skjønnhet og at vi får utvikle oss og bidra med vårt potensiale.

Å gjøre mennesket stort igjen er en prosess som skjer innenfra og nedenfra - gjennom nærhet til livskampene og nærhet til livsutfoldelsen. Ved å sette kunnskap ut i praksis, i gode menneskemøter.

Les også: Hva kan fremme autensitet i menneskemøtearbeid?