RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

Alternativ jul

«Han valgte å ta sitt eget liv,» sier noen. Eller det står i en dødsannonse. Mener vi at det å ta sitt eget liv er valg?
Illustrasjonsfoto: 123rf.com

Publisert: 08.12.2019 01:00
Spaltist

Mennesker har stor grad av valgfrihet, og det er mye vi har anledning til å velge.

Vi kan velge hvilken genser vi vil ha på oss, for eksempel. Eller, vent - da må vi ha mer enn én. De fleste i Norge har mer enn én genser. Men det er veldig mange mennesker i verden som ikke har det.

Hvis vi møter et menneske som eier én genser, kan vi selvfølgelig si «Så du valgte å ha på deg dén genseren, du.» Og så er det på en måte sant, fordi det selvfølgelig er mulig å gå uten genser i det hele tatt. Men hvis det er kjølig, framstår ikke det som et spesielt aktuelt valg å ta. Så da tar man på seg den ene genseren man har. Man bare gjør det, for det er ingen egentlige alternativer.

Skal man ta valg, må man altså ha noe å velge mellom.

Dessverre tror jeg at mange mennesker som står i vanskelige situasjoner i livet opplever at valgmulighetene framstår som svært begrensede.

En alvorlig depresjon kan trekke et svart slør over alt som er lyst. Tap kan være så overveldende at det kjennes som alt er mistet.  I slike situasjoner taper man alternativene av syne.

Er det mennesker gjør i slike situasjoner da egentlig et valg?

Jeg mener at det er en grov forenkling å bruke et sånt ord, selv om det kan ligge gode intensjoner bak.

Av og til kan jeg finne på å si om et menneske som har skadet seg, at jeg synes det var lurt gjort. Det hender at for eksempel studenter ser ganske forskrekket ut når jeg sier det. Men det er trolig fordi de tenker at mennesker som har det vondt kan ringe en venn, gå en tur, tenke på noe annet eller be om hjelp hvis de har det vanskelig i stedet for å skade seg.

Jeg tror at alle de alternativene jeg nevnte nå ikke ligger der på bordet foran den som har det vondt og framstår som reelle valg. Kanskje kan det være valgmuligheter mer i retning av «skal jeg ta livet mitt eller skal jeg orke litt til?» Og så hjelper selvskadingen akkurat så mye akkurat der og da, at mennesket orker å leve litt til.

Da synes jeg det er lurt å skade seg. Hvis man skader seg i stedet for å dø, finnes det fremdeles muligheter til å få det bedre i livet etter hvert.

Selvsagt synes jeg det er enda lurere å ringe en venn eller be om hjelp, men da er jo de alternativene nødt til å være tilgjengelige både i praksis og i bevisstheten til det mennesket som har det vondt.

Det er dér vi som samfunn har et betydelig ansvar.

Vi må bidra til at et finnes gode og tilgjengelige alternativer til å dø og til å skade seg.

Alternativer til død og selvskade er ikke innelåsning og restriksjoner. Man finner ikke viljen til å leve på isolat. Av og til kan noen trenge å bli tatt hånd om i en akuttsituasjon, men det virkelige arbeidet ligger i å legge til rette for at det skal finnes gode alternativer til død og skade. Det må finnes mening i tilværelsen, gode relasjoner og livsvilkår for alle, og nettverk som holder selv om det rakner for enkeltmennesker.

Det finnes allerede mange det går an å ringe hvis man kommer på det. Kirkens SOS og mange andre frivillige og profesjonelle aktører er bare en telefonsamtale unna. Det er jeg veldig glad for. Nå som det nærmer seg jul, er det ekstra viktig å minne om at det finnes mange mennesker der ute som ønsker å hjelp andre mennesker som har det tungt og vanskelig.

Men hovedansvaret ligger på oss alle hele tiden, året rundt.

Det er VI som har ansvaret for å skape et samfunn hvor det er godt å være menneske. Et samfunn hvor det går an å ha det vanskelig, men være omgitt av medmennesker også da.

Det er VI som er materialet relasjoner skapes i og av.
Det er VÅRE hender som kan strekkes ut mot andre, lage broer mennesker imellom.
Så alternativene holder seg innen rekkevidde, så tettvevd at ingen faller gjennom.



Anne Kristine Bergem

Anne Kristine Bergem er psykiater med videreutdanning i gruppeterapi og en mastergrad i kommunikasjon og ledelse. Hun har arbeidet både klinisk, med fagledelse og med administrativ ledelse i offentlig og privat sektor. Hun er tidligere leder i Norsk psykiatrisk forening, fagrådgiver i BarnsBeste - nasjonalt kompetansenettverk for barn og pårørende, samt at hun er forfatter, spaltist og foredragsholder. I dag er hun universitetslektor ved OsloMet. Hun er spesielt opptatt av psykisk helse, kommunikasjon og barn og unges oppvekstvilkår.


Våre nyheter