RVTS Sør

Behov for tjenestestøtte? Send forespørsel.

Vi kan ikke snakke oss ut av problemene

​Å snakke med noen kan i mange tilfeller være både godt og nyttig når livet går en imot. Men for barn og unge som er traumatiserte er ikke ord tilstrekkelig. Hva gjør vi når vi ikke kan snakke oss ut av problemene?
Illustrasjon: 123rf.com

Profilbilde

Siri L. Thorkildsen
Kommunikasjonsansvarlig, RVTS Sør

Publisert: 26.11.2019 01:00

Psykologspesialist i RVTS Sør, Anette Andersen, forteller at det er mye fint med det å snakke sammen når livet ikke er så lett.

— De aller fleste terapimetoder er rettet mot bruken av samtale som verktøy. Når mennesker som har psykiske vansker ber om hjelp er det vanlig å tenke at rollen til terapeuten skal være å hjelpe pasienten å sette ord på, eller på andre måter uttrykke sine tanker og følelser. Behandlingen kan også inneholde bevisstgjøring i det å finne mening med tilværelsen, og veiledning av pasienten, sier hun.

Dette kan være positivt, påpeker Andersen.
— Det å få snakke kan lette på trykket. At noen lytter, og hjelper deg til å sette det du har opplevd inn i en sammenheng. Å få snakket ut om problemene kan føles godt. Det er viktig at personen får satt ord på sin opplevelse av situasjonen.

Men for å hjelpe de som har det vanskelig må vi begynne å fokusere mer på å «snakke» til hele mennesket, melder Andersen. Det handler ofte om mye mer enn bare ord.

Skal man snakke til hele mennesket kan man ikke bare å bruke språket og tankene. Det handler også om å snakke til erfaringene og opplevelsen av å være sammen, om alt det som ikke er språklig når vi er sammen.
 Anette Andersen, psykologspesialist RVTS Sør

— Med andre ord: Vi trenger ikke flere snakkemetoder. Vi trenger flere verktøy enn de som snakker til kun tenkehjernen. Dette er ikke nye tanker, men det har likevel ikke fått den oppmerksomheten den fortjener i hjelpeapparatet, melder hun.

Kroppens språk
Med utviklingstraumer handler det ofte om noe mer enn å finne tilbake til noe som er gått tapt som de en gang hadde, eller mestret. Det handler om å bygge opp noe som gikk tapt i utviklingen.
– Da må det noe mer til enn å bare snakke seg gjennom det. Vi må ta i bruk det vi vet fra utviklingspsykologien, det vi vet er virksomme byggesteiner for utvikling, forteller Andersen.

– Hjernen er bygget nedenfra og opp – fra sansehjernen, til følehjernen og så tenkehjernen. Dersom vi skal tenke utvikling må vi derfor starte nedenfra, og bygge oss oppover. Mennesker som har opplevd traumatiske hendelser i livet, for eksempel, kan ha et stressresponssystem som er lett å sette i gang. Sansehjernen tar i disse tilfellene over, og de går inn i overlevelsesmodus, forklarer Andersen.

– Dette skjer automatisk fordi det har vært så mye farlig i livet. Hjernen er blitt rågod på å lete etter fare, så den ser fare overalt. I tillegg har ikke tenkehjernen fått hjelp til å utvikle seg, så det er ikke så lett å koble på tankene som hjelper oss med å si ifra om at det var ikke så farlig likevel, du trenger ikke å være redd, forteller hun.

Da trenger vi å hjelpe oss selv med å regulere kropp og stress, før vi kan klare å være i kontakt og bruke fornuft. For traumatiserte er dette ekstra vanskelig. Evnen til å ikke «miste hodet» når det koker må trenes på, igjen og igjen, som en muskel som skal bli sterk.

De små tingene
Og det er altså ikke med ord denne treningen først og fremst skal bedrives med – her må vi bruke hele oss i møte med den vi skal hjelpe: Blikk, stemmeleie, følelsesmessig inntoning, energinivå, nærhet/avstand, berøring, ansiktsuttrykk, kroppsholdning, rytmen i samspillet – alt spiller inn.

Den danske psykologen Susan Hart holdt nylig videregående kurs i traumeforståelse sammen med RVTS Sør, og understreket her kroppens betydning for å få dette til. Der fortalte hun at vi må tørre å bruke lek og rytme enda mer når vi skal hjelpe mennesker. At voksne må gå ut av sin egen komfortsone og leke. Der vi snakker til sansene, bruker kroppen, og slutter å snakke så mye.

Andersen mener dette gir oss mulighet til å gjøre noe annet enn det vi «alltid» gjør — og det kan til og med bety at vi gjør noe gøy sammen — som faktisk hjelper. Dermed kan de små tingene i hverdagen være viktigere enn man skulle tro.
– De små tingene i hverdagen blir like viktig, og det vi kanskje ikke tenker på som behandling blir dermed viktig behandling. For eksempel kan det å sitte ved siden av hverandre i sofaen og se på TV skape en opplevelse av samhørighet om et felles fokus, og gi erfaring i en følelse av trygghet der vi deler samme følelse, forteller hun.

Møteøyeblikk er nøkkelen
– Vi mennesker har et grunnleggende behov for å dele indre mentale tilstander med hverandre. En slik deling er en forutsetning for vår grunnleggende opplevelse av mening, forutsigbarhet og trygghet, forteller Andersen.

– En opplevelse av en påkobling med andre er, med andre ord, utviklingsfremmende. Det første «språket» vi lærer er koreografien i det non-verbale språket for «hvordan være sammen med andre».

– Det vil si at inntoning, synkronisering og empati foregår i de nedre delene av hjernen, i sanse- og følehjernen. Det verbale språket kommer senere i utviklingen, forteller Andersen.

Hjernens utvikling påvirkes av lavbevisst, emosjonelt og gjensidig samspill med andre gjennom hele livet.
– Det betyr at dette ikke bare for gjelder for barn, men også for voksne, forteller psykologspesialisten.

– Evnen til å oppleve «følehjerneresonans» med andre er grunnleggende for oss. I den terapeutiske samtalen blir derfor det vi kan kalle møteøyeblikk viktige, for både endring og utvikling. Møteøyeblikk kan beskrives som opplevelsesmessige erfaringer i direkte samspill her og nå, fra øyeblikk til øyeblikk.

– Dette inkluderer som sagt ansiktsuttrykk, kroppsbevegelse, stemmeleie, inntoning, blikkkontakt og timing. Tradisjonell terapi, med fokus på å snakke om fortiden, kommer i bakgrunnen. Alle nå-øyeblikk, enten de erfares i hverdagslivet eller i psykoterapi, er potensielt endringsskapende gjennom direkte opplevelse. Ethvert menneskemøte kan, med andre ord, være utviklingsfremmende, forteller hun.

Den helende positive relasjonen
Terapi gjennom bruk av det verbale språket, som henvender seg til tenkehjernen, er dermed ikke nok, melder hun. Dersom vi skal utvikle følelser og god mental helse må vi – i tillegg til det verbale – også henvende oss til disse non-verbale prosessene i hjernen. Slik får vi en mest mulig integrert, sammenhengende hjerne der sanser, følelser og tanker henger sammen og gir mening. Motsatsen er kaos og rigiditet.

Flere forskere har påpekt viktigheten av positive relasjoner.
– De ser at utviklingstraumer er ødeleggende, fordi det fratar barnet den mellommenneskelige gjensidigheten som er essensiell for utvikling av god mental helse. Dr. Howard Bath fremhever at positive forhold til traumatiserte barn og unge er det primære målet for oss hjelpere, og viser blant annet til synkroniserte aktiviteter. Det er nesten umulig å avvise noen når man er synkronisert med hverandre. Og det kan man bli, for eksempel ved å spille bordtennis, kaste ball, danse, spille musikk eller synge i kor, forteller Andersen.

– Dette er alle aktiviteter som bidrar til en dyp følelse av glede og samvær. Disse, og utallige andre, hverdagslige aktiviteter fremmer utvikling av positive forhold. De bidrar til å skape et trygt miljø. De er også viktig behandling av et kaotisk indre. Dr. Bruce Perry hevder at jo flere gode relasjoner et traumatisert barn har, jo mer sannsynlig er det at barnet heles etter traumer.

Ordet «kommunikasjon» kommer fra det latinske ordet comunicare. Det betyr å gjøre noe felles, delaktiggjøre, og ha en forbindelse med en annen gjennom språk, kropp og følelser, forteller Andersen. Det er en utveksling mellom to eller flere parter der samtaler, tegn og signaler utveksles.

– Så selv om det ikke er alle problemer vi kan snakke oss ut av, så er det nok mer riktig å si i at vi kan kommunisere oss ut av problemene, avslutter hun.


Våre nyheter