Vanlig omsorg som spisskompetanse

– BLI, gå ved siden av barnet og den unge selv om du blir avvist. Jeg vil løfte fram viktigheten av å vise vanlig omsorg, tross barnets atferd, sier psykologspesialist og forsker ved RKBU vest og RVTS vest, Dag Nordanger. Han legger til at dette kan være en svært krevende oppgave, som av og til kan føles nærmest naturstridig.
– Vi har en innebygget menneskelig tendens til å speile den atferden vi møtes med. Det å la være å speile avvisende, tilbaketrekkende eller utagerende atferd, er særlig utfordrende. Det å kunne stå i omsorgsrollen når det koster mest, forutsetter at vi selv er regulert, og at vi har gode støttespillere rundt oss sier Nordanger.
 

Foreldre abdiserer for tidlig
– Vi trenger foreldre, fosterforeldre og voksne fagpersoner som kan klare å fortsette å være "vanlig" omsorgsfulle når barnet blir tenåring og avviser igjen og igjen. Jeg tror vi kan ha lett for å "abdisere" for tidlig. Det å bli trygg, regulere følelser, utfolde seg og mestre relasjoner til andre –utvikles og læres i RELASJONEN. Hva gjør vi med det vi vet fra nyere hjerneforskning, undrer Nordanger?

Omsorg gir økt tåleevne
Nordanger minner om at det er en spurt i hjernens utvikling de første leveårene, men at det også er en spurt i tenårene. Den aller viktigste drivkraften bak "oppdateringen" av hjernen er relasjonelle erfaringer.
– Unge som mister sin sosiale forankring ved at de avviser og blir avvist tilbake, mister dermed den vesentligste kilden til en god utvikling. Den omsorgen du som forelder, barnevernsarbeider eller fagperson gir til tenåringen som sliter, selv når du blir latterliggjort, kan være av avgjørende betydning. Ofte henter også unge fram igjen verdiene i den omsorgen de fikk da de trengte den mest, når de kommer et stykke inn i tjueårene. Da kan det gode du har gitt dem, som de ikke klarte å integrere midt i krisene, finne sin plass i deres forståelse av seg selv og andre. Så all god omsorg du gir har en funksjon selv om du ikke umiddelbart ser det ønskede resultatet. Den gir økt tåleevne på sikt. Så ikke slutt å vise omsorg når unge avviser deg, oppfordrer Nordanger.

Howard Bath
Nordanger henter inspirasjon fra blant andre Howard Bath og hans grunnpilarer i traumebevisst omsorg: Trygghet, relasjon og følelsesregulering. RVTS Sør har møtt Howard Bath og har flere artikler og filmer om traumebevisst omsorg

Hjernen utvikler seg gjennom relasjoner
Nordanger viser til at hjernen ikke utvikler seg etter andre prinsipper selv om man blir ung og voksen.
– Hjernen utvikler seg etter de samme prinsippene hele livet; den viktigste drivkraften er relasjonelle erfaringer. Selv om barnet blir ungdom og etter hvert voksen, gjelder dette. Når mennesker sliter må man først og fremst tenke på hvordan man kan hjelpe dem til å få gode relasjonelle erfaringer.

– Vi har kanskje en tendens til å tenke at relasjoner til omsorgspersoner er mindre viktige når barnet blir ungdom og skal begynne å stå på egne ben. Men ungdommer er også avhengig av omsorgsfulle voksne for å fortsette utviklingen inn i voksenlivet. Og barn og unge som har vært utsatt for mange krenkelser og traumer i nære relasjoner, vil mer enn noen trenge voksne som står støtt og ikke lar seg avvise. De vil på en måte trenge overdoser av "vanlig" omsorg, sier Nordanger.

Hjernen utvikler seg nedenfra og opp
Han begrunner dette med at hjernen i hovedsak utvikler seg fra bunnen og opp – fra overlevelseshjernen til følelseshjernen og deretter til tenkehjernen. De fleste hjernecellene har sine kjerner i overlevelseshjernen, og gjennom relasjonelle erfaringer lager de forgreninger oppover og utover og knytter hjernen sammen. Hos barn som har levd med traumer og utrygghet har denne utviklingen ofte blitt forstyrret; Overlevelseshjernen blir sterk og sensitiv, mens de delene av hjernen lenger oppe, de som skal regulere frykt andre sterke følelser, ikke får utvikle seg slik de skulle. Dermed skal det lite til før "alarmen" går og alarmreaksjonene løper løpsk. Når disse reaksjonene kommer, trenger de unge trygge voksne som kan stå i dem uten å bli vippet av pinnen. Klarer man det, bygger man forbindelser mellom overlevelseshjernen og følelses- og tenkehjernen, slik at det blir lettere for den unge å regulere og forstå egne reaksjoner og følelser, forklarer Nordanger.

Det å klare å fortsette å gi vanlig omsorg til en tenåring som sliter med alarmreaksjoner – som fort blir redd, sint, kaotisk og som vil flykte – vil litt etter litt hjelpe dem å takle livet sitt bedre. Men når de har hatt en veldig vond start på livet vil det ta tid, det må daglige og gjentakende korrigerende erfaringer til for at det skal utgjøre en motvekt, mener Nordanger.

Vi kommer til å mislykkes
Psykologspesialisten mener det er viktig å erkjenne man ikke kan lykkes i denne oppgaven i alle situasjoner, det har han selv kjent på kroppen.
– Vi vil alle mislykkes til tider. Det vil komme dager da du som omsorgsgiver vil vakle og blir trukket mot å speile utfordrende atferd. Men vi har ikke lov til å gi opp og gjøre det vi vet hjelper. Man kan raskt komme på sporet igjen. Når man har håndtert en situasjon dårlig, vil det også kunne være utviklende for barnet eller ungdommen å se den voksne vise selvrefleksjon og be om unnskyldning.

Vi kan heller ikke klare å stå i dette arbeidet uten god støtte rundt oss, andre må trå til med å hjelpe oss å se "bak" atferden når vi ikke lenger makter det selv. Det er også noen av grunnene til at han mener vi må dele erfaringer om nederlagene for å komme på sporet av god omsorg; Vi trenger et klima for å dele fortellingen om omsorgen, på godt og vondt. Gjennom dette utspillet håper jeg å bidra til dialog om hvordan vi sammen kan bygge kompetanse på en omsorg som "trosser alt".

Traumebevisst omsorg inn i klasserommet
Nordanger synes RVTS Sørs kompetanseheving i skolene, der lærere, miljøarbeidere og rektorer lærer traumebevisst omsorg, er framtidsrettet og god.
– Skolen er en nøkkelarena – alle barn er i skolen, og alle lærere vil møte barn med traumerelaterte reguleringsvansker. Gjennom for eksempel kunnskap om hva som kan ligge bak at et barn ”klikker”, tror jeg vårt fagfelt kan tilføre skolen noe viktig. "Toleransevinduet" eller "Håndmodellen" er eksempler på enkle verktøy kan sette lærere og andre voksne i stand til å forstå barnet bedre. (Her kan du også se Mogens Albæk forklare "Toleransevinduet")

 

Artikler fra Nordanger av relevans for dette temaet:

Kompleks traumatisering hos barn: En utviklingspsykologisk forståelse.

Developmental trauma disorder: En løsning på barnetraumatologifeltets problem?

Regulering som nøkkelbegrep og toleransevinduet som modell i en ny traumepsykologi.

Nordanger bidrar også med kapitlet "Nevrobiologi som veileder for traumearbeid" i boken "Traumearbeid i praksis" (redigert av Trine Anstorp og Kirsten Benum) som kommer ut høsten 2014.