Tankene vi må snakke om

Å ta sitt liv – eller å skade seg selv – er en ensom handling. Selvmordstanker kan ramme hvem som helst, og støtte fra omgivelsene er viktig når livet oppleves tungt.

Til deg som går med tanker om å ta ditt eget liv: Vi anbefaler at du tar opp selvmordstankene med fastlegen/legevakt, eventuelt ringer krisetelefon 116 123, eller www.soschat.no. Mange har erfart at følelsen av håpløshet endres når man blir tatt på alvor, og får hjelp til å sortere tankene og problemene. Les gjerne denne saken fra Helsenorge hvis du har tanker om å ta ditt eget liv, om hva du kan gjøre for å få hjelp, eller sjekk ut NSSFs mange gode ressurser.

Før sommeren holdt RVTS Sør webinar om temaet selvmord og selvmordstanker. Se hele programmet "Tankene vi må snakke om" her - videoen ligger også nederst i denne saken.

Men hva kan du som venn, kjæreste, hjelper, nabo, lærer, gjøre konkret, hvis du er bekymret for noen? Spesialrådgiver i RVTS Sør Torstein Garcia de Presno kommer her med noen konkrete råd som kanskje kan trygge deg i en slik situasjon.

1. Bry deg. Gå nærmere. Vær nysgjerrig. Spør!

Det er ikke farlig å spørre. Det er farligere å ikke spørre.
– Hvis vi ser noen som har det vanskelig, så kan det være vanskelig for mange av oss å spørre oss selv om det kan være fare for selvmord. Og det er enda vanskeligere å stille spørsmålet direkte til personen det gjelder. Når vi er bekymret for noen, kan vi alle spørre «har du tenkt på selvmord? Har du tenkt på å ta livet ditt?», sier de Presno.

2. Husk: Du skal ikke fikse alt

– Mange mennesker som har hatt selvmordstanker beskriver det som veldig ensomt. At de ikke ser noe lys, og de har tunnelsyn. De tenker kanskje at verden får det bedre uten dem hvis de dør. Så det å bli forstyrret – og bli spurt om disse tankene – kan rive dem ut av ensomheten og mørket. Ved å vise at du bryr deg sier du at personen er verdt noe for deg, sier de Presno.

Men det å spørre er ikke ensbetydende med at ansvaret nå er ditt.

– Det er godt å vite at du som privatperson, kollega og venn ikke er den som skal fikse dette, men du kan bidra til å sette i kontakt med noen som kan hjelpe. Din rolle er at du kan være en venn som kan støtte, og som er der.

3. Ta magefølelsen på alvor

– Vær tydelig ovenfor den det gjelder, hva du har observert. Ofte så kan man som forelder eller venn kjenne at noe er galt, at magefølelsen prøver å si deg noe. Da kan det være både forløsende og viktig å si: «Jeg tror noe er galt. Hvordan har du det?»

Hvis vi skjønner at noe er galt, så kan vi spørre direkte.
– Vi kan si: «Er det sånn at du tenker på selvmord?» Dette gjelder både for barn og unge. Spør tydelig, og hvis de svarer «ja», så vis at du setter pris på at de forteller deg dette. Og presiser at dette må dere snakke mer om, og finne noen som kan hjelpe dere videre, sier han.

4. Vær trygg

Ha den tryggheten på at dette kan du spørre om, og gå inn i. Det er bedre å spørre, enn å ikke spørre. Det er også viktig å ta personens problemer på alvor, uansett hvor store eller små de virker for deg.

– Med barn, for eksempel, så er det slik at de ofte ikke har samme repertoaret eller livserfaringen som vi voksne. Det vi voksne ser på som små problemer kan ofte fortone seg som uoverstigelige for barn og ungdom. Det å ta den krisen de er i på alvor, det er viktig, sier de Presno.

5. Gå nærmere

Hvis du ser noen som strever, forandrer seg, er sinte – eller plutselig blir veldig glade – eller trekker seg tilbake, bør du gå nærmere.

– Når atferden tydelig forandrer seg, så bør vi benevne dette og sjekke om ting er i orden. Det kan være de sier noe som gjør at du tenker «hva betydde det?» Noe som gjør at du stusser. Da er det greit å spørre, sier de Presno.

– Det handler om å være nysgjerrig, å ønske å vite hvordan den andre har det, og at du er trygg på at du kan spørre.

6. Hva gjør jeg hvis svaret er «ja»?

– Lytt, vær der, vis at du setter pris på at de forteller deg dette og at du vil hjelpe så godt du kan. Presiser at dere kanskje trenger mer hjelp. Ring 113 hvis du er livredd. Du kan også ringe legevakt, ambulant team, fastlege, ektefelle, mor, far, noen andre som kan tenke sammen med dere.

– Vi har et helsevesen som har det formelle ansvaret. Du kan – som medmenneske, venn, kollega eller nabo – gjøre ditt.

Du kan spørre, lytte, være en venn og kontakte hjelp. Du kan vite at det ikke er farlig å spørre. Og så er det helsevesenet som har ansvaret for det som skjer etterpå.

– Det kan gjøre det tryggere å se på det som vårt felles ansvar å hjelpe.